Har dokumentert Witch Club Satan: – Dette måtte jo bare noen gjøre
Johanna Holt Kleive, Victoria Fredrikke Schou Røising og Nikoline Spjelkavik i Witch Club Satan ved Heksemonumentet i Vardø i dokumentarfilmen Hex. Foto: Maja Holand
INTERVJU: I arbeidet med dokumentaren Hex, har Maja Holand gjengitt fortellinger fra hekseprosessene i Norge og skapt en fiktiv rettssak mot svartmetall-bandet: – Det føltes som en helt syk idé.
– Det er veldig kult å vise filmen her i Hellas fordi det er veldig mye metall-fans her. Det er masse skinnjakker rundt i lokalet allerede og jeg har fått masse metall-tips.
Regissør Maja Holand er mest fornøyd med at det er Dolby Atmos i salen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i Hellas.
Det er ikke mange dokumentarer som har mikset lyd i det formatet.
Holand har vært innom for å skru opp lyden i forkant av den internasjonale premieren på hennes debut som dokumentarfilmregissør – nemlig filmen om det norske svartmetallbandet Witch Club Satan: HEX.
– Dette er i høy grad en audiovisuell opplevelse og vi har jobbet med ny lydteknologi som gjør at vi får en mer omsluttende lydopplevelse, kan Holand informere.
TBA prater med Holand på telefon en snau time før den internasjonale premieren.
Uka før har filmen hatt Norgespremiere på Kosmorama i Trondheim, her filmen åpnet filmfestivalen.
– Det er ekstra stas å endelig kunne være med på denne delen av det å lage film, forteller regissøren som normalt jobber som filmfotograf og derfor aldri får være med på filmfestivaler ellers, forteller Holand.
Tromsø-rockumentaren Memoirs From A Dream ble beste norske dokumentar
Hun skal rett videre til dokumentarfestivalen CPH:DOX i København her filmen vises i festivalens Sound & Vision-seksjon. Hun og filmprosjektet har allerede blitt intervjuet og omtalt i respekterte filmnettsteder som The Hollywood Reporter og Deadline.
– Her i Hellas kjenner de heller ikke så mye til Witch Club Satan-prosjektet fra før. Så det blir spennende å se om filmen er tydelig nok for de som ikke har så mye forkunnskaper. Kanskje de ser etter litt andre ting.
I hjertet av norsk svartmetall
Holand har vært helt inne i hjertet av Norges testosteron-besprengte svartmetall-scene og fanget det unike prosjektet Witch Club Satan fra sin spede begynnelse.
Hun har dokumentert de tre årene av pakten mellom de tre scenekunstnerne og skribentene Nikoline Spjelkavik fra Andøya, Johanna Holt Kleive fra Porsgrunn og Victoria Fredrikke Schou Røising fra Fredrikstad, der de skulle viet livene sine til å starte et svartmetall-band – og dét uten å kunne spille et eneste instrument fra før.
Det er flere ting ved hekseprosjektet Witch Club Satan som snakket til Holand:
– Jeg kom over de ganske tidlig, da hadde de rukket å ha en konsert på Bylarm først. Men jeg ble personlig veldig fenget av dette prosjektet. Jeg trengte å våkne litt, det var noe som røska litt tak i meg, rett og slett, forteller hun.
– Og så var det noe med hele reisen de skulle ut på, og det at de ikke hadde spilt instrumenter før – også var de jo hekser. Så sendte jeg bare en mail, for det her var veldig filmatisk, forteller Holand.
– Jeg følte bare litt intuisjonen min: Dette måtte jo bare noen gjøre, liksom. Noen måtte bare fange det, og om ikke noen andre gjorde det, så var jeg tilfeldigvis filmfotograf.
Noen av de tre har sett deler av filmen, men ikke helt ferdig.
– Victoria fikk med seg premieren på Kosmorama, siden de andre var på Europaturné. Det var godt å stå der sammen med henne og ta imot applausen etterpå, forteller regissøren.
– Det er nok veldig rart å få en film om seg selv og den utrolige rike reisen på den måten, med mitt blikk, så de trenger nok litt tid, tror hun.
Dokumentaren HEX går nemlig langt inn i kritikken som svartmetall-bandet har møtt.
Laget rettssak av kommentarfelt
Holand har brukt kritikken til å skape en parallell til hekseprosessene i Norge på 1600-tallet.
Filmen veksler mellom bilder og fortellinger fra Heksemonumentet i Vardø, til minne om de 91 norske kvinnene som ble brent som hekser, fordi de stakk seg frem og var annerledes.
For å filmatisk skildre den kritikken som Witch Club Satan har fått, har Holand skapt en fiktiv rettssak som utspiller seg på Bygdøy folkemuseum.
Her siterer en dommer beskyldningene som bandet har fått, mens ulike personer fra norsk musikkbransje har rettet muntlig kritikk fra en vitneboks.
– Det føltes som en helt syk idé. Jeg gikk lenge og lurte på hvordan jeg skulle løse det der med all motstanden de fikk, forteller Holand.
– Det var mye kritikk og delte meninger om bandet på internett og det var lite visuelt interessant. Så tok jeg meg en joggetur, og da tenkte jeg at: «Herregud, hva om jeg setter opp en moderne rettssak? Og så får jeg dommeren til å lese opp utdrag mot dem? Og så kan jeg ringe inn vitner?».
– Man ønsker seg jo en fortellerstemme for å kunne fortelle effektivt i film. Her kunne dommeren være med og informere og gi rammer, og så kunne filmen bruke mer tid på å være med og oppleve i scenen også.
Hun forteller at hun lenge var usikker på om dette kunne funke.
– Det var jo noe ingen av oss hadde gjort før. Men det var veldig sporty at folk stilte opp, og at det hele ble tatt på alvor.
Visste ingenting
Alt ble filmet i én sammenhengende tagning på litt over en time, uten pause.
– Jeg følte det måtte være ekte: Her lager vi jo en dokumentarfilm. Det starta kl.18 og alle måtte være på plass. Det var litt rar stemning. Det satte seg ganske fort et preg av alvor i rommet, forteller Holand.
Det var viktig for Holand at «dommeren» ikke var et kjent fjes man har bestemte tanker om fra før. Dermed gikk hun for en hardingfelespiller fra Røros.
– Dermed oppleves han mer nøytral, som var viktig for meg, og ikke gir føringer. Også har han en gammel udefinerbar norsk dialekt. Jeg syntes det passa bra.
– Hva fikk folk instrukser om i rettssaken?
– Jeg hadde jo snakka litt med de på forhånd, og visste hva de mente og stod for. Jeg spurte om de hadde lyst til å være med på å flytte kommentarfeltet på Facebook inn i rettssaken. Jeg synes jo de har vært kjempemodige, de som stilte opp.
Jørn Stubberud ble plassert inn i en tv, med et annet intervju han gjorde etter en konsert, for han kunne ikke komme.
– Jeg kunne ønske det kom flere som torde å komme og gjenta det de hadde skrevet på nett, slik at vi fikk flere motstemmer i rettsalen, synes Holand, som forteller at det var flere som takket nei.
– Det var veldig spennende. Den rettssaken løste mange spennende ting i filmen og fanger mange ekte og umiddelbare reaksjoner, forteller regissøren.
– Samtidig er det sykt at jeg fikk lov til å gå etter denne ideen – og at heksene selv stilte opp i den. De visste ingenting, de fikk bare beskjed om å stille opp.
Turnéliv og nerver
Dokumentaren fanger også flere sterke øyeblikk fra turnélivet, som er grundig dokumentert på nært hold, med størst fokus på de to første årene av prosjektet.
Nikoline, Johanna og Victoria filmet også litt selv fra deres sceneoppsetning Bloodmother på Høstsabbath, fra deres Europaturné, på festspillene i Harstad, Island – og til slutt på Hellfest i Frankrike.
– Det har vært en utrolig utvikling, fra jeg startet å filme for 200 tilskuere i Trondheim til de stod på Hellfest for flere tusen. Jeg kjenner jo pulsen jeg også, hver gang de går utpå der, forteller Holand.
– Jeg har kjent på en takknemlighet for at jeg med mitt instrument, kameraet, har fått oppleve dette så nært dem.
Konsertbildene er omfattende, stemningsfulle og energiske, med god veksling mellom ultranære og stortotale oversiktsbilder, som om montasjene skulle vært flerkameraproduksjoner. Men det er nesten bare Holand selv som har vært øynene og armene bak kamera.
– På noen av de største konsertene hadde jeg med en fotograf til for å dekke litt ekstra, men det var jeg som var sammen med heksene hele tiden. Også får man jo masse gode bilder fra lydprøvene. Jeg filmet det ofte.
Ikke minst har Holand fanget mange av samtalene og nervene som har dukket opp før konsert, bak sminkebordet og kveldene i forveien – øyeblikk der tvilen kommer snikende i de lange timene før show – som i forkant av konserten på Roskilde.
– De spilte jo også den råeste konserten de noen gang hadde spilt på Roskilde, forteller Holand.
Feministisk pilgrimsferd
Filmopptakene ved heksemonumentet i Vardø ble gjort helt til sist.
– Det føltes som en slags pilgrimsferd. Vi snakka om det tidlig i prosjektet. At dit må vi dra. Så det kjentes som en veldig riktig avslutning da vi dro tid og fikk de fordelingene om heksehistorien ordentlig.
– De er jo utrolig fine folk. De er modige i prosjeket, men ekstra modige som har sluppet meg helt inn i prosjektet, sier Holand.
Hun forteller at det tok litt tid før hun kom «helt hjem der», men at metalltrioen har hatt sterk tillit til filmskaperen hele veien.
– Det håper jeg at jeg har behandlet riktig også.
– Hvilke tanker har du rundt det at denne filmen kommer så nært inn på deres mer sårbare sider, og viser hvem de er bak sminken og kostymene?
– Jeg tror at for å se hvor ekte råe de er, så er det noe med det å kunne se de også som seg selv, som usikre og som mennesker som lurer litt på om de gjør ting riktig, og at de får motstand. Da blir det ekstra sterkt og ekstra rått for min del å tørre å vise seg ekstra sårbare. Da blir de enda råere, sier hun.
– Det tror jeg vi trenger å se også: at de sterke ikke er utenomjordiske kvinner, men at de er som oss – som meg og deg. Og det gjør at man kan kjenne på at «å faen, da kan kanskje jeg og gjøre det jeg har lyst til?». Jeg tror det er noe fint i det.
Filmen HEX hadde Norgespremiere under Kosmorama i Trondheim 2. mars, og vises på Heksefest 13. og 14. mars på Vega scene i Oslo. Dokumentarfilmen er produsert av Herstory og får ordinær kinopremiere 30. oktober 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: