Karpe på Karpe World: Kunsten å gi litt faen
ANALYSE/ANMELDELSE: Karpe har laget historisk show for flere tusen på Ekeberg, men kan det bli litt for soft for Grandiosa-publikumet?
*Dette er anmeldelse av konsertene til Karpe under Karpe World, med karakter nederst i saken. Les anmeldelsen av konseptet Karpe World her*
I desember solgte de ut Karpe World på få minutter og i april annonserte de at de legger opp. Vel å merke i 2028.
De har fungert som et samlende og unikt musikalsk prosjekt, kanskje først og fremst fordi det har vært kompromissløst. De har gått for gærne ideer og uttrykket upopulære og kontroversielle meninger. Ytret maktkritikk. Kritisert hvite menn som pusher 50, rasistiske Frp-politikere, nettroll og gjort narr av det norske.
Det er risikoviljen som har vært duoens sterkeste kort. Det er kombinasjonen av fandenivoldskehet, popteft og kommersiell teft som har gjort Karpe genuine.
En skulle kanskje ikke tro noen kunne blåse opp sitt eget brand noe særlig større etter suksessen med Omar Sheriff og den påfølgende historiske konsertrekka med Spektrum ganger ti.
Men nei, megalomanien og troen på at man kan overgå seg selv har igjen seiret og Karpe har laget et historisk Karpe World til alle sine fans.
Bieffekten er at selve hovedattraksjonen inne på Karpe World, nærmest ser ut som den har blitt plassert på siden av alt det andre som skjer i parken.
Brød og sirkus
Det er litt påtakelig hvordan Karpe på et vis har vokst seg for store for Karpe.
Det blir så klart ytterligere forsterket med alt fiksfakseriet vi forsøker å navigere oss gjennom.
I en verden der Karpe er keiseren, blir vi underholdt tre dager til ende der det bugner med mat, drikke, fornøyelser og kanskje noen nye klær før vi til slutt blir velsignet med audiens fra sjefene selv.
Dagbladets formaninger i 2020 om at de snart kjøper en fylkeskommune føles per dags dato faretruende nærme. Og med et forestående kommunevalg i 2027 er det ikke få steder som burde kikke seg over skulderen. Men nok om det.
Vi kikker heller mot hovedscenen og det nærmer seg konsertstart, her flere har stilt seg velvillig opp på første rad i flere timer allerede.
Selve scenen er under åpen himmel, et spenstig valg med tanke på ukas værsituasjon. Bakveggen er en eneste stor skjerm og foran er det mengder av hvitt draperi som ligger henslengt over all scenestaffasjen.
Man får følelsen av at hele Karpe-universet allerede er stuet vekk og dekket til som gamle møbler på et loft, før konserten har begynt.
Men som med likkledet i Torino, er det ikke over helt enda.
Antiklimatisk start
Myke 80-talls-synther preger introen på åpningslåta Overtime/Overkill fra deres siste prosjekt med demoer, skisser, eksperimenter, lydmosaikker og restemateriale fra «b-skuffen». Det har starta overraskende antiklimatisk.
«Da jeg drømte om Karpe World…» begynner Magdi kort tid etter, med sitt velkjente på grensa til parodisk pratetempo som får selv Kong Harald til å fremstå som en rasktalende mann.
Han forteller at «vi ville ikke spille gamle låter» på konserter før og henviser til artister som lagde «en hit i 1985» og må spille den samme hiten igjen og igjen.
Så informerer han om at de nå har tenkt litt, og konkludert med at «det er lov å hoppe tilbake i tid».
Dette er et imponerende nivå av selvhøytidelighet rundt noe så selvfølgelig å forvente av en artist. Ikke minst av noen som skal legge opp. Et vaskeekte ragebait i levende format.
I samme øyeblikk blir vi oppmerksomme på en kar rett foran oss som har barbert hodet og har tvinnet et Magdi-bandana rundt det og ser nesten helt identisk ut. Er dette skjult kamera eller en sketsj?
Chirag har lest tankene våre – eller bare uttrykker hva han selv synes om sneglete tempo: «Nå må du komme til poenget!», skyter han inn og påpeker at musikerne har spilt det samme bakgrunnstemaet i flere minutter nå. «Get to the point! Hva skjer?».
Folk ler og den velkjente gammelt ektepar-dynamikken er artig.
Hvorpå Magdi svarer: «En ting med å skulle legge opp, er at nå gir jeg faen».
Grandiosa-faktor
Magdi har vel alltid gitt faen.
Men har publikum lang nok attention span for disse langsomme talene og et innhold som «gir faen» ?
Settlista er identisk alle tre dagene og låtutvalget og kronologien er, med få unntak, nær identisk med «øvingskonserten» på Union Scene i Drammen.
De spiller Jens, og folk er mer med, men det er ikke mye å skryte av hva gjelder publikumengasjement. Torsdagens pågående regnskur er lite til hjelp.
Setlista er i stor grad fylt med rolige låter og ballader – der flere riktignok er velkjente allsanglåter som slår godt an, så som Her. Låtene er teknisk gode live, men det er ikke som om de akkurat river i hjertet, for å si det som Sondre Justad.
Det er også flere spor fra det ferske og sprikende overflødighetshornet av demoer og skisser, med lydbiblioteket Overtime/Overkill. Åtte av 26 låter er hentet herfra.
Ser man på demografien torsdag, ser det ut til at det er mye kapitalsterke folk her, og foreldre som henger rundt med dødstrøtte barn over skulderen som vil hjem og sove.
Det er litt sånn Grandiosa-faktor over stemninga, litt familie-aktig smak på det. Litt Dyreparken i Kristiansand møter Norway Cup.
Løsninga med digre figurer som tusler ned i folkehavet sammen med Chirag og produsent og gitarist Thomas Kongshavn er artig og minner oss om at vi er i Karpes snåle «gi faen»-verden, før han plukker opp ei jente til å synge Spis din syvende sans.
Apropos gi faen, har Magdi bestemt seg for å snakke litt sakte igjen. Det glemmer vi snart, for det blir Piano for alle penga. Nå har de fleste rundt oss våkna litt opp fra all skravlinga.
For en stakkels stund er regnponcho og dagens dårlige skovalg glemt.
Vi får Norsk Sommer™-vibber som generasjoner før har fått av ihjelspilte låter av deLillos og Postgirobygget.
Det tok 45 minutter.
Forseggjort «live musikkvideo»
Som en slags hybrid mellom konsert og flerkamera-produksjon er fotoet, utsnittene og bildemiksinga svært forseggjort.
Botanikk-temaet på skjermene er en fin rød tråd som går igjen, med nærbilder av blomster og planter i grønne, blå og hvite farger – og ikke minst røde roser i starten som gir stekte konnotasjoner til 22.juli. Klumpen har allerede materialisert seg i halsen før start, og vi merker at gråte-emojien sitter løst.
Skjermen på scenen breier ut fjesene til de involverte utover en vidvinkel-stripe, så det er lett å følge med, uansett hvor man står plassert.
Man har copy-pasted hele gjengen fra Omar Sheriff-showene i Spektrum opp her og plassert de utover som statister, dansere og musikere.
Navn og hoder på de mer anonyme folka bak låtene til Karpe kommer opp på skjermen. Det er viet plass til låtskrivere og produsenter som nevnte Kongshavn, Aksel Carlson, til trommis Frode Eggum Have.
Sidiki Camara og Harpreet Bansal står for hver sine fjetrende solonumre. For ikke å nevne Emilie Nicolas, som blir levnet stor plass med en vokal som brenner seg fast på netthinna.
Vi skulle dog sett at det var mer fokus på artistene i kraft av lys og scenografi når vi skuler opp mot scenen, men hva vet vi.
Dette føles mer som en pågående live-musikkvideo, med en god visuell dramaturgi i bildefortellingen.
Godt selskap
På scenen har Karpe fått med seg flere rap-kolleger.
Vestkantsvartinga er nok en av settets store høydepunkter, med god hjelp av Holmlia-rapper Pumba som kommer inn og demonstrerer sin breiale råskap.
Nå er det straks enda mer fyr i publikum og det runger over hele sletta! Det har også blitt fart i pyroen.
Vi merker oss også at flammene ikke bare begeistrer tusenvis av instagrammere, men også beriker tilværelsen til væroptimistiske gjester av fornøyelsesparken.
Jonas Benyoub kommer på i Baraf/Fairuz og har en tilstedeværelse få kan matche. Selvtilliten kler ham like godt som hans egen unike stil, både visuelt og sonisk.
Isah og Cez stikker også hodene innom. Og med Jeg er lei meg fra det kortlevde supergruppe-prosjektet MARS, med Arif og Stig Brenner er settet på dramaturgisk god topp. Nå smeller det skikkelig her.
På Lett å være rebell i kjellerleiligheten din tar det igjen helt av i publikum. Samtidig aner vi litt edge i bildemiksen ved at det endelig kommer et smått ubehagelig bilde av kravlende mellarver som dekker hele skjermen.
Dette var jo kjempegøy. Hvor blir det av resten av låtene fra Heisann Montebello?
Verdig avslutning
Låtutvalget gjør at kommunikasjonen og samspillet mellom sceneutøverne og publikum går fra gnistrende toppkarakter på én låt, for så å nærmest punktere seg selv rett etterpå. For å si det med Karpe-språk: ???
Det virker som om publikum faller litt av de nyere låtene, som om man mister litt momentum. Det hjelper lite med dyktige musikanter på scenen når folk snakker (og synger) usannsynlig høyt i folkemengden.
Et av låtene som tvert imot gir svært god respons, er Kunsten å være inder, fra deres første Ep, Glasskår.
Snodig nok gjør Chirag et stort poeng ut av at det er så flaut å rappe verselinjene han skrev som 15-åring. Men dette er en av de låtene som mange av de fremmøtte kan hele låtteksten utenat.
Er det nødvendig å snakke ned sin egen låt når det er åpenbart at den betyr mye for mange her?
Er det ikke også her, at kompromissløsheten og politikken deres så tydelig kommer frem, i tidlige tekster som er langt mer direkte enn mye annet av deres nyere materiale? (Å kjøre hele Glasskår kronologisk i konsertformat, er ikke en dårlig idé, heller! Vi kommer gjerne).
For det er mye som smeller disse tre kveldene.
Lørdag kommenterer Chirag fra scenen med nesten dirrende stemme at dette publikummet var klart best.
Og med det tredje skal det skje: Det begynner å hølje ned rett etter at siste nummer er over på denne siste konsertdagen. Som om det var nok en crazy Karpe-idé.
Vi har virkelig kjent på det nå, energien til Chirag, den er tydelig:
Han gir ikke faen. Her er det er noe som har stått på spill.
Dette var en verdig avslutning på Karpe-eventyret i Karpe World.
Karakter:
8 / 10
Karpe
Karpe World, torsdag 2.juli, fredag 3.juli og lørdag 4.juli 2026
– Sten Ove Toft & Ida Madsen Hestman
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: