«Go and get ’em, Richie»: The Bear S2 har fått på findressen og synger tårevatt til Taylor Swift

ANMELDELSE: Andresesongen av The Bear sender sin kjøkkenbataljon på nye eventyr, og gjør det både med hjerte og stor stil.

10 / 10

The Bear, sesong 2 (Serieskaper: Christopher Storer)

At tilværelsen som kokk er hard, det har sesong én av Christopher Storers Emmy-nominerte The Bear lært de som skulle være i tvil. 

Med en eksentrisk cast og røff tone, har serien blitt populær og kritikerrost – også for hvor presist den skildrer virkeligheten.

Vi har kunnet godte oss over kraftladde utrop og kjøkkenfraser som «fuck brunch!», «child asshole», «housekeeping!», «corner!», «behind!», og «yes, chef!».

Noen har til og med integrert slike utbrudd i dagliglivet, skal vi tro internett. Og skal vi tro internett igjen har flere gått amok over Carmys hvite t-skjorter.

Samtidig som den overfladiske fortellingen hander om en Michelin-kokk som kommer hjem for å forvandle en gjeldsutsatt og sliten sandwichsjappe, er The Bear en serie som pirker i dypet av menneskets eksistensielle utfordringer.

Den tar opp i seg flere dagsaktuelle og mer evige temaer og spørsmål, og adresserer dysfunksjonelle relasjoner, psykisk helse, og bare det å overleve som matsjappe med sjel i en gentrifisert by.

Alt dette våger serien å behandle med letthet og skarpladd humor, på en måte som bare gode menneskekjennere med øye for detaljer mestrer å regissere, spille ut og klippe sammen til noe som ser troverdig ut.

LES OGSÅ: The Bear S1: Yes, chef! Svett er bare forordet på kjøkkenet her. Av damp og kondens, stress og sinne som tyter ut av porene. Av brente fingre, sløvt topplokk og sløve kniver i rumpa

Nye eventyr og ny dress

Vi trodde kanskje alt begynte å stabilisere seg for Carmy og co når vi runder «corner!» og ruster oss for sesong 2. Det er endelig på tide at denne brokete kjøkkenbrigaden forvandler Berzatto-familiens slitne Original Beef-sjappe til en skikkelig restaurant med sjel. Det er først nå det som skal bli The Bear starter. Men det må selvsagt by på hodebry.

Carmy utnevner søsteren sin Sugar (Abby Elliott) som prosjektleder for den nye restauranten – som ikke alltid ser ut som sukker: «sometimes I look like February», sier hun når det påpekes at hun ser litt bleik ut.

Etter hvert oppdages stadig større og alvorlige problemer med bygningen – og samtidig trengs det nye godkjenninger og verifiseringer fra brannvesen og etater. Og nye låneavtaler med onkel Jimmy (Oliver Platt).

Den snikende følelsen av å være på randen til angstutbrudd og desperasjon er snart der den brukte være: Allestedsværende. 

Oppussinga og ventetida sender kjøkkenarbeiderne ut på nye eventyr, og på en måte som heller går dypere i deres bakhistorikk, og lar oss bli mer kjent med hvem de er.  

Konditor Marcus (Lionel Boyce) drar til København for å lære nye teknikker og ideer, med en viss Will Poulter.

Mens Tina (Liza Colón-Zayas) og Ebra (Edwin Lee Gibson) blir sendt til kokkeskole for å fordype seg i sin kulinariske viten. Men ikke alle er ment for å gå på skole, og på effektivt vis demonstreres det hvordan klasse, personlighet, miljø og holdninger kan ha alt å si for det å ta fatt på en ny utfordring man kan kjenne seg fremmedgjort i. 

Den flyktige og kranglete fetter Ricard «Richie» Jerimovich (Ebon Moss-Bachrach) blir sendt til å være læregutt på en av verdens beste restauranter, og må jobbe seg opp fra nederst i systemet.

Etter hvert kan han konstatere at «I wear suits now», og finner på luretriks for å sjekke om folk egner seg som servitører.

Nye retninger

Det er fortsatt Jeremy Allen White som Carmy i front. Og med en rå Ayo Edebiri som hans høyre arm som den fortsatt ganske så nyutdanna, men målbevisste Sydney. 

Det er kult hvordan dynamikken og karakterutviklingen tar uante retninger som virkelig setter seg i mellomgulvet.

Det subtile spillet som Liza Colón-Zaya besitter i rollen som Tina, kommer mye mer frem her, ettersom Tina får litt mer plass, og som har endret litt innstilling: Fra å være en som følte seg truet på arbeidsplassen og satte tydelige grenser, er hun mindre redd for alt som virket nytt. Snarere omfavner hun det.

Man kan ikke unngå å la seg sjarmere av situasjoner der hun blir oppriktig begeistra, og heller ikke prøver skjule at ting som andre høyere opp i kjøkken-gamet trekker på skuldrene av, er stort i hennes øyne. 

Mens den hardtarbeidende Sydney fordyper seg i den tidligere college-baskettreneren Mike Krzyzewskis strategier for basket, business og livet, i jakten på en Michelin-stjerne.

Sistnevnte er noe Carmy ikke er like mye opptatt av. Han kjenner til presset rundt det å få en – og stresset som forbindes med det å klare å beholde den.

Flere språk

Spillet er som i sesong 1, preget av energi og temperatur, godt skrevet og utført dialog, samtidig som det kommuniseres rikt gjennom kroppsbevegelser, gester, mimikk – og tegnspråk.

Bilde- og klippetempoets estetikk forsterker følelsen av å bli med inn i kjernen i det bankende hjertet av bedriften.

At det er et høyere budsjett denne sesongen speiles blant annet i flere flyvende oversiktsbilder av Chicago.

At ting går litt bedre, reflekteres gjennom mindre preg av bråhet i bildespråket. Colorgradingen er kjøligere og sofistikert, bildeskarpheten er bedre, kontrastene og fargetonene rikere og mer nyanserte. Det er som man tilnærmer seg en fotoestetikk spesielt designet for retter som presenteres i en meny eller kokebok.

I tradisjonen tro lekes det med stil og format, som når vi spoler fem år tilbake i tid, til julemiddag-episoden hos familien Berzatto.

Episoden fortoner seg som et timeslangt kammerspill, med et imponerende ensemble – så som Bob Odenkirk, Sarah Paulson og Jamie Lee Curtis, samt Jon Bernthal tilbake i rollen som Michael Berzatto. 

Det slår meg at til tross for at mange har høy kompetanse på ulike kommunikasjonsformer, klarer denne storfamilien likevel å tolke hverandre i verste mening – eller ikke overhodet. The irony, og fryktelig gjenkjennelig.

Å finne mening

Der første sesong handlet om å etablere et univers, og behandle temaer som destruktivitet og rein overlevelse i dysfuksjonelle miljøer på arbeidsplasser og hjemme, handler sesong to mer om veien videre: Om det eksistensielle. Å finne mening med det man gjør. 

Ikke bare meningen med arbeidet, men også hvem man er på arbeidsplassen, og hvem man er ellers. Og hva det å finne en mening for seg selv består av.

Carmy ser ut til å glemt hva det å ha det morsomt innebærer, så han googler det.

Er det å åpne en restaurant noe som er forbundet med gøy og morsomt, eller er det bare forbundet med stress og slit? I såfall: Hva er da poenget? Og vil en Michelin-stjerne forsterke følelsen av glede, eller stress?

Richie er den som først tar opp spørsmålet rundt hva formålet og meningen skal være med å starte ny restaurant. Man må ha en «purpose», mener han.

For Richie handler denne sesongen like mye om å finne seg selv på nytt. Om å falle på flere vis, og så å reise seg, på en måte som krever sitt fra en svært overbevisende Moss-Bacharach. 

Han står for øvrig for den mest spennende karakterutviklingen, og et av sesongens sterkeste, og mest oppløftende sekvenser, som inkludrer en bil og Taylor Swift.

«Yes, chef», her kommer overdådig bruk av Swift virkelig til sin rett. 

The Bear sesong 2 har premiere 2.august på Disney+.

Vi elsker den musikken i The Bear. Her kan du høre alle låtene fra sesong 1 og 2:

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka