En tankevekker langs veien: Peer Gynt Spiseri
ANMELDELSE: Etter mange skrekkopplevelser på veikroer med overpriset mat rett fra bokser og spann, har vi nok kommet i skade for å undervurdere hvor trivelig det kan være å ta seg en pause fra rattet og fylle vommen.
Når vi ankommer den nokså uinspirerte foajeen til Thon-hotellet på Vinstra, innser vi at lokalene også tilhører veikroen Peer Gynt Spiseri, og vi kjenner at sulten trenger seg på når vi gjør oss kjent med menyen.
Her serveres det middagsbuffet til under tre hundre kroner, og etter dagens standarder er det mye for pengene – såfremt rettene og råvarene holder et akseptabelt nivå.
Bor man på det dertilhørende hotellet, får man attpåtil rabatt, så vi slår til og kaster oss ut i det.
Langs en «øy» finner man de forskjellige fristelsene.
Dessverre er de godt tildekket, vi må løfte opp lokkene i stål over hver enkelt rett, som jo er litt tungvint og ikke så delikat.
Følelsen av aldershjem og sykehusinnleggelse er ikke til å komme utenom – blir dette «det siste måltid» mon tro?
Stolthet i varm mat
På den annen side verdsetter vi at Peer Gynt Spiseri legger stolthet i å servere varm mat.
Vi smaker på alle retter, og de er, om ikke rykende, så ikke lunkne, og med snerk slik man ofte opplever på buffeter der maten har stått ute i timevis og oppsatsen begynner å ligne mer på et museum enn en middag.
Salt lam med raspeball er et lokalt innslag her, og selv om retten i seg selv ikke er noe god for oss som ikke er vokst opp med denne fattigmannskosten, kunne man ikke gjort så mye for å løfte den annet enn det som er gjort her – nemlig å sørge for et tilbehør bestående av rotmos, som smaker deilig.
Rennende fett (fra baconterninger) til å øse oppå frister ikke.
Spytting i serviett
Noen panerte fiskestykker ser uappetittelige ut, og de viser seg å være uspiselige.
En «asiatisk» kyllinggryte ser mistenkelig ut som den berømte «Bali»-varianten man kjøper i pose på super’n.
Etter å ha utsatt oss for det salte lammet, skulle man tro vi var herdet i møte med Toro-tyranniet, men denne er så salt at vi må spytte den ut i en serviett og diskret legge denne under kanten på tallerkenen. Det er ikke noe hyggelig, og vi begynner å miste motet.
Men så oppdager vi plutselig en liten skål med skalldyrsalat. Kan den være hjemmelaget? Jovisst!
Blandingen er nydelig satt sammen, dill, rødløk og sitron setter spiss på den majonesbaserte røren.
Brødskivene man kan smøre dette utover, er triste og halvfabrikata («butikkbakt» heter det vel), så vi spiser den på en såkalt leiv flatbrød i stedet. Er det lokalprodusert mon tro?
Hos Coop Extra nede i veien har de en hel avdeling bestående av lokale spesialiteter, og det rettes særlig mye oppmerksomhet mot ulike sorters flatbrød. Jeg tror man må være skolert for å kjenne forskjellen, men vi synes det er prisverdig å holde slike tradisjoner i hevd.
Velsmakene oksekjaker
Min medspiserske, Koteline, peker på oksekjakene og mener de står ut blant buffetens ulike frembringelser.
Det har hun rett i, for stykkene er fulle av velsmak og ypperlig tilberedt – de er saftige og går fra hverandre bare man ser på dem. En helt ålreit brun saus ved siden av blir overflødig. De kokte potetene har stått for lenge og blitt klissete limaktige og vemmelige.
Nå kaster vi oss over på den andre siden av disken så å si, til dessertene. Det bugner.
Vi begynner å drømme om gammeldagse grøter og vellinger, i stil til middagen, men fullt så langt tilbake i tid skal vi ikke.
Retro dessertbord
Ikke desto mindre blir vi invitert med på en forbausende tidsreise, til barnebursdager på åttitallet via den klassiske sjokoladekaken med strøssel og rød gelé med vaniljesaus, til etterkrigstidens herlige hverdagsdesserter, «skje-mat» som det het før i tiden, inkludert semulepudding.
Karamellpuddingen gir inntrykk av å være fra kartong, men det er ikke så nøye når det er så mye å velge mellom, og semulepuddingen er hjemmelaget – og aldeles nydelig med litt jordbærsaus på.
De er glade i krem her. Det pleide vel så å si å være et statussymbol med mye krem ute i bygdene, og på Peer Gynt Spiseri har man ikke glemt sin historie.
Det gir seg utslag i for eksempel en for oss helt ukjent dessert bestående av krem og skiver med banan (av leopardtypen med mange brune prikker).
En annen bolle har en røre bestående av krem med noen riskorn i seg, uten å helt bli en riskrem av den grunn.
Nei, her på Peer Gynt Spiseri fikk vi litt å tenke over.
Etter mange skrekkopplevelser på veikroer med overpriset mat rett fra bokser og spann, har vi nok kommet i skade for å undervurdere hvor trivelig det kan være å ta seg en pause fra rattet og fylle vommen i tillegg til tanken.
Vi gir tre og en halv koteletter.
Koteletter:
Peer Gynt Spiseri, Vinstra
Herr Kotelett har sin egen kotelettskala fra 1 til 6.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: