Øya ’26: Lily Allen utfordrer konsertformatet og fremkaller tidvis klump i halsen
Foto: Johannes Granseth
ANMELDELSE: Lily Allens West End Girl– forestilling krever at man følger med. Gjør man det, sitter dette som et skudd.
Herregud, hun gråter – mens hun synger med autotune (!). Dette er smått absurd. Det stikker kort i magen: Får hun seriøst sammenbrudd nå? Må hun avbryte konserten?
Folk jubler idet Relapse er over. «That was seriously good acting», lyder det fra siden.
I noen sekunder der trodde jeg seriøst at Lily Allens skuespill var på ekte.
På Øyafestivalens siste dag har hun altså tatt med seg noe ganske annet enn den sedvanlige festivalkonserten med overspilte hits fra katalogen.
Hele fjorårets snakkis-album, West End Girl, som utleverte eksen David Harbour og deres dysfunksjonelle ekteskap, spilles ut i sin helhet. Det nye og mer teatralske showet er preget av Allens arbeid som skuespiller de siste åra.
Funker et så gjennomregissert format på festival, tro?
Akkurat i det øyeblikket, når stille tårer skinner over et ansikt som tydelig kjemper med å holde seg sammen, går det et lite gys gjennom publikum. Responsen etterpå er høy.
På neste låt igjen, Pussy Palace, kanskje den største hiten fra albumet, er det merkbart med prating igjen.
Selv om det riktignok er mye allsang til låtene, virker noen av folka rundt her påfallende lite investerte i det som synges fra scenen. Noen rett bak snakker om noe så uinteressant og lite festivalrelatert som at noen måtte bytte skole.
En kar rett ved siden av har allerede under første låt, West End Girl, utbrutt skuffet: «Må det være så teateraktig? Kan hun ikke bare ha en vanlig konsert?!». Det skal godt gjøres å være Lily Allen-fan og ikke få med seg hva hovedpersonen på scenen har holdt på med under album-turneen.
Hovedpersonen selv står helt alene på hovedscenen Amfiet, i sitt «gamle» og stilfulle møblement, som gjenskaper den tidligere så eksponerte luksuskåken i New York.
Musikken er forhåndsinnspilt, uten live-musikere. Innimellom forlenges lydbildet i noen overgangene, så Allen rekker å skifte bak sceneduken.
Vi veit hva som kommer videre – låtmessig kronologisk, i hvert fall.
Scenografien er utsøkt. Det gammelrosa tykke teppegulvet er opphøyet på et platå, og rammet inn av en lekker tapetteksturert kant i smaragdgrønn, mens hvite chiffongardiner bak danner et stilfullt rammeverk.
Her sprader Allen rundt, mens møbler flyttes inn og ut for å markere de ulike rommene hun beveger seg mellom – og samtidig framdriften i fortellingen.
Å eie dette scenerommet er vanskeligere enn man kanskje skulle tro.
Og hun tar den plassen og synger seg gjennom de til sammen 14 låtene på rundt 45 minutter, med en oppriktig tilstedeværelse jeg tror på.
Man kan sikkert innvende at en vanlig festivalkonsert med listehits og publikumsfrierier kanskje ville tjent seg mer – og samtidig ikke.
Det er friskt med et konsept som utfordrer konsertformatet og gjør noe annet for en gangs skyld. Men det krever en annen type oppmerksomhet fra publikum.
Erfaringen så langt på Øya er uansett at så snart det kommer et rolig parti eller ei låt som ikke er en gigantisk hit fra scenen, så er det full minglefest.
Vi får heller slenge et terningkast 2 til sola som ikke har gått ned helt ennå, så vi kunne sett scenen bedre, og fokuset blitt tydeligere på Allen.
Men det later til at folkehavet gir seg mer og mer hen til dette formatet.
Når jeg beveger meg lengre bak, er det sittende publikumet rundt meg betydelig mer stille og lydhøre.
Det kler teaterformatet at det ikke er for mye som skjer på scenen; slik får låtene og tekstene mye mer fokus. Men det er likevel nok som skjer.
På 4chan Stan henter hun ut et eviglangt tøystykke fra siden av scenen, dekket av utskriftene fra alle disse mystiske kvitteringene hun synger om at hun fant i en skuff. Hun surrer seg inn i det, slik at det blir til denne mye omtalte 4chan Stan-kjolen.
Deretter finner hun frem et annet digert stoff med stor brevskrift på. Hun surrer det rundt hodet og gir inntrykk av at hun nærmest vil kvele seg med det. Det er sterkt.
Hun har selvsagt gjort minst to kostymeskift før dette. Fra en søt, kort kjole, som hun har dratt av, bare for å avsløre en sexy silkebody i delikat kremfarge – før hun har gått over til pastellblå hotpants og matchende topp i pusete tekstur.
På Nonmogamummy har hun tatt på seg et tradwife-aktig forkle med påskriften «Cuck» – flere ler. Hennes ikke-verbale spydigheter kommer med andre ord godt til uttrykk.
På Dallas Major heves underlaget hun står på i gulvet, og blir til en gigantisk lagkake – mens hun samtidig synger vakkert og lyst: «I hate it / I hate it».
Kontrasten mellom den yndige, pastellfargede estetikken, den lyse stemmen og de bitre, sinte tekstene er herlig.
Som en kontrast til det «ødelagte» mennesket er stemmen hennes samtidig stabil, trygg og klar.
Og selv om det er et forhåndsinnøvd skuespill på scenen, slik de fleste sceneshow og konserter jo også er, oppleves det sårbare budskapet på albumet klart mer autentisk live.
Tenk om det var en eller to livemusikere på scenen også. Det ville nok skapt mer intentsitet og umiddelbarhet til det hele.
Likevel: Dette er en av få konserter der jeg kjenner at en stemme fra scenen faktisk fremkaller en klump i halsen – flere ganger.
Hun har forresten begått nok et klesskift nå.
I ny hvit kjole, kjører hun avslutningsslåta Fruityloops. Er det hvite symbolsk for å signalisere at hun gifter seg med seg selv, mens hun erkjenner at «It’s not me, it’s you»?
Hun mottar en blomsterbukett fra en scenearbeider – og slenger den ut i folkehavet.
Lily Allen har kanskje ikke gitt alle i Øya-publikummet den konserten de forventet. Hun har gitt dem en forestilling som krever at man følger med. Gjør man det, sitter dette som et skudd.
Karakter:
8 / 10
Lily Allen
Øyafestivalen, Amfiet, lørdag
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: