Dette er årets merkeligste film

Foto: Another World Entertainment

ANMELDELSE: Annette er virkelig noe for seg selv. At hun viser seg å være en dukke, er noe foreldrene tar som den største selvfølge.

7/10

Annette (Regi: Leo Carax) 

«No one have prepared you for what you’re about to see here tonight» blir det sagt fra en scene underveis i filmen. Det samme kan sies om Annette.

Adam Driver er Henry McHenry, en langåra fyr som egentlig ikke er særlig morsom, men som likevel nyter suksess som stand up-komiker med fraværende punchlines. Ann, som spilles av Marion Cotillard, er en internasjonalt kjent operasanger. Sammen, i rampelyset, danner de et lykkelig og glamorøst par i Los Angeles. Men harmonien skal som kjent ikke vare evig.

Annette kan kanskje på papiret se ut til å dele noen likhetstrekk med Noah Baumbachs Marriage Story fra 2019, som Driver også spiller i, og som handler om et par som ikke får tosomheten til å funke. Men dette er rockeopera. Om man ikke synes filmen er litt rar allerede fra sangsekvensen fra start, blir det bare rarere fra paret får den meget spesielle datteren Annette. Og mørkere.

LES OGSÅ: The Batman-stjernen Barry Keoghan bekreftet til Top Boys siste sesong

Kultduoen Sparks, aka Ron og Russell Mael, har gitt sin touch i form av å ha skrevet manuset og musikken. Måten disse sangsekvensene løses på kan både være merkelig og vakkert, idet Sparks’ univers møter/kolliderer med regissør Leo Carax, som ikke akkurat er kjent for å være særlig anonym, men er minst like eksentrisk i stilen (forresten minner bilbaksetene sterkt om de samme i den like mystiske og mørke Holy Motors (2012).

Det kan dog bli litt mye med det insisterende musikal-elementet, når synginga og dansinga røsker meg ut av handlingen og insisterer på at dette bare er spill: «Ikke noe å leve seg inn i her».

Jeg savner å få bli mer værende i flere sekvensene for å ta inn stemningen, og få anledning til å komme tettere på. Jeg er usikker på om dette valget oppnår den ønskede responsen fra en tilskuer. Det kan jeg tenke hardt over mens jeg heller ikke helt vet hva jeg skal mene om kampaktig dansende papparazzier som synger aggressivt «Give us a smile, please!», mens de vrikker på hoftene. Eller et tidlig klimaks som ikke er noen metafor i det hele tatt, i en film der veldig mye annet kan være det – nemlig syngesex. Det er forresten ingen overraskelse fra regissør Carax. Men jeg ler ikke heller.

Andre scener funker bedre, som syngende jordmødre under Annettes fødsel, i en scene som virker litt mindre anspent, men som nesten gir litt Lars von Triersk Riget-vibber: Denne Annette er jo virkelig noe for seg selv. At hun viser seg å være en dukke, er noe foreldrene tar som den største selvfølge. En dukke som kan minne litt om en perifer slektning av Titten Tei, men hennes framtoning og skuespill, hvis det er lov å si om dukker, overgår både Tei og Chuck i Child’s Play (1998) hva gjelder dukkeperstasjoner på film.

LES OGSÅ: «Begge forsøker å navigere i en verden som er styrt av menn»

«Hvorfor ble du komiker?». «Jeg skal fortelle dere hvorfor: For å avvæpne folk», sier Henry tidlig i filmen i en av sine utvekslinger med sitt publikum. Men gjennom de mange kunstneriske grepene risikerer også filmen å punktere det som skulle vært mer alvorstynga og intenst. Det gravalvorlige risikerer å bli trivielt. Dette til tross for herlig skrevet musikk, og som egentlig burde forsterket det emosjonelle aspektet i filmen. Men når vi ikke får tid til å sette oss inn i karakterene i utgangspunktet, blir det også vanskelig å bli engasjert når det skjer forferdelige hendelser etter hvert som fortellingen brettes ut.

Mitt problem ligger i «tell, don’t show»-metodikken i musikknumrene, uten at jeg opplever det som noe særlig komisk virkemiddel, heller. Jeg føler heller mindre av at Marion Cotillard og Adam Driver synger «Vi love each other so much».

Med det sagt: Det må ikke nødvendigvis være bare en nedside ved det å skape distanse, og nettopp leker seg med formatet. Storyen er i seg selv god og spesiell. Og det å våge å ta en slik risiko på et så sært format, med en story og estetikk som er enda særere, er bare å applaudere. Det er i det hele tatt et under at det lages slike filmer fortsatt. Så er dette også en sånn film som gir meg en trang til å ville se den på nytt. Kanskje jeg må se den en gang til.


Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på 
InstaTwittah og Fjasboka

About Post Author

1 thought on “Dette er årets merkeligste film

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.