Den kjedelige A4-jobben har blitt TV-serie og den er faktisk ikke så verst

Foto: Lars Olav Dybvig/TV 2

Må man velge mellom det å leve i en mer flyktig tilstand der man hopper jobber litt sporadisk når man vil, og det å være fastlåst til en grå A4-jobb? Er det ingenting imellom? Spørsmålet drøftes i Jonis Josefs nye serie Kasko.

7/10

Kasko (TV-serie på 8 episoder)

Serieskapere: Jonis Josef og Mikael Samuelsen (TV2/ TV2 Play)

Kasko dekker skader på deg selv og det du eier, for det du selv er skyld i.  Og ja, det er kasko Jonis Josefs nye serie handler om. 

Ideen er kul: Hva skjer når en fri og frank ungkar ved navn Jamal, som egentlig bare vil leve litt fra hånd til munn via sporadiske dj-jobber, har en Luksusfellen-aktig livsstil som kunne vært brukt i en holdningskampanje mot mastercard og forbrukslån? 

Konseptet kasko brukes metaforisk: En jobb – som gir lønn – gjør at du forsikrer deg om at du har råd til alt potensielt «galt» du måtte finne på å bruke penge på. Som å ha det gøy. Å ha en vanlig jobb er det fornuftige valget hvis alternativet er å ikke ha det.

Jonis Josef er ungkaren Jamal som føler seg tvunget til å jobbe på et sted broren fikser for ham, som en redning for å komme seg på rett kjøl igjen når han blir slått personlig konkurs: I forsinkringsvindelselskapet Think. Jamal har ingen som helst kompetanse på området, men er ansatt fordi han er svart, noe ingen andre i bedriften er, og fordi han kanskje kan oppklare forsikringssvindelsakene blant minoriteter, i kraft av at han selv representerer en minoritet. 

Jamals kompis og bo-kamerat Abdi spilles av Abdullahi Bashir, som også tar noen indre reiser underveis. Foto: Lars Olav Dybvig/TV 2

Think  består av en artig miks av snodige folk karakterer og karikaturer. Noen litt for snodige, men ingen har forståelse for situasjonen hovedkarakteren vår har havnet i. 

Bedriftsleder Raymond, spilt av Dennis Storhøi er en fin karikatur på er morsom, naiv sjef som ikke klarer følge med, men prøver hardt å være nytenkende og åpen. Komikken kan ligge i at han plutselig har lest seg veldig mye opp på noen ting for å komme nærmere Jamal, som når han har reseachet somaliske fraser eller artister. Men Jamal kan ikke så godt somalisk heller.

Hverdagsrasisten Sissel, spilt av Anette Hoff klarer aldri følge med i tida, og skjønner ikke når hun har tråkka over streken. Mens Henrik Farley spiller en herlig parodi på en sosialt utilpass fyr som må prøve å få sin nye mørkuda kollega til å passe med sitt bilde på stereotype mørkhudet: «Rapper du?» eller «Spiller du basket?» – eller «kjenner du Mohammed?» som «muligens er fra Moss» og «med stort hode».  

Dennis Storhøi i rollen som den forståelige Raymond som lærer seg somalsk for å være inkluderende ovenfor sin nye ansatte, Jamal (Josef, til høyre). Foto: Lars Olav Dybvig/TV 2

En som representerer de kreftene som vil dra Jamal tilbake til sitt tidligere liv, er Odd Magnus Williamson i rollen som Kjartan, en parodi på selveste «kulturprofilen», som mann i 40-åra, iført brun parykk med sideskill, brune linser og festglad livsstil («skål for fitte og fedrelandet!») og en loftleiligheten kronisk fylt av mindreårige gjester for å pynte på sin triste tilværelse. Han er en av flere komiske momenter som funker bra. 

Humoren er kanskje på sitt beste når det spilles på ulike folks dårlige humor, og når det harseleres med referanser folk ikke tar, som markerer generasjonsforskjeller og klasseskiller:

– Ali G, er han en terrorist, eller?

– Nei, det er han som er Borat. 

– Nå skjønner jeg ingenting.

Odda som parodi på «kulturprofilen» Gaute Drevdal, stiller med den daglige festen. Foto: Lars Olav Dybvig/TV 2

Selv om det er tegnet opp mange karikaturer og godt skrevne komiske replikkutvekslinger, er det likevel et alvor i bånn. Det er interessant med en serie som drøfter tilværelsen i et åpent kontorlandskap, og hvordan jobben i seg selv kan være fremmedgjørende for mange.

Den nye tilværelsen blir også næring til eksistensiell dveling. Må man velge mellom det å leve i en mer flyktig tilstand der man hopper jobber litt sporadisk når man vil, og det å være fastlåst til en grå A4-jobb? Er det ingenting imellom?

Identitet er det som går igjen som en rød tråd. Identitet som del av jobben du har. Jamal endrer seg etter hvert til å bli en bedre versjon av seg selv som står opp tidlig på morgenen, får struktur på dagen og uka, selv om hans samboer-kamerat Abdi (glimrende spilt av Abdullahi Bashir) ikke er like happy når Jamal vekker ham på stua en morgen og utroper «Erre ikke rått, eller?! Kaffe på morgenen! Jeg leser bøker på morgenen!» 

Skrekkscenariet for Jamal kan synes å være at man risikerer å bli jobben sin – og jobben blir deg. Han blir dratt mer og mer mellom hvem han er på fritiden og hvem han er på jobb. Det er jo et digert gap imellom disse to sfærene, og han er jo ikke normalt en som står opp tidlig – eller leser bøker på morgenen (hvem i huleste rekker noe som helst før jobb egentlig?). 

Forsikningsbransjen i aksjon på Abildsø. Foto: Lars Olav Dybvig/TV 2

Å stå opp tidlig er kanskje ikke noe å klage over, men symbolikken er større: Kanskje den mest eksistensielle kampen mange har i middelklasse-Norge, skjer når vi begynner å tre inn i voksenlivet. Den om å ikke bli han kjipe seriøse fyren i dress, med barn og rekkehus med kort vei lysløypa og the Voice på TV, som jobber ni til fem i generisk åpent kontorlandskap, legger seg klokka ti, og står opp tidlig helt av seg selv, og har mista all interesse for det som er gøy i livet.

Jobben hos Think er ikke en typisk «arbeiderklasse»-jobb. Dette er A4-klasse-jobb: En sånn jobb som er tilpasset A4-menneskene i A4-samfunnet. A4-klassen er kanskje ikke helt ferdige med å ta en fest i ny og ne, men de har valgt å bli kjedelige, får siste nytt via Aftenposten og forstår ikke at det å lage kryssord som spør om et synonym-ord for ordet «same» på fire bokstaver er rasistisk. A4-jobben er for de som ikke setter seg så høye mål i livet, har lav kulturell kompetanse (ingen på jobbfest gjetter at Jamal imiterer Karpe, men kjenner igjen «Gangstas Paradise», for så langt bak er de), de har ingen pasjon for ting som er litt på siden, og som kan innebære dette «utsvevende livet» som Jamal ønsker å leve. 

A4-klassen vil ingen av oss vil identifiseres med, men de fleste av oss likevel både trekkes mot og tvinges inn i. Det er kanskje litt som med konseptet kasko: Veldig lurt, veldig trygt og forutsigbart, og det er egentlig ganske uhørt å ikke ha det. Men trenger man egentlig bilen som gjør at man også må ha kasko? Trenger man være så A4?

Det er ikke rart det oppstår kognitiv dissonans for vår hovedkarakter når han befinner seg i et dilemma mellom å være fri og velge A4-jobben. Og det ligger mer bak den overfladiske ideen om den friheten som Jamal savner og søker, enn vi får førsteinntrykk av. Man kan også tenke på frihet som det å føle at man får være seg selv, og ikke at man blir formet av jobben på en måte som gjør at man selvsensurerer seg, for å bli mer lik de andre kollegene, fordi man må kle seg likt eller tenke eller prate på en bestemt måte. Fordi ingen skjønner vitsene dine eller referansene uansett.

Men til tross for at Jamals jobb er for «streitinger», er også Think en forbilledlig arbeidsplass på flere måter, og som navnet indikerer, lar folk tenke selv: Bedriften er ganske god på å tilrettelegge for et spenn i alder og mangfoldig ved at man lar folk være seg selv, ha sin rare humor og eksentrisk personlighet. Think lar folk kjøre sitt eget tempo og kjøre på med egne metoder. Man kan være så dedikert til jobben som man bare vil, men man kan også – tydeligvis – velge å gå fra den midt i arbeidstida.

Think er en bedrift som tilpasser arbeidshverdagen for de ansatte, og som også ser Jamals behov, lar ham bestemme hvor jobb-pilsen skal tas, og gir ham en ny sjanse når han forsover seg. Og enda en ny sjanse når han forsover seg igjen. Han får velge dressen han synes er kulest å gå med – på bedriftens regning – selv om det ser ut som han er på vei til strippeklubb. Det er også lov, ja faktisk litt kult, synes en veldig «open minded»-sjef som legger til rette for at alle skal føle seg velkommen. Kanskje den kjedelige A4-jobben ikke er så ille likevel? Det er kanskje ikke alltid den man skal skylde på hvis man begynner å bli en streiting, eller?

2 thoughts on “Den kjedelige A4-jobben har blitt TV-serie og den er faktisk ikke så verst

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.