Med Brad Pitt på kaotisk togtur

Brad Pitt on a train. Foto: Sony/SF Studios

ANMELDELSE: David Leitchs Bullet Train er god på action. Bare synd det er så vanskelig å følge med.

5/10

Bullet Train (Regi: David Leitch)

Med filmer som Atomic Blonde, Deadpool 2, og ikke minst den første John Wick-filmen i samarbeid med Chad Stahelski på CV-en, har David Leitch blitt en Hollywood-favoritt innen action-sjangeren. Hans siste tilskudd til katalogen er Bullet Train, basert på den japanske boka fra Kōtarō Isaka, med manus fra nykommeren Zak Olkewicz.

Filmen følger leiemorderen “Ladybug” (Brad Pitt) som befinner seg på et høyhastighetstog fra Tokyo som har sin endestasjon i Kyoto med en rekke andre leiemordere. Etter hvert som de oppdager hvordan oppdragene deres ikke er så urelaterte til hverandre, oppstår det voldelige og ikke minst noen dødelige sammenstøt mellom leiemorderne med alt fra tilknytning til japansk yakuza og mexicanske kartell. For å gjøre det hele verre, er det godt mulig at deres største problem kan vente dem ved togets endestasjon. 

LES OGSÅ: Dette er årets merkeligste film

Har du sett: Også den populære trap-rapperen Bad Bunny aka Benito Antonio Martínez Ocasio, har funnet sin vei til dette drapstoget. Foto: Sony/SF Studios

Det er fristende å kalle dette en Leitchsk vri på filmer som The Hateful Eight og Free Fire. Eller dersom Mordet på Orientekspressen og John Wick var samme film, og regissert av Guy Ritchie på en av sine bedre dager. Med andre ord: Kriminelt oppdrag går galt og med mange forviklinger underveis. 

Pitt kler utvilsomt rollen som leiemorderen som egentlig vil legge livet bak seg, men som blir involvert i noe mye større bare fordi han tok på seg et enkelt oppdrag. I rollen som «Ladybug» er han bemerkelsesverdig god til å improvisere på McGyver-nivå. Han er dog best når hans karakter forsøker å prate seg ut av ting – enten det er er foran sin oppdragsgiver (Sandra Bullock), eller må overtale den hevngjerrige mexicanske leiemorderen «The Wolf» (selveste Bad Bunny) om å roe seg litt ned, før ting tar en brå vending. 

Vi har også fått med oss at Pitt vet å få like mye oppmerksomhet rundt seg selv som filmen han promoterer, ved å stille opp i skjørt på den røde løperen og vise at han også «følger med i tida». Men i filmen overskygges han av duoen «Tangerine» (Aaron Taylor-Johnson) og «Lemon» (Brian Tyree Henry), som går under navnet «The Twins» i filmen. Deres broderlige tilknyting har filmen det mye gøy med, til tross for at det er virker særs tvilsomt at de kan være biologiske brødre. Den gode dosen med humor gir nødvendige avbrekk i all slåssingen og blodspruten. 

LES OGSÅ: Med ambisiøse Elvis viser Baz Luhrmann at han er best på stil over substans. Heldigvis har filmen en sterk hovedrolleinnehaver i Austin Butler. 

Brian Tyree Henry og Aaron Taylor-Johnson som «The twins». Foto: Sony/SF Studios

Mindre interessert er denne filmen i å få fram noe emosjonell tyngde, eller vie tid til andre karakterer. Når leiemorderen Yuichi Kimura (Andrew Koji) og hans far «The Elder» (Hiroyuki Sanada), en yakuza-leder, kommer ombord på et hevntokt, rekker vi knapt å sette oss inn i deres motiv på et emosjonelt plan. De fremstår nesten som unødvendig fyll. 

Dette gjelder også flere av de nye karakterene som ikke er i boka, og som filmen aldri helt klarer å forsvare eksistensen til, som «The Son» (Logan Lerman) og «Hornet» (Zazie Beetz).  Joey King i rollen som «The Prince» er dog et solid tilskudd, med en sadistisk personlighet som går langt for å oppnå sitt mål. Det samme gjelder den mystiske russiske «White Death» (Michael Shannon) i stilig grå parykk som vi blant annet får se i en sverdkamp med en katana. 

LES OGSÅ: At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Joey King i rollen som «The Prince» er et solid tilskudd til et testosteronbesprengt ensemble.

Leitch, som selv har bakgrunn som stuntmann – nettopp også for Brad Pitt, vet hvilket arbeid som ligger bak en god action-sekvens. Tidvis får vi kreativ bruk av elementene ombord på toget, der alt fra setebelter til mat-tralla fungerer latterlig godt som potensielle våpen. Men det er sjeldent noe som trigger nervene betydelig. Flyten i kutten er ikke så optimal som Leitch-filmene pleier å være. Det gjøres hyppige byks frem og tilbake mellom nåtid og fortid, for å gi oss bakhistoriene til leiemorderne i reisefølget. Dette oftest med en humoristisk hensikt. Men uten å faktisk bevege historien framover. 

Handlingen fremstår alt for komplisert for sitt eget beste, fram til alle korta er på bordet. Men da er filmen også ferdig. Gåten om hvem som står bak leiemordernes oppdrag, viser seg å ikke være så særlig interessant å finne ut likevel. Da er det mer interessant å se Brad Pitt med skjørt. 

Bullet Train har kinopremiere 5. August. 

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.

About Post Author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.