28 Years Later: The Bone Temple: Ultaviolence is back

ANMELDELSE: 28 Years Later: The Bone Temple stiller aktuelle spørsmål om menneskets iboende ondskap i et format som engasjerer og provoserer, samtidig som det gir oss nok å tygge på.

*Karakter nederst i saken*

Vi har knapt rukket å knitre med godteripapiret og funnet varmen i setet, før alfa-zombien Samson har demonstrert sin favoritt-hilsen: Å dra opp beinmargen etter hodet på folk – for deretter å smatte i seg litt rå hjerne (slå den, Hannibal Lecter).

Før dette, har vi vært vitne til en nokså smertefull førstescene som setter tonen for hele filmen og hva den egentlig søker å diskutere med oss.

Det er en liten lettelse å kjenne på at man fortsatt har de menneskelige refleksene intakt, selv etter alle disse timene med nummende doomscrolling.

Fra start markerer regissør Nia DaCosta (The Marvels, Candyman, Top Boy) sin estetiske tilnærming til universet, skapt av Alex Garland – og denne gang med regissør Danny Boyle som produsent. Han har tatt en pust i bakken før han går løs på siste film.

*Sir Lord Jimmy Crystal spilt av Jack O’ Connell. Foto: SF Studios*

Spis eller bli spist

Vi har ikke spolt mye frem siden forrige film, 28 Years Later – og den første i den nyere trilogien i 28-serien, eventuelt den fjerde filmen totalt i det som startet med 28 Days Later fra 2002, med Cillian Murphy i hovedrollen.

Guttungen Spike (Alfie Williams) har på sin videre reise etter at han brøt med faren sin (Aaron Taylor Johnson), sluttet seg til den utsmykkede kultlederen Sir Lord Jimmy Crystal (Jack O’Connell) – som vi omsider har skjønt er løst inspirert på den avdøde serieovergriperen Jimmy Savile – og hans gjeng med unge voksne og barnesoldater, kalt «fingers».

Alle kaller de seg for Jimmy og er iført blonde parykker og tracksuits i Teletubbies-fargeskalaen.

Tankene går dog umiddelbart til den like utklednings-glade, ultravoldelige gjengen til Alex i Kubricks klassiker A Clockwork Orange (1971).

Spike blir tatt inn i gjengen, her vi blir innviet til Jimmys «ideologi»:

En misforstått tolkning av satanisme, som heller virker å være en bisarr (men ikke ukjent) måte å deale med egne barndomstraumer på (som vi fikk glimt av i starten av første film), ved å stort sett få sine «fingers» til å utøve vold mot andre mens han ser på.

Slik har han selv kontrollen over volden, gjennom ulike former for sadistisk lek, tortur og andre dødelige påfunn – ikke mot zombier – men mot mennesker.

Spike takler ikke å overvære de ulike tortur-lekene som Jimmy (med eller uten vilje) har misforstått som «veldedighet» – «charity». Dette er en av flere måter å harelere med hvor i bakvendtland det har gått med landet som ingen ville redde – og moralen og ideene som har forvitret med det.

Dyder, etiske og moralske idealer som sannhetssøken, vitenskap og barmhjertighet betyr ingenting lenger.

Den eneste reglen som gjelder i dette lovløse lanskapet er: spis eller bli spist.

Det gjelder ikke bare Jimmys gjeng, vi ser det også i andre tilfeller. Det handler kun om overlevelse. Og det er forståelig, konteksten tatt i betraktning.

Men hva skjer om man også spiser seg selv?

Vi skjønner snart hvor dårlig det står til med Jimmys lederegenskaper og intelligens.

Dette selvsaboterende «fellesskapets» grenseløsheter – og kortlevdhet – introduseres i form av en intern gladiatorkamp i filmens første scene, der Sir Lord Jimmy Crystal betrakter det hele fra sin «trone» mens de andre ungdommene ser på og ler.

Den åpenbare konnotasjonen er gjennomborende.

*Noen lærer å kontrollere zombie via Duran Durans Rio. Foto: SF Studios*

Bryter med tropene

Parallelt driver Dr. Ian Kelson (Ralph Fiennes) på med en slags forskning på alfa-zombien Samson (Chi Lewis-Parry), noe som involverer piler med beroligende opiater, før terapitime med sang og dans til Duran Durans Rio, Birmingham-gruppa som Kelson åpenbart har et nært forhold til.

Vi så hvordan zombiene har gått gjennom en evolusjon i 28 Years Later, og utviklet ulike avarter og stammer med interne hierarkier som følge av at det har gått 28 år siden viruset brøt ut, og zombiene selv har måttet utvikle seg og tilpasse seg for å overleve.

Men det å se karakterutvikling hos en zombie i en zombiefilm, er i seg selv nyskapende. Her gjør det også Samson til en av de mer interessante karakterene i filmen, og der vi utfordres til å skifte vårt eget syn på ham, og spør oss selv hvem han var før, som menneske.

Nå skal det ikke mye til å utfordre sjangerkonvensjoner for skrekk- eller zombiefilmene, men det er herlig å se at det skjer.

Vi ser det også i andre sekvenser. Det er for eksempel lenge siden jeg har sett mennesker redde sitt eget skinn, i stedet for å prøve å hjelpe andre som blir angrepet – og dø. Det andre tilfellet jeg kan huske at jeg har sett noe liknende, der det med rette ble harselert med, var faktisk Zack Snyders nytolkning av Dawn of the Dead (2004).

Det er også første gang jeg ser en redd kvinne løpe fra noen som vil drepe henne, hun kommer frem til en diger port som selvsagt er låst, hun fikler med hengelåsen – for så å kunne kodelåsen! Wow.

Dette utløste en helt egen dopamineffekt. Men som nevnt: Vanskeligere er det ikke å bryte med en rekke inngrodde troper innen skrekk- og zombiefilmsjangeren.

*Jimmies etter å ha gjort litt veldedighet. Foto: SF Studios*

Lyden av håp i en fortapt tid – og håp

Også i filmtrilogiens andre film spiller musikken en aktiv rolle.

Young Fathers fjetrende og intense lydmagi fra forrige film er dog ikke å spore her. Men det er det råe, taktile og urovekkende lyddesignet og musikken til den islandske komponisten Hildur Guđnadóttir (Joker, Chernobyl, Tar) røsker tak, mens det i det neste maler håpløse stemningstoner med vakre strykere over øde sletter.

Noen av de perkussive elementene lyder som om man skulle slått på knokler fra bein-tempelet.

Komposisjonene glir godt i hop med bruken av ikoniske musikklassikere fra 80- og 90-tallet, som etter hvert blir dominerende og tar overhånd.

Som når linjene til Duran Durans Ordinary World får brette seg utover bildene:

«What has happened to it all? / Crazy, some’d say / Where is the life that I recognise? (Gone away) / But I won’t cry for yesterday, there’s an ordinary world / Somehow I have to find / And as I try to make my way to the ordinary world / I will learn to survive»

Mens introen til Radioheads Everything Is In Its Right Place kjører synkront med himmelen som farer i full fart over totempælene av bein og knokler i beintempelet, sett fra froskeperspektiv, som for å makere den urovekkende stemningen.

Og det er Iron Maidens The Number of the Beast som setter stemininga i et høydepunkt av et nummer som slår litt på Home Alone–DIY-tromma.

Dessuten dukker det velkjente musikksporet til John Murphy fra den aller første 28 Days Later-filmen opp og markerer seg mot slutten, og bygger vitterlig opp forventningene til en heidundrendes finale.

*Ralph Fiennes i 28 Years Later: The Bone Temple. Foto: SF Studios*

Ondskap i sentrum

Danny Boyle har selv henvist til Nia DaCostas tanker om hva 28 Years Later-trilogien handler om, i intervju med IndieWire:

Den første filmen handler om familiens natur. Film nummer to handler om ondskapens natur. Og den tredje handler om forløsningens natur.

Utover å skape ubehag i det som er en mer sjangertro andrefilm, er The Bone Temple innom noen av årsakene til at ondskap får grobunn.

Det er lett å være forutinntatt og undervurdere sjangerelementene, men kanskje det snarere er filmens ikke-verbale språk vi bør rette oppmerksomheten mot.

Ubehaget blir i seg selv interessant fordi det i hovedsak oppstår i sekvensene der Jimmy og hans kult slår seg løs og utøver vold mot mennesker.

Voldsscenene fremkaller ikke de samme emosjonene når de utøves av smittede zombier, som handler mer dyrisk på instinkt – selv om disse scenene er mer gory og grafiske, er det også på grensa til splattersk og så overdrevent at brutalitetene framstår mer latterlig.

De lange sekvensene med tortur utøvet av Jimmiene, skaper i motsetning et voldsomt ubehag. Det er så jeg kjenner blodsmak i munnen.

Insistereringen på å trekke ut disse scenene, er med på å skape en sterk ambivalens rundt Jimmy – som ellers fremstår voldsomt karismatisk. Det er så jeg begynner å tenke på andre sjarmerende og torturglade ledere opp igjennom historien.

Ondskapen har mange ansikter også i 2026, og mange er – lik Jimmy – sjarmerende, flamboyante, eksentriske, har god smak, framstår morsomme og sikkert også selvironiske.

Det er tydelig at filmen vil si noe om ondskap som at den kan utøves av mennesker vi vil like og som vi kjenner oss igjen i.

Men også at ondskap er knyttet til uvitenhet, at den kan vokse i en kontekst der kritisk tenkning ikke får rom.

Det blir sagt i filmen mer enn en gang, at de som ikke leser historien for å lære av den, vil gjenta den.

Dette artikuleres mer eller mindre eksplisitt, men budskapet klinger best når det kommuniseres subtilt uten ord.

Vi ser hvor lett det er å manipulere de naive og ukritiske, spesielt om man fremstår autoritær. Og spesielt hvis det ikke er andre stemmer som sier noe annet. Vi ser hvorfor feilinformasjon, løgner og konspirasjonsteorier kan få grobunn, ved å spille på frykt, uvitenhet og overtro.

Filmen snakker også gjennomgående om en av de største grunnene til at ondskap får spre seg, og på en allegorisk måte, er universet overførbart til vår lett manipulative og feilinformasjons-pregede hverdag:

Den viser hvordan man kan være isolert, selv om det tilsynelatende kan se ut som at man samtidig er «fri» til å kutte kontakt med dårlige relasjoner og fysisk stikke av hvor man vil, når som helst.

For hva gjør du hvis du ikke har noe annet sted å dra?

Og hva hvis du ikke kjenner til noe annet som kan tilby en utvei eller et annet blikk på verden?

Har man det da i seg å stå opp for det som er rett – vel vitende om at man risikerer å bli utestengt – eller bli drept?

28 Years Later: The Bone Temple stiller aktuelle spørsmål om menneskets iboende ondskap i et format som engasjerer og provoserer, samtidig som det gir oss nok å tygge på.

Karakter:

9 / 10