Eagles of the Republic: Tarik Saleh runder av Kairo-trilogien på ypperlig vis
Fares Fares spiller George Fahmy in Eagles of the Republic. Foto: SF Studios
ANMELDELSE: Den svenske regissørens så langt beste film, og Sveriges Oscar-kandidat, er en bitende og satire over et autoritært samfunn hvor selv ikke de rike er trygge.
Maktmisbruk, frihetsberøvelse og et udemokratiske styresett er hovedtemaene i Den svensk-egyptiske Tarik Saleh sine tre filmer i Kairo-trilogien: The Nilton Incident (2017), Boy from Heaven (2022) og årets Eagles of the Republic.
I førstnevnte film fikk vi se hvordan politiet på kynisk vis bokstavelig talt går over lik når gjerningsmannen er viktig nok og lommene blir fylt av tilstrekkelig med egyptiske pund. Kyniske sjefer som nirøyker, mens de får sine undersåtter til å banke tilståelser ut av mennesker som sitter arrestert på tvilsomt grunnlag.
I Boy from Heaven er blikket rettet mot sammenblandingen av religion og politikk, da et renkespill uten like starter på innsiden av Al-Azhar-universitetet.
Som en tematisk søster til I Rosens navn (Jean Jacques Annaud) fungerer det mektige komplekset av et universitet som en labyrint som innbyr til spenning og nervepirrende paranoia. Som et Egypt i miniatyr, hvis du er i opposisjon til myndighetene.
Men nå er det altså Eagles of the Republic, Sveriges Oscar-kandidat, som gjelder – og denne gangen er de rike og berømtes tur til å havne på kant med autoritetene.
Storebror ser – og trenger – deg
George Fahmy er Egypts største filmstjerne – og spilles av Saleh-gjengangeren Fares Fares igjen.
«The Pharao of the Screen», som han kalles, lever et behagelig og sekulært liv i sus og dus i Kairo, med penthouse, penger og pene, unge damer.
Han er ennå ikke formelt skilt, men hans forhenværende fru og voksne sønn er plassert i egen leilighet, bekostet av den store filmstjerne.
Foruten en litt plagsom moralkomité som må vurdere hver enkelt av filmene han skal spille i på forhånd, og at han fortsatt later som han er gift, lever han livet som han skulle vært en hvilken som helst filmstjerne i et vestlig land.
Problemene oppstår i det den mystiske Dr. Mansour (Amr Waked) begynner å dukke opp.
Først bare med et intenst og insisterende blikk som holder øye med ham på avstand. Etter hvert blir det klart at han representerer myndighetene.
De vil at lerretets farao skal spille hele nasjonens moderne farao – president Abdel Fattah al-Sisi – på film. Det får ikke hjelpe at de fysiske attributtene hos de mennene knapt nok kunne vært mer annerledes.
Én ting er det absurde ved at den slanke, høye og for alderen svært hårfagre George Fahmy skal gestalte en mann på under 1,70 med måne. Men fra start av er det klart at det å si nei ikke er noe reelt alternativ.
Myndighetene vet alt om George – og han skjønner fort at karrieren er ødelagt og både han selv og familien hans er i fare om han ikke adlyder.
Etter hvert som filminnspillingen går i gang, blir det klart at det kunstneriske på ingen måte holder mål og mest av alt ligner ren propaganda for presidenten.
Den uvillige hovedrolleinnehaveren vikles sakte, men sikkert inn i et maktspill som involverer en militær gruppering som kaller seg Republikkens ørner, og som kan få enorme konsekvenser for både ham selv og hele Egypt.
Superstjernen Fares Fares
Kairo-trilogien har manifestert Fares Fares som en skuespillerstjerne av internasjonalt kaliber.
I rollen som George er han i toppslag, og gestalter en mann som er vant til å få det som han vil, men som samtidig er sårbare for sine egne lyter. En aldrende kåtskalk, som ikke klarer å unngå holde blikket på kjæresten til sønnen sin akkurat litt for lenge. Og som sliter med potensen.
De humoristiske elementene er til stede gjennom nesten hele filmen, og er en klar styrke i det som i andre hender kunne blitt en gravalvorlig film.
Her er også Fares god, med sin solide erfaring fra både svenske og norske (!) komedier. I en særlig kostelig scene prøver han å holde lav profil i det han skal handle potensfremmende middel på et apotek på kveldstid.
Det lar seg naturligvis ikke gjøre, og apotekeren er henrykt over å få besøk av en stjerne i butikken sin. Han er rask med å ta opp smarttelefonen for en selfie og anbefaler den nasjonale ekvivalenten til Viagra – for å så hviske advarende om at den vil gi totalt motsatt effekt.
I løpet av denne ene scenen klarer Saleh å kommentere hvilken posisjon stjernene har i en av verdens største filmindustrier og hvordan folk flest på best mulig vis kommer seg unna regimets klamme formaninger.
Foruten Fares, er filmen fylt opp av solide skuespillere. Særlig stjerneskuddet Lyna Khoudri (The French Dispatch) som Famhys unge kjæreste, og Sherwan Haji (kjent fra flere av Aki Kaurismäkis filmer), i rollen som hans skaphomofile agent, gjør minneverdige og tankevekkende roller.
Riktig så fornøyelig er det dessuten å følge innspillingen av filmen i filmen, med alt sitt stress og virak, frustrerte kamerafolk og assistenter, overvåket av kleggen Dr. Mansour.
De aller fleste karakterene vi møter oppleves som troverdige, selv om enkelte av militærpampene i filmen grenser mot parodien. Det gjør forså vidt også Fahmys aller minst overveide romantiske forhold, som skaper voldsomme problemer for ham.
Storslagen paranoia
Som i de to foregående filmene i Kairo-trilogien er paranoiaen allestedsnærværende i Eagles of the Republic.
Her er det lett å dra paralleller til de amerikanske paranoia-thrillerne på 1970-tallet, og da spesielt Sydney Pollacks Three Days of the Condor og Alan J. Pakulas The Parallax View, hvor følelsen av å være overvåket alltid er til stede.
Tematisk beslektet er også utvilsomt Oscar-vinneren for beste utenlandske film i 1982, Mephisto (Itsván Szabó), hvor en teaterskuespiller (Klaus Maria Brandauer) havner i skvis mellom kunsten, egen integritet og politikk i mellomkrigstidens Tyskland.
Årets åpningsfilm på Arabiske filmdager, den glimrende tunisiske Aïcha, er heller ikke så rent ulik Eagles of the Republic i måten den bruker mørke bakgater, lange blikk som tegn på at myndighetene følger med på alt du gjør om du blir oppfattet som at du er i opposisjon.
Eagles of the Republic (som er filmet i Istanbul, siden regissøren er persona non grata i Egypt) har ikke bare disse klaustrofobiske, gatepartier og hotellkorridorer, men også visuelt imponerende oversiktsbilder, hvor særlig en voldsom militærparade utvilsomt gjør seg best i en stor kinosal.
Filmen mestrer å gjøre både folketomme korridorer og overfylte festplasser til faretruende steder hvor alt kan skje.
Hardkjøpte egne erfaringer
Saleh klarer kunststykket å være både underholdende, morsom og genuint skremmende med Eagles of the Republic, og det er lett å argumentere for at han særlig etter denne filmen må regnes som broderlandets kanskje største regissør akkurat nå, sammen med Ruben Östlund.
Saleh har i intervju med TBA sagt at han har hentet mye inspirasjon til filmen fra egne opplevelser som filmskaper i arbeidet med filmen.
Da er lett å tenke at dette handler om når han har laget film i Midtøsten, men han påpeker at mye også er hentet fra da han lagde The Contractor med Chris Pine i Hollywood 2022.
Med den autoritære retningen USA for alvor har tatt i Donald Trumps andre periode som president, kan man bare spekulere i hvem han hadde krevd skulle spille hovedrollen i filmen om hans liv (Jim Caviezel med bleket hår, kanskje?).
Filmen viser med all tydelighet at diktaturer er latterlige i all sin prangende og pompøse selvgodhet, men skremmende i sin hensynsløshet og voldsomme behov for kontroll.
Når de privilegerte i samfunnet omsider rammes, er det som det nikkes til Martin Niemöllers antikrigsdikt Likegyldighet, eller det walisiske rockebandet Manic Street Preachers største hitlåt; If You Tolerate This Your Children Will Be Next.
Karakter:
8 / 10
Eagles of the Republic (Regi: Tarik Saleh)
Eagles of the Republic vises under Film Fra Sør 10.november, før den får ordinær kinopremiere 14.november.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: