Musikken som tente oss i 2023

Musikken vi likte i 2023: Kristi Brud, Maraae, Danny Brown og Jpegmafia, Caroline Polachek, Troye Sivan og SZA, blant flere. Bildemashup: Ida Speeda

De beste platene vi hørte på og sporene som gikk på repeat gjennom året som gikk.

ALBUM/ EP:

Gjenfødt Kultur – Plukk blomster lll

Det mystiske hiphopkollektivet fra Larvik liker å innta ulike perspektiver, og ikke nødvendigvis sine egne. Og de har en svensk hypeman på 46 år. De sampler breibeint jazz, soul, funk, bossanova, hiphop, filmklipp og andre spenstige saker. 

Tilnærmingen til gjenbruk av tidligere innspilt musikk er upretensiøs, søkende og full av freske ord og fraser. Hva med en hardtslående og fengende powerballade-sviske pålagt data-vuvuzelaer – som på snodig vis passer bra med tittelen Pain grillé.17.7.22 (norsk: rista brød) – eller den sprakende beaten på Uonknow?.3.12.21?

GK har sin egen rapstil der humoren er intern men samtidig inviterende, og konstant to- og trespråklig. Uttrykket og stilen er uanstrengt, henslengt, selvironisk. Ikke bare til seg selv, men også til egen sjanger («Si til Kanye vi venter på noen flere beats, yo»). Det kan virke som om GK tidvis parodierer American rap, dessuten med referanse til 50 Cents Window Shopper. Oppskriften funker formfett, noe som også speiles i coverarten der tre nonner vindusshopper. Ikke for nært og ikke for fjernt, og akkurat passe sært.

LES OGSÅ: Elsket og sensurert: Shane MacGowans Fairytale of New York

Kristi Brud – Alt er nytt

Eks-Hjerteslagerne Kristi Brud har albumdebutert! 80-tallets powerpop møter post punk, med ulike assosiasjonsdryss og noter av nostalgi, til eksempelvis Depeche Mode, mens Paradis henter tydelig inspirasjon fra bass-akkordene til The Cures A Forest. Og svensk poprock, så som Kent, Broder Daniel og Håkan Hellstrøm.

En upbeat takt og rytmeinstrumenter skaker opp stemninga, i fin kontrast til brummende strenger av melankoli, i symmetri med vokalen. Med bass og synth i bånn, bygges opp et storartet, men fortsatt jorda lydbilde, noe som understreket fraværet av selvmedlidende oppheng og overdramatiske elementer. Tekstene flasher (selv)ironi og sarkasme, mens den emosjonelle brodden er musikalsk intakt hele veien, i en dynamikk mellom lengsel, frustrasjon og popteft.

LES OGSÅ: Sinéad og suksessens stygge skygge

Amaarae – Fountain Baby

Født i The Bronx, og oppvokst i Atlanta og Accra i Ghana – den varierte bakgrunnen merkes i det eklektiske uttrykket til Amaarae. Fountain Baby blander moderne afrikansk popsound med inderlig rnb som møter klubbgulvet til intim dans.

Kledelige perkusive detaljer, strykere og gitar spiller tydelige biroller i et lydbilde som søker innovasjon, samtidig som det ser seg bakover: Hva med en nostalgisk og samtidig moderne vri på en gammel Clipse-klassiker? Lydbildet er brusende og vågalt, som ved å prøve seg på noe punkete inni miksen. Likevel geleides vi med stødig hånd igjennom den euforiske danseturen med Amaraes gjenkjennelige vokal.

Liv.e – Girl in the half pear

Under artistnavnet Liv.e stiller Hailee Olivia Williams fra Dallas med et soloprosjekt som vever sammen inspirasjoner fra rnb, jazz, lo-fi og soul, ispedd litt vibber av UK garage. De intime tekstene spenner fra seksuelle krumspring til det mørke dypet av Liv.es indre. Det psykiske og fysiske er tett forbundet, noe som understrekes gjennom instinktive, intuitive arrangementer som samtidig er utforskende. Sangene vil krølle seg og gjøre oppbrudd så fort man aner et symmetrisk, gjentakende mønster.

Overmono – Good Lies

Good Lies fra det walisiske brødreparet i Overmono, er en kraftinnsprøytning som aktiverer hele kroppen. Det spenningsfylte lydrommet midt i ingenting, møter harde rytmiske mønstre, og skaper en mer voksen atmosfære, i kontrast til de smurfeforvrengte, barnlige vokalsamplingene. Mønsteret i det bevisste lydbildet er konstant dynamisk og formskiftende. Der tendensen gjerne er å bruke retro lydkilder og samples, og særlig fra 90/00-tallet, sampler Overmono freidig og flittig fra samtida, og nyere uttrykk og stemmer. 

«And I’m not going home/ I wanna feel you/ I wanna feel», lyder Smerz-vokalen på tittelsporet. Vi aner lengsel og sult etter noe uopplevd, lik den tørste bikkja på coveret, som skuler opp fra det som likner veggene til et uttørka svømmebasseng. 

Nia Archives  – Sunrise Bang Ur Head Against The Wall 

Nia Archives har gjort nok innsats for det britiske klubbsoundet i år, med en sjarmerende stil forankret i forvrengt bass fra jamaikansk soundsystem-kultur blandet med britisk jungle, drum’n bass og frynsete neo-soul, inderlige tekster og sjelfylte stemmer, og samba-infiserte spor som Baianá. Hyperaktive rytmer og forstyrrende breakbeats finner sammen i en stimulerende, balansert flyt. Adrenalinfylt og avslappende. 

Jpegmafia x Danny Brown – Scaring the Hoes

Jpegmafia og Danny Brown kan begge plasseres i et eksperimentelt sjikt av hiphop-sjangeren der individualismen hegnes om på punkete vis. Overfladisk sett deler de et behov for å pushe grenser og utfordre, med en estetisk, musikalsk og verbal sjonglering av humor og alvor. Interessant nok virker de begge likevel å være en form for tradisjonalister – bevisste på hva som har inspirert dem fra hiphop- og populærkulturen, men opptatt av å ta referansene (som ofte kan være overraskende) med seg inn i et kontemporært og nytt uttrykk.

Både i lydbildet og de hyperaktuelle tekstene driver Danny Brown med en fascinerende form for rekontekstualisering – en tøylesløs bearbeiding av en fragmentert, moderne verden med internett som sitt episenter.

LES OGSÅ: Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace

Kvelertak – Endling 

En ting er å inneha denne staminaen når vi teller album nummer fem, men det er også tydelig at relativt nye medlemmer og samspillet har mye å si for uttrykket på Endling. Nikolaisen markerer seg tydeligere med gåsehudgivende vokal og tekster om utenforskap, tyskertøser, død, lausgjengeri, og opprør.

Lydbildet er impulsivt, lekende og glefsende, bygget opp av episke introer og magnetiske utblåsninger som gir vann i munnen. Den musikalske viriliteten gir utslag i ethvert slag og tone, mens albumet oser av overskudd og tydelig lek med soniske ornamenteringer, så som det som lyder som aggressiv humleaktig brumming på tittelsporet. Eller som når det dukker opp en herlig banjo på Døgniktens Kvad – av alle ting! En desidert favoritt her i gården. End(e)ling!

Caroline Polachek –  Desire, I Want to Turn Into You

Låtskriver-cv-en inkluderer navn som Beyoncé, Travis Scott og Charli XCX. Caroline Polachecks pop-produksjon er like cerebral som den er catchy. Med det eklektiske albumet av året, Desire, I Want To Turn Into You, har den tidligere Chairlift-vokalisten spent opp en bred palett der alt fra italodisco, Cocteau Twins, stadionrock, flamenco og trip hop – til Kate Bush lurer i detaljene. 

Albumets narrativ handler om altoppslukende begjær, som spilles ut på tvers av Polacheks perfeksjonerte røst. Teknisk er hun en ulastelig vokalist, vokallinjene søker høyt og lavt og spenner i alle retninger. Produksjonene spiller på popelementene i snodige vendinger: Det er nesten kitsch, når 80-talls barokkpop møter uk garage. Her blir komboen plystring og babylyder megacatchy. DIWTTIYY er like ironisk som det er oppriktig, og det er evnen til å skape slike cornye men inderlige uttrykk som gjør Polachek til et av vår tids mest spennende låtskrivere og artister. PS: Hun er enda bedre live.

LES OGSÅ: Skildrer okkupasjonens grusomheter: – Musikk handler ikke bare om å ha det gøy

Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

De er tre tredjedeler queer og forbanna. Men Rosa Faenskap høres ut som de var minst to medlemmer til i sitt eksplosive og mangefasetter lydbilde. De mener det ligger et nesten uberørt potensiale i ekstrem musikk til å uttrykke den desperasjonen, frykten og sinnet som mange i det skeive miljøet kjenner på.

Anders Jansviks sprutende trommeslag i møte med Emil Vestres virile gitarriff løser ut oppbygget energi i møte med Håvard Sollis monstrøse vokalbrøl. Det er når de verbale utsagnene oppleves tvetydige – som en miks av tungt alvor, og i neste vending sarkastisk eller ironisk, at de danner virkningsfulle flenger. Gjennom et uttrykk som åpner for flerfoldige tolkninger utover den bokstavelige, rommer Rosa Faenskaps Jeg blir til deg et sinne og mørke med et voldsomt overskudd som i seg selv er inspirerende og nærende. Det både høres og kjennes. 

Grim Pil – Kong Ødemark – Kapittel I 

Grim Pil og Heffy Beluga presenterer det beste av norsk emo-trap – og på trøndersk! Med sakral inspirasjon fra kirka og klubben, spenstige formuleringer om ensomhet og overbevisende flow, går Pilen langt i sin egen ødemark. Samtidig er det allmenngyldig og nært. På få år har duoen utvist en ufattelig produktiv og oversydende kreativ spirit, et samarbeid som formelig «tenner bål uten bensin». Siden første utgivelse i 2020 har de spydd ut en ep-trilogi som vel egentlig var albumer, og en mixtape-trilogi.

Nå antydes den «ordentlige» album-trilogien med denne «del én» av Kong Ødemark. Denne gang med sakrale inspirasjoner fra kirka og klubben, som står i kontrast – eller som likning – til den norske naturen på coveret, som også sies å ha vært Grim Pils fristed og estetiske verksted. Beluga står igjen for mesteparten av låtsnekringa og det stilistiske overblikket. I tillegg til Timmyakas Badminton og Selburosa, Tommy Tees herlig bråkjekke Oppenheimer, og Mounir Emils The Weeknd-assosiative Nebula. Og en outro på 7tusenbyen samplet fra en ulansert låt av Drowsy, aka Øyvind Lingjerdet og Lasse Digre fra 2013, kalt Seven thou city.

Det lyriske særpreget og den introverte personaen speiles mer sofistikert enn tidligere i lydbildet, gjennom et uttrykk som er både nøktern og storslått. 

SZA – SOS

Albumet kom på tampen av fjoråret på den måten at den ble utelatt fra mange årsoppsummeringer, og det kan vi ikke ha noe av: SOS har gjort SZA aka Solana Rowe til en av sin generasjons mest interessante og spennende låtskrivere og artister, som har kombinerer uflidde, indre monologer med skarpe observasjoner:

«I can’t lose when I’m with you/ How can I snooze and miss the moment?/ You just too important/Nobody do body like you do», lyder refrenget som fanger essensen i låta Snooze, produsert av legendariske Babyface. Fengende og intim samtidspop blandes med personlige kvaler, eks-forhold, soul og himmelske harmonier. Og dessuten det som iløpet av 2023 har blitt SZAs signatur-låt: Kill Bill.

Troye Sivan – Something to Give Each Other

Festing, kåtskap, sansing og samling: Vokalen eier alle momentene. Troye Sivan er kanskje mest kjent her hjemme som broren til Jocelyn i en av de bedre rollene til Levinsons og The Weeknds selvdiggende mageplask The Idol. Men den australske popartisten er langt mer interessant som artist, det så han stiller med en full pakke-deal. Kommuniserer i flere lag, fra visuelt fengende og imponerende dansekoreografi i forseggjorte musikkvideoer, godt tilpassa TikTok-formatet.

Det oser varme av sanger som ofte preges av gyngende basslinjer i bånn. Som på høydepunktet One of Your Girls, en kjærlighetserklæring til en streit fyr med magnetiske syngesnakkende partier, før refrenget filtreres i en vocoder, med nikk til Kavinskys Nightcall. Sårbarheten kommer frem i den lyriske subteksten og vokalspennet, men også i den forførende dragoppvisningen i musikkvideoen, som du kan sjekke ut her:

LES OGSÅ: The Idol: Gutta krutt byr på rottehaler, rumpeballer og brystvortebonanza fra The Weeknds Buddhafigur-fylte mansion

Rush høres ut som den så og si starter midt i festen, og ornamentert med en funky piano-dominert house-beat er det vanskelig å ikke la seg rive med. Den sensitive røsten står i fin kontrast til et gaulende mannekor som stemmer i som om de var fotballsupportere: «I feel the rush/ Addicted to your touch» – og sender hodet mitt i retning treningssenter møter Village People møter Ibiza på 00-tallet. 

Flere detaljer skaper en interessant dynamikk. Can’t Go Back, Baby kommer med en innbydende puls og drive, men et fordreid sample av Jessica Pratt skaper dype lag av melankoli. Mens avrunderen How to Stay with You har groovende 80-talls keys og mye bass, før en lidenskapelig sax hijacker hjertet av låta.

Hele veien er det homoerotiske en rød tråd, servert på estetsisk forseggjort vis. Det er ikke bare kan diggbart, men noe jeg kjenner jeg trenger. Et av årets mest spennende popalbumkonsepter.

Asake – Work Of Art

Ahmed Ololade, aka Asake er en av popartistene fra Nigeria som har særlig blitt lagt merke til. I år slapp han albumet Work Of Art, med singler som Yoga og 2:30, før samarbeidet Amapiano med Olamide.

Asake har tatt afrofusion til et nytt nivå, ved å skape et helt eget sound. På debutalbumet inkorporerte han strykearrangementer med kor og urfolksmusikk fra Yoruba kjent som fújì. Lek med eget uttrykk har han tatt videre på sitt andre album. Høytidelig strengeleik mikses med karakteristisk amapiano-trommeloops, og veksling med kyndig vokalrytmikk til smidige beats. Atmosfæren er både avslappende og laidback, samtidig med et raskt tempo. Optimismen og energien er gjennomgående.

Asake synger om å reise seg fra slummen, historier om gjenfødelse. Akkurat det er ikke nytt, akkurat, men dette oppleves friskt og inspirerende fordi Asake er på konstant jakt etter å skape noe nytt. Kanskje fordi han bringer med seg inspirasjonen han er vokst opp med, fra store musikknavn før ham, samtidig som han ser fremover. Slik skaper han musikk som når ut på tvers av generasjoner og oppleves tidløs, samtidig som den handler om å være tilstede her og nå.

ENKELTSPOR :

6lack – Inwood Park

«Can’t you see that I’ve been hostile for weeks? Don’t you know you change the patterns of my sleep?» Den sørgmodige, guddommelige stemmen fra Atlanta (sone 6, derav tallet) maler et ambivalent bilde på et destruktivt forhold på andrelåta fra årets album, Inwood Hill Park. 

Innfall av forvrengte ulelyder minner om angst og paranoia. Og samtidig trykker låta på hektaknappen, med sin catchy boom-bap-beat, og et magnetisk refreng. En dunkel, trykkende atmosfære tegnes opp – som om du skulle oppholdt deg i denne parken nattestid i duskregn. Stemninga speiles i coverarten der han står og skuler mot en lilla skylagt himmel. Uttrykket matcher 6lacks (Ricardo Valdez Valentine Jr.) genuine vokalsignatur og uttrykk som bor og gror under rnb-pop-soul-hiphop-fanen.

Rema – Charm

Rema har ikke bare fått Calm Down-versjonen sin med Selena Gomez på topp fem på Billboard hot 100 i år, men også relansert fjorårets album Rave & Roses, med seks nye spor.

En av de nyere singlene er Charm – som jo er akkurat dét: En varm og indelig, men upbeat produksjon som inviterer til kroppslig reaksjon, og samtidig med en melodisk mykhet, som alt for lett klistrer seg fast til skallen.

James Blake – Fire The Editor

Blake har kommet lenger ut av klubb-skapet og tatt det til et nytt nivå, mer lekende og grenseutforskende på årets album. Drivet vitner om en som har det gøy på jobb. Det låter intenst og kraftfullt – og gjennomført, en miks av uttrykk som både låner fra samtidas klubbestetikk og lener seg tungt på Blakes eget, etablerte sound.

En lengtende og søkende energi legger seg på et rolig, vuggende hav. Som om det resonnerer med et eller annet underbevisst som sitter dypt der inne. Fire the Editor åpner som en elektronisk vuggevise-aktig sak, for så å legge på trap-hats og bass, og går fra det trygge til et møte med det uvisse. Litt som om musikken vekker en ånd som trenger seg fram, søkende etter noe som har blitt undertrykket over flere år.

Ea Othilde – Bad Introduction to Love

Bad Introduction to Love er en av flere låter som effektivt og nyansert demonstrerer nykommer Ea Othildes gode teft for det såre og det nære. Samtidig toucher sangen innom de der ørsmå nivåene som gir ekstra løft. Men ikke for mye. En tvetydig låt om forventninger i en kjærlighetsrelasjon, enkelt fortalt, gjennom kontante linjer, støttet av boblende bass, cello og hakkete trommer, og med en tidvis tilbakeholden vokal som et spennende hovedinstrumentet i seg selv: You want someone to step inside your world / Someone more for real / I didn’t give you what you want / And I never will.

Louislexus – Notabene

De har vært travle nok i år og aktuelle med albumet Full Lengde Deluxe sammen med Bergens-rapper Åsmund Halleraker, aka Åse. I høst kom denne inderlige og samtidig smått ironiske låta sammen med en fresk DIY-prega video med mose, luer og distrikt-edge. Det er lett å la tankene flykte til den norske bokhandel-kjeden, men vi gjetter at Notabene handler om det latinske uttrykket.

Med linjer som «Folk kan bere to ting: jobbe å bli drita sammen/ Møte bere to ting: veggane og fortauskanta», ploger Volda-duoen Louie (Emil Holmberg Lewe) og produsent Lexus (Aleksander Røys Myrene) seg inn i tranggrodd bygdementalitet og utenforskap på små steder med farlig kort åpningstid (men kanskje en Notabene-butikk). Gjennom sin fargerike og «hjemmelaga» miks av cornyhet, grublerier, catchyness og sjarme, leverer Louilexus nok en smørklatt å sutte på mens vi venter på fortsettelsen.

– Sveinung Wålengen, Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman

Hør spillelista her:

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.

Del dette

5 thoughts on “Musikken som tente oss i 2023

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA