Joshua French – og elefantene i rommet

Skal du tjene på å være kriminell, er det best å være litt eksotisk og spesiell. Men bare om du er hvit nordmann. Det har Joshua French vist oss.

Blir det powerpoint med bilder og video fra eventyret i Kongo? Før og etter-bilder?

Hva slags folk er det som er her? Er dette et sted man kunne funnet sin potensielle utkårede? «Hey, vi møttes på Joshua French’ spennende foredrag om det å være leiesoldat.»

Og hvorfor er jeg her? Godt spørsmål. Er det nå jeg skal nevne at jeg har kledd meg ut som ham på Halloween?

Samme dag som en annen elsket og forhatt kar – Jordan Peterson – holder foredrag i hovedstaden, er også jungelens konge, Joshua French på plass i en konferansesal ved Ullevål Stadion.

Det er forresten også samme uka som filmen om ham, Mordene i Kongo har premiere. Den som forresten hadde litt baluba i prosessen, da filmskaperne gikk i en mer emosjonell retning.

Det var noe manusforfatter Nikolai Frobenius mener var feil. Så feil at han trakk seg fra hele prosjektet, og problematiserte det manglende kritiske perspektivet på French og Moland.

Manglende kritisk perspektiv er også inngravert i subteksten her i kveld, så hva kan vi forvente?

Jeg vet sannelig ikke. Men jeg forventer at det er spennende, for det lover i hvert fall eventbyrået som står bak, Atikko, som lokker med dette i sin presentasjonstekst:

«Kongo saken» [sic] går inn i historien som en av de mest spennende sanne thrillerne [sic] som har skjedd i moderne norsk historie, med stadige vendinger og dramatikk [sic].»

Videre står det:

«I foredraget deler han sin historie og sine erfaringer om krisehåndtering [sic] og motivasjon og om menneskets overlevelse i et av verdens farligste land. Joshua tar deg med på en utrolig [sic] spennende [sic] reise i sitt foredrag. Gripende og rystende på en gang».

Det eksotiske Kongolivet

Spennende, ja. Utrolig. Spennende, faktisk. Det er en noe litt ullen måte å omtale kriminelle handlinger på, eller?

«Kos dere», sier en dame som viser vei – til foredraget fra leiesoldaten som ville lage litt kvalm i Great Lakes-området, noe han i NRK-radiodokumentaren To Hvite Menn beskrev som «vårt lille nisjemarked». «Nok ammunisjon og vann er alt man trenger», visstnok.

Og Joshua vil dele av sine erfaringer og krisehåndteringer: «Jeg må si mye om hvordan Kongo fungerer», sier han blant annet.

«For jeg har vært der mange ganger. Kongo er et prototype militærdiktatur», sier han.

Hvorfor i huleste drar du dit da, lurer jeg. Men jeg lurer mer på hvordan Joshua French gikk fra å være leiesoldat til å bli motivasjons-foredragsholder.

Elefantene i rommet

Den store elefanten i rommet forblir der. At selv om han og makkeren ikke drepte sjåføren i Kongo, så har de brutt loven –  ikke bare i Kongo, men også i Kenya. Og Uganda. Og Norge. I fire – 4 – land (!).

Men som forhenværende generalsekretær i Norsk folkehjelp og tidligere Afrika-korrespondent i NRK, Halle Jørn Hanssen påpeker, er dette noe få i Norge er opptatt av. Kall det bagateller.

Dette virker også ganske så lite relevant for foredraget.

Her sitter man for å høre en eventyrfortelling fra en slags Indiana Jones, eller Tintin, om du vil, og som de selv har sammenligna seg med i intervju med norsk presse, da de først ble fengsla.

Hvor i all verden er det blitt av dette bildet av ham som en fyr som trigges av machokultur?

Hvor er denne mann med stor M som Aksel Hennie beskriver sin rolletolkning av ham, i filmatiseringen av Mordene i Kongo?

Totalt fraværende er problematiseringen av motivet deres, denne «lille» detaljen som sier noe om hvorfor akkurat jobben som leiesoldater virket så forlokkende.

Hva skjedde med fremstillingen «Intelligent. Empatisk. Sympatisk. Passionate. Hardcore to the bone når det er combat. Fryktesløs», som hans tidligere kollega, Thomas Christensen beskriver ham som, fra tida da de tok seg av gærne pirater på skipet deres like utafor Somalia?

Totalt fraværende er adresseringen av hans merkelige interesse for kolonitiden. Som han selv forteller i NRK-dokumentaren To hvite menn:

«Det er jo veldig fascinerende med steder som ikke er fullt utvikla. Der man lever litt «rough and ready». Og det er jo Afrika til dels fortsatt. […] Noen menn tiltrekkes det livet. Der ikke alt bare er som en velferdsstat som i Norge. Med utbygde infrastrukturer og lover og orden.»

Eller hvorfor forteller han ikke litt mer om hvordan han satte seg i respekt i fengsel i Kongo?

Han sier litt spøkefullt at han og Moland var litt «tøffe i trynet» da de først ble arrestert. Men her er ingenforsøk på, eller interesse for å drive med selvrefleksjon, enten det gjelder handlinger han har gjort, miljøet han har vært en del av, eller om han har lært noe som helst av denne mildt sagt spesielle livserfaringen.

Løvetannbarnet

Hvordan beskriver Joshua French seg selv ifølge Joshua selv? «Jeg er veldig gudstroende». Aldri bitter. Kun takknemmelig. Ikke et offer. Og dessuten et «løvetannbarn». At han er et løvetannbarn er noe han repeterer banalt ofte. Det er en som tåler mye motstand, visstnok. «Jeg har det ikke i meg å gi opp», sier han, som om han skulle vært en eller annen nasjonalhelt. Han var tydelig også en slags helt blant flere i Kongo: «Jeg og Tjostov har en rekke babyer oppkalt etter oss der nede, Lille Moland og Lille French», kan han fortelle. Folk humrer.

Han snakker om det å komme tilbake til Norge, og kjenne lukten av «norsk fauna». Folk klapper. Han sier også at han aldri vil gå tilbake til sikkerhetsbransjen. Folk ler. Det gjør de også av beskrivelsene hans av en fyr med Hawaii-skjorte og kalashnikov, og en fyr med brun dress som det stod DDR på.

Han avslutter foredraget med å utbringe en stor takk til alle som ba for ham, og som sendte penger. Til ny stormapplaus.

For tredje gang under foredraget, bare avbrutt av en trivelig pause til å kjøpe litt alkohyler underveis. 

Joshua French, der altså. Den overlevende fra Kongo.

Og for anledningen ikledd en lyseblå foredragsholder-skjorte, rolig og behagelig toneleie, og velvalgte adjektiver. 

Han tar ikke selvkritikk på noe som helst. Sier aldri at han har gjort noen feil. Faktisk, angrer han overhodet ikke på at han dro ned.

Angrer ikke på at han dro ned og laga kvalm i Kongo, av egen fri vilje, når han har kosta den norske stat 4,7 millioner kroner.

Andre som har regnet litt på det, har kommet til at beløpet kan være flere ganger større. Vil han betale tilbake med pengene han håver inn på disse foredragene, da eller?

Jeg kjenner på mye av den samme magefølelsen jeg hadde da Hank von Helvete sa farvel til rusen, og oppdaga noe enda verre i stedet: Scientologikirka – og skulle fortelle om sitt nye og «bedre» liv til media.

For hovedproblemet her, er den totale mangelen på selvbevissthet, og en redaksjonell og etisk vurdering i forhold til sin egen inhabilitet, til sin egen totalt wacke historie og rulleblad: Det er et sterkt fravær av tonalitet, altså selvbevissthet som speiles i estetikken i formen han går for: Foredrag. 

Enveiskommunikasjon, uten mulighet for tilskueren til å stille spørsmål, uten at de er kontrollsjekket på forhånd. Og uten rom for at tilskueren skal kunne tillate seg å tenke aktivt i møte med uttrykket, enn den ene subjektive fortellingen vi får servert.

«The Joshua Show» formidles med forsterkende virkemidler i hovedpersonens favør: I kveld kan han velge hva han vil dele, og hva som er mer gunstig å utelate fra historien som bidrar til å skape mer empati med ham.

Da er det interessant at han i stedet for å snakke om seg selv på en ærlig og reflektert måte – om machokultur, hvorfor det kan ha oppstått, for eksempel av en usikkerhet over sin egen identitet som mann, og hvor denne trangen til å ville være med i jegerbataljonen kommer fra, og hvorfor man oppsøker fare, hvorfor sånt gir adrenalinkick, for eksempel  – så vil han heller iscenesette seg selv som en slags Kongo-ekspert, som en annen Steinfeldt, utkledt som en harmløs, rolig og jovial Lars Monsen-type, med ammo. For ikke å glemme vann.

Men han her hakke peiling. Det her er ingen ekspert på Kongo. Heller ingen ekspert på kunsten å motivere noen. Han er ikke ekspert på hvem han selv er en gang. Det ser det ut som flere har glemt i kveld.

Mannen mot media

«Jeg må gå gjennom de tekniske bevisene. De er viktige for meg, for de er lite vist i norsk presse», sier han. Dette er også interessant. Hvor ofte får en kriminelt straffedømt gjøre det her? Stå og legge ut sin forsvarstale på to timer? Hvorfor er ikke dette foredraget løst på en slik slik måte at en journalist stiller spørsmål som Joshua French svarer på? Fra en journalist som for eksempel har dekket Kongosaken siden den starta i 2009?

Nei, Joshua French liker ikke norske medier, lyder forklaringen. Han mener norske medier har helt feil bilde av ham og Tjostov Moland, og det sier han til forsamlingen.

Han diskrediterer altså omtrent hele Medie-Norge, uten at noen av mediene får tilsvar. Det minner meg om en viss oransje nisse over Atlanteren som liker å bruke det vage begrepet «fake news» om de fremstillinger han ikke liker om seg selv.

«Har du bare snakket sant under foredraget?». Et spørsmål kommer opp på tampen. «Godt spørsmål», svarer han og ler. Men han svarer vel ikke ordentlig på det spørsmålet, heller.

Men selv om han hadde sagt ja, er ikke det av noen særlig betydning heller, fordi hele diskursen har allerede en sterk bias.

Og det blir poenget og problemet, med mindre du kjøper historien som ren fiksjon. For det ble jo en spennende fortelling for de oppmøtte, slik arrangøren Atikko lovet.

Men i den fysiske verden har denne mannen brutt loven i flere land enn ett. Og kosta Norge 4,7 millioner kroner.  

Jeg skulle likt å se Atikko arrangere foredrag med andre kriminelle som kunne fortelle om sine eventyr og det å være innsatt på Ila. Eller hva med Bolvia-Stinas historie? Noe sier meg at det ikke blir noe av.

Moralen her i kveld er klar, så les og lær, kjære vordende kriminelle mann: Skal du tjene på å være kriminell, er det best å være litt eksotisk og spesiell. Men kun om du er hvit nordmann, selvfølgelig.

Jeg tviler sterkt på at en mørkhuda kriminell nordmann som hadde brutt lovverket i fire land, ville fått samme fremstilling i norsk media, eller overhodet fått tillatelse eller en plattform av noen til å holde på med foredrag – om han overhodet ville vært i livet i dag.

Så lær av metoden til Joshua French folkens; vær et «løvetannbarn» – hva nå enn dét betyr.