Fra nedlagt gruvefabrikk til kunstprosjekt

Kunstner Henrik Nordahl utforsker naturens materialer og prosesser etter inspirasjon fra en nedlagt gruvefabrikk på Senja. Det har blitt til prosjektet Heavy Metal. 

I en mørk og gritty garasje på Carl Berner kan man finne noe utenom det vanlige. Digre bilder med interessante teksturer og abstrakte motiver av ulike metaller pryder de grove veggene, på lerreter av fine, sammenvevde kobbertråder.

– Jeg ville ikke stille ut i et rom med fine vegger. Jeg ville utstille maleriene i et rom som lignet stedet disse materialene kommer fra, og det ville jeg kommunisere. Dessuten hadde jeg ikke penger til et galleri, heller, lyder forklaringen.

Rammene og konteksten skulle være røff og med mange teksturer for å sette stemningen for kunstner Henrik Nordahls første soloutstilling; Heavy Metal.

– Jeg har hele tiden blitt fortalt at du skal invitere folk inn i din prosess. Jeg vet ikke om jeg har klart det hver gang, men jeg har alltid vært veldig bevisst på det.

LES OGSÅ: Med Smerz til et nytt univers

– Vakkert, skummelt og creepy

Ideen til utstillingen startet også med en invitasjon. Nærmere bestemt til Kråkeslottet på Senja, dette kulturelle møtestedet drevet av Georg Blichfeldt.

Mens Nordahl var der og jobbet med et annet kunstprosjekt, ble han tipset om å sjekke ut den nedlagte gruvefabrikken i nærheten. Der ble det utvunnet grafitt, før hele gruven brant ned i 1985. I årene fabrikken hadde vært i drift, hadde det blitt etablert et samfunn med mange hus rundt fabrikkområdet.

– Da gruvefrabrikken brant ned, ble disse hjemmene forlatt momentant. Den dag i dag står sko fortsatt igjen i gangen, og oppvask i oppvasken. Mange steder har det begynt å gro igjen, forteller Nordahl.

– Det er et vakkert, skummelt og creepy sted på en gang.

Nordahl forelska seg hodestups i gruvefabrikken.

Fra forestillingen Heavy Metal. Foto: Liselotta Anneli

Gjenvunnet verdi

Fascinasjonen for grafitt og det forlatte, spøkelsesaktige gruvesamfunnet skyldes at Nordahl har en greie for brukte gjenstander som andre ikke ser noen verdi i. Ting andre ser på som søppel og skrap, kan han finne interessant, og gi nytt liv, ved å plassere de i nye kontekster.

Slik ble det også denne gang. I de nedlagte fabrikkgruvene kom Nordahl over et titalls ruller med kobberduker. Dette er noe man fortsatt bruker i gruvedrift for å sile og skille ut mineraler.

– Det fine grafitt-støvet som blir igjen, brukes blant annet til å lage blyanter og maling. I senere tid har man skjønt at grafitt er veldig bærekraftig for batterier til biler og så videre. Det har skapt ny interesse for denne gruven, forteller Nordahl entusiastisk.

Det er litt kjedelig å alltid vite hva man ender opp med

Henrik Nordahl

Men hva han skulle bruke dukene til, ante han ikke.

– Jeg har bare visst at det her kan bli et morsomt prosjekt. Samtidig, har jeg vært litt redd for å ødelegge dem, for de er så vakre i seg selv.

En ting var all historien og symbolikken som allerede bodde i disse dukene. Et annet interessant aspekt var hvordan tid og omgivelser hadde satt sitt preg på dukenes uttrykk, hvordan naturen ubevisst hadde transformert dem til kunstverker i seg selv.

– Vær og vind har satt avtrykk, de har rustet, og fått veldig fine teksturer, litt sånn «art by accident», forteller Nordahl.

Måtte få ut finger’n

I fire år har Nordahl sittet på dukene uten å helt vite hva han skulle gjøre med dem. Det var først da han fikk vite at han kom inn på en masterutdanning ved Parsons School of Design i New York nå til høsten, at han fikk fart på sakene.

– Jeg hadde aldri hatt min egen soloutstilling før, og det er litt rart å skulle dra til New York og ikke ha noen utstilling å vise til. Så da måtte jeg bare få ut finger’n. En utstilling handler jo også om hva man vil kommunisere som kunstner.

Det tok en måned å ferdigstille åtte digre bilder. Den røde tråden ble tydelig:

– Jeg ville dedikere denne utstillingen til kobberdukene som har vært brukt til å lage de verktøyene jeg har brukt mest gjennom min utvikling som kunstner, nemlig blyant og maling. Det er noen av de grunnleggende verktøyene kunstnere har.

LES OGSÅ: Album-aktuelle Karin Park: – Det er så lett å bli utsatt for overfladiske uttrykk

Malte med syre

Premisset for prosjektet var å bruke samme prosesser som dukene har vært igjennom, men også å spille på de egenskapene dukene hadde i kraft av materialene de var laget av: Kobber.

– Jeg ville finne en måte å gjenskape dette med at dukene hadde blitt utsatt for da gruvefabrikkene hadde brent ned, og senere utsatt for av vær og vind. De har rusta og oksidert. Kobber har også den egenskapen at det fester seg til tinn, og tinn smelter på lav temperatur, så det var lett å håndtere. Med hjelp av en gassbrenner kunne jeg tegne med smeltet tinn. 

Nordahl fant også ut at kobber reagerer med syre. Han malte med ulike syrer som salmiakk, edikk og saltsyre på dukene, noe som fremkalte ulike nyanser av blått og grønt.

Fra utstillingen Heavy Metal. Foto: Frode Kann:

Tilfeldig og intuitivt

Ingen av motivene var planlagte, men kom til intuitivt. Prosessene fikk bestemme hva som skulle tegne seg på kobberlerettene.

– Det er jo helt abstrakte bilder. Jeg har ikke laget noen motiver som er gjenkjennbare. Tidligere tegnet jeg mye realistisk og detaljert, men jeg synes det er litt kjedelig å alltid vite hva man ender opp med. Jobber man intuitivt, vet man ikke alltid hvor man ender opp, og det synes jeg er spennende. Så byr jo materialene i seg selv på mange spørsmål, og de er utrolig vakre, sier Nordahl.

Tilfeldig var det også at han skulle jobbe med metaller i et kunstprosjekt overhodet.

– Det å fremheve materialenes iboende egenskaper og hva de er i kraft av seg selv, er jo det jeg vil formidle. Samtidig er jo metall stort og tungt – også som musikksjanger. Det er mye lyd, sier han.

– Da ble også tittelen «Heavy Metal».

Følg TBA på: Twitter, Facebook og Instagram