Marsteins Yap: Selvtilfreds metthet

Foto: Martin Rustad

ANMELDELSE: Marstein sirkler oss inn med snikksnakk, men ordene blir borte med vinden.

*Karakter nederst i saken*

Å yappe skiller seg fra både substansielt snakk og underholdende babbel, gjennom kontinuerlig, utmattende plapring om uviktige ting. For den som blir tvunget til å høre på, altså.

På sitt nye album, som har fått tittelen Yap. [sic], ønsker Jo Almaas Marstein å omdefinere og eie begrepet, og bare si det han føler rett ut.

Soloartisten, som først ble kjent som del av rap-gruppa Undergrunn, har hengt seg opp i at han etter en konsert der han kom med et politisk utspill ble døpt «YAPstein» av enkelte «hatere» (forklaringen står i albumets presseskriv).

Det er et godt og ikke så lite morsomt utgangspunkt for noe rått og direkte, som hiphop-sjangeren er spesielt egnet for å utløse.

Derfor er det synd at Marstein bare unntaksvis kommer i kontakt med noe skikkelig ufiltrert og følelsesladd på sitt nye album.

Kanskje kontrollbehovet likevel ble for dominerende?

Samlebåndsvare

Utgivelsen fremstår i alle fall nokså kalkulert og regulert, og ramler ut i samlebåndskulturen som enda en hardpakket vare.

Begrepet yappe har i vår tid en tydelig forbindelse til sosiale medier, i måten vi febrilsk forsøker å holde på oppmerksomheten til forbrukerne på.

Det er prisverdig at Marstein vil gå i nye retninger og bryte med algoritmene (slik han også poengterer i albumets skriv), men følelsen jeg sitter igjen med er likevel en innholdsstrøm uten særlig risiko.

Det skyldes ikke bare tekstene, men også den friksjonsløse og forglemmelige produksjonen bak Marsteins vokal.

Foto: Martin Rustad Johansen

Ordsalat

Det blir litt teoretisk og Blindern-aktig å forsøke seg på en oppsummering av «kraften i hiphop», men poenget er nettopp at den handler om det stikk motsatte av «teori»:

En grad av spontanitet, muligheten til å la noe personlig og stedsspesifikt vokse til noe mer allmenngyldig, og den umiddelbare energien som kan oppstå i møtet mellom beat, tekst og flow.

Marstein snakker mye om seg selv og livet sitt, og tidvis kan man få inntrykk av at han virkelig ønsker å være inderlig – eller bare yappe i vei.

Så hvorfor ender det opp som et altfor gjennomtenkt og markedsrettet skalkeskjul, som ligner mer på en ordsalat enn poesi?

Står det egentlig noe på spill?

Linjer som «Privilegert, priviligert / De sa hva ønsker du deg til jul / Jeg sa et Midtøsten i fred / Sa det samme i en lunsj med Gahr Støre / Han skulle se hva han kunne gjøre, jeg ha’kke sett han siden det» fremstår mest som snikskryt over hvor etablert Marstein har blitt, i et strømlinjeformet middelkultur-segment.

Låta Kunstner, som skiller seg ut med en flott, soul-samplebasert beat, starter med at Marstein i freestyle-aktig modus rapper:

«Jeg er live, Notre Dame / Hvorfor? For jeg kan / Vi kan gå tann for tann / Bar for bar, land for land / Skal du gi meg råd på tekst? / Du er i Sahara og selger sand».

Det er beskrivende for holdningen som preger albumet: Tekstene virker ofte tilfeldige, og som her direkte dårlige eller meningsløse (og ikke på en kul, dadaistisk måte). Men fordi Marstein er i en posisjon der han kan, lirer han de av seg og får de utgitt på album.

Det må være lov å ønske seg noe mer enn dette, av en soloartist som sammen med rap-gruppa Undergrunn gradvis har arbeidet og vokst seg inn i mainstream-segmentet, og til og med ble Årets Spellemann i 2024.

På Yap. forsøker Marstein tidvis å gå i dialog med suksessen, men om han virkelig føler på konflikt og ettertanke, settes det begrensninger for tankestrømmen.

På samme Kunstner rapper han «Jakta laksen og fikk fangst / Etterfulgt av angst / Tvangstanker, nå ligner jeg Skrik». Jeg får lyst til å høre mer, gjerne famlende forsøk på å utdype, men utleveringene stopper akkurat i tide til å kunne markedsføres som «personlige».

Kontroll over narrativet


«Det koster mye å mene», sier rapperen i åpningslåta Yahya Hassan, og akkurat det kan være fryktelig sant. Men i denne sammenhengen mangler det troverdighet. Det fremstår nesten blasfemisk, eller som en kynisk vits, at en såpass privilegert og kontrollert fyr i det hele tatt sammenligner seg med den avdøde, dansk-palestinske dikteren.

Marstein har selv kommentert sin bakgrunn som «nepobaby» på låta ved samme navn, og forsøkt å «eie narrativet», som han uttalte i Aftenposten-podkasten Hvem er du, Marstein?.

Å kritisere musikken kun med utgangspunkt i bakgrunnen hans blir sneversynt, men i langt større grad enn på det forrige albumet Frihet i lenker, er Yap. preget av en selvtilfreds metthet.

Låter som Tourettes og C Lavi gjør det naturlig å vurdere albumet som noe som er ment å følge en allerede utprøvd pop-form.

Produksjonen er ren og pen, uspennende nok til at man kan sette den på uten å risikere å bli berørt. Men tekstene er vel ment å vekke noe?

Flowen er upåklagelig flere steder, og i Tourettes briljerer han teknisk på det første verset, som starter med «Gir deg en fattigmannsgråt fra en 80 fot yacht / Hva da 9 fot dypt? 9 liv, 10 tå /Hva da deadline dato? / Jeg har en Datejust på / Og en dag har alle mine brødre Datejusts og».

Men arrogansen matches ikke av et nødvendig glimt i øyet eller en overbevisende selvinnsikt – og samlet sett er det et problem at albumet føles humørløst, til tross for enkelte vittige linjer.

Tilløp til høyere ambisjoner

Flere velkjente poenger eller meningsløse postulater leveres på en ignorant måte der man får inntrykk av at rapperen faktisk tror at han sier noe nytt og viktig.

«Jeg hakke lyst til å promotere alkohol / Men jeg står her og konsumerer alkohol / Og en ting om kanselleringskultur / Er at det kan’ke kansellere kultur». Hvor vil han med dette? Er det bare… yap? Burde jeg ikke ta albumet seriøst i det hele tatt?

Ambisjonene er nok større enn som så.

I låta 7D forsøkes det på et slags Kendrick Lamar-lignende konsept, der Marstein først stiller eksistensielle spørsmål fra perspektivet som seg selv, før han skifter over til blant annet tysk (som nazist), engelsk (en amerikansk Trump-supporter) og svensk (som Alfred Nobel).

Resultatet fremstår som skoleflinkt og på grensen til KI-generert, forhåpentligvis også med et snev av selvironi, men her løfter han i det minste blikket og gir en ung lytterskare noe å gruble på.

På noe av samme måte oppleves låta Jesus som en resirkulering av selvgranskende hiphop man har hørt fra Kendrick, Nas, Kanye West og andre.

Men også her er han i i alle fall i kontakt med noe både hos seg selv og hos meg som lytter; flowen og tekstene sitter bra, og beaten og trommene har en energi jeg savner på resten av albumet.

For oss som var til stede på Undergrunns første live-konsert i kjelleren på Paul’s Boutique i 2018, er kontrasten til dette nye Marstein-produktet ganske enorm, selv om utviklingen mot det polerte er oppskriftsmessig.

Den nevnte konserten er kanskje i ferd med å bli en slags norsk, kjedsommelig Woodstock-fabel, som hiphop-fans mye eldre enn Marstein, som meg selv, allerede har gubbifisert.

Og en artist skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg!

Det er bare så vanskelig å ikke tenke på den tidlige energien og lekenheten, når man hører dette nye og ryddige produktet, som holder en frustrerende distanse til meg som lytter.

Karakter:

3 / 10

Marstein – Yap

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjes

LES OGSÅ:

Del dette

Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.