En ufrivillig rapport fra Københavns moteuke
KOMMENTAR: Ironisk nok trenger man ikke gå på en eneste motevisning for å vite hva som er på mote i år.
KØBENHAVN: Hvis jeg noensinne skulle være i tvil om når Københavns moteuke finner sted, kan jeg bare stikke snuten utenfor døren min, som er heldig plassert midt i den såkalte Indre by. Der andre kan stikke tåen utenfor for å sjekke om det regner, kan jeg få en akutt trendrapport.
Sirkuset er utvilsomt i gang. Bekreftet av mistenkelig ensartede trendfenomener som opptrer i flokk.
Ironisk nok trenger man ikke gå på en eneste motevisning for å vite hva som er på mote i år. Som lokal er man mer eller mindre ufrivillig tilskuer, og det er vanskelig ikke å la seg fascinere.
Skautorama
Som på en overbefolket safari, vandrer det ene trendeksemplaret etter det andre forbi på den Københavnske savannen.
I fjor var det toppet med heklet liten kalott med diverse pynt, året før – heklet bøttehatt. Det tar sånn ca. fem fasjonable forbipasserende før resultatet er klart: «Det er skaut i år, ja!».
Kort tid senere befinner jeg meg på Louise Roe Gallery for en semidaglig kardemommesnurr to go, og møtes av et regelrett skautorama sittende ved alle de speilglatte marmorbordene.
Det har tydeligvis akkurat vært en visning i nærheten, og alt som kan krype og spankulere av moteløver er tilsynelatende samlet i caféen.
På den korte veien hjem er nesten alle fotgjengerfelt blokkert av spradebasser med diverse festlige plagg som blir fotografert midt i veibanen. Her blir jeg naturlig nok for perpleks til å få tatt metabilder av spetaklet.
Jeg kan anbefale alle som ønsker å føle seg umiddelbart malplassert å ta en tur i indre by under moteuken.
Tilbehør som ingen kan sy
På streetstyle-bilder servert av ubarmhjertige algoritmer på Instagram, kan man ane en del flere tendenser enn de som spankulerer rett utenfor. Det mest iøynefallende er tilbehør som ingen kan sy.
Det virker som om samtlige har misforstått UV-indekset og påført seg en nyanse av DNA-skade som best kan beskrives som mahogni.
På Instagram ser man også at bare gravidmager à la Rihanna er hot tilbehør under moteuken. Har folk planlagt graviditeten for den perfekte baby bump i august?
Ikke for bristeferdig fødeklar, men heller ikke tvetydig, der den skaper en sømløs symfoni av hud midt mellom åpne skjorteknapper og hoftelav buksesmekk.
Er det egentlig personlig stil?
Man må kunne anta at gjennomgangstemaet for motesirkusets gatestil skal være «personlig stil», men er det egentlig noen som går i egne klær?
Personlig stil defineres vel av et særpreget stiluttrykk som er mer eller mindre konsekvent og i stor grad upåvirket av trender og skiftende tendenser.
Det meste som henger på diverse influensere på streetstyle-bildene fra CPHFW ser flunkende nytt ut og innkjøpt/lånt for anledningen. Som om det er hentet rett fra catwalken og projisert over på en tilfeldig (algoritmisk vakker) kropp.
Alt er overdimensjonert på nøyaktig samme måte, i samme fargekoder og med et eller annet helsprøtt tilbehør for å skille seg ut i mengden av hatter og elleville solbriller.
Det er både pilleeskehatter á la Jackie Kennedy, rester av de heklede små kalottene fra i fjor, matroshatter, hårpynt og skaut i alle mulige avskygninger.
Overdimensjonerte brune blazere, strukturerte høstkapper, gule og turkise detaljer og et eller annet «vintage»-plagg eller tilbehør (som nok egentlig bare er brukt fra 80- eller 90-tallet) later også til å være gjennomgangstemaer.
Det er som om samtlige har lagt hverdagens hvite tanktop og sorte underdel på hylla for skarve fem dager i rampelyset. En slags femdagers-stil! Man føler nesten at man befinner seg i et Københavnsk Coachella.
Her er det dog lett å dømme over en lav sko; de som blir fotografert kler seg jo naturligvis opp for å bli sett, og dermed blir det en konfunder at det unektelig også er de som blir sett og kommer til å representere moteuken som fenomen utad. Gatemoten kommer ironisk nok ikke minst også til å overdøve det som faktisk blir vist på catwalken.
Det er dermed ikke sagt at personlig stil ikke finnes blant de fremmøtte på moteuken, men det er i så fall ikke de som er synlige i gatebildet eller i bildereportasjer. Det er heller ikke sagt at alt er stygt; smak er som kjent en udefinerbar størrelse, og jeg er sikker på at det er mange som finner inspirasjon i bildestrømmen fra moteuken tross alt.
Det er samtidig bare helt essensielt at vi kan snakke om det.
En motefokusert Midgardsorm
Det er nemlig noe som kan tyde på at jeg ikke innbiller meg at folk kjører et påfallende likt unikt uttrykk på moteuken. Dette inntrykket gjør seg også gjeldende i bybildet når det ikke er fashion week. Enhver kø utenfor en sagnomsust pop up består som regel av til forveksling likt antrukkede jenter.
Den 26. juli skrev mote- og kulturskribent Amy Odell en kronikk i New York Times med tittelen The Rise of Fashion Slop. Ifølge Odell er det mye som tyder på at tiden der smaksbevisste, eksentriske designere med reelt særpreg drev motebildet over.
I stedet er det algoritmisk styrt data som bestemmer hva motegigantene skal gå for. De kommer som regel frem til omtrent samme resultat, fordi analysen blir utført på samme datagrunnlag, som igjen forer seg selv som en slags motefokusert Midgardsorm, såkalt «fashion slop».
«The idea of a fashion brand representing a cult of personality — and customers being dared to identify with one along with their purchases — gets lost during the age of algorithms, where brands are just brands, not people.»
Nå som KIs ivrige tastetrykk også arbeider dypt nede i denne honningkrukken, mener Odell at utviklingen akselererer ytterligere. Det resulterer i at alle fôres med noenlunde samme idéer om mote, merkene produserer noenlunde samme plagg og illusjonen om personlig uttrykk- og kanskje egentlig bare fri vilje overhodet, skrumper inn.
Historieløs mote-mainstream
Det blir vel kanskje ikke mer jantelovspreget enn at jeg synes noe av det aller flaueste på motesafari er de norske influenserne som sprader rundt i pinaktig høylytte discoblazere med helt lik sveis, solbriller og tan.
De vekker nesten traumatiske assosiasjoner til den type «fashionista» som oppstod i det absurde kjølvannet av MTV My Super Sweet Sixteen og Disney Channel-stjerner. En slags historieløs mainstream-norm for hvordan «mote» skal se ut.
Vet influenserne overhodet at både skaut og pilleeskehatter er en gjenoppblomstring fra sekstitallet?
Jeg lurer på om hvis man kjørte en «hva viser den analoge klokken»-aktig undersøkelse på diverse gatemoteinfluenserne med motehistoriske bilder, om de bare ville tilskrive det meste til et sted mellom 1995-2010.
Det føles omtrent som samme segment som insisterer på å kalle ting som er masseprodusert etter 1970-tallet for vintage.
I sammendragenes- og kortformatenes sosiale-mediekultur kan det unektelig virke som om det utvikles en stigende grad av historieløshet blant de som interagerer med kulturfenomener som film og mote.
Her er ikke akkurat KI behjelpelig, da det nå er oppriktig vanskelig å finne motehistoriske bilder og filmklipp som ikke har vært gjennom et polerende filter som tilføyer både moderne ansiktstrekk og estetisk uttrykk.
Noen moteikoner fra forrige århundre er rett og slett ikke til å kjenne igjen på de bildene som nå florerer på Instagram og Pinterest. For å vite at noe er blitt tuklet med, krever det i høy grad at man vet hvordan det egentlig ser ut. Den kunnskapen ser ut til å falme for hvert internettsøk.
Gatemotens diametrale motsetning
Siste dagen i moteuken befinner jeg meg dog tross alt på et faktisk arrangement, en del av moteukens talk-program som er åpent for alle. Tema for samtalen er motemedienes utvikling.
Arrangementet virker som streetstyle-bildenes diametrale motsetning. Ikke bare er alle de fremmøtte mer eller mindre jordnært antrukket, men panelet, bestående av moderator Dal Chudha, sjefsredaktør for Archivist Addenum, Jeppe Ugelvig, motehistoriker og sjefsredaktør for Viscose Journal og Navi Ahluwalia, mentor og redaktør i Hypebae, fremstår som en del av moteukens mer akademiske alibi.
Panelet fokuserte i stor grad på en nostalgisk tendens der yngre generasjoner tilsynelatende oppsøker nytt motestoff i fysisk form, som Ugelvigs Viscose Journal, og hvordan denne tendensen dypest sett er et uttrykk for at det man lengter etter kanskje bare er kvalitet.
For oss Millennials er det fort gjort å tenke på tiden da både motebloggenes gjennomtenkte personlige motevinklinger og universer som fysiske Lula Magazine fantes side om side. I en tid der nesten alt handler om polerte bilder i et onlineunivers, er det noe betryggende i at tekstfokuserte formidlingsplattformer som Substack og nettopp fysiske magasiner tilsynelatende er i vinden.
Ifølge Ugelvig, er generasjon Z på desperat leting etter kuraterte miljøer – kanskje enkelt sagt bare innhold som bærer preg av å være redigert med en form for ekspertise.
Ugelvig minnet om hvorfor både moteskapere og influensere har en tendens til å skue syklisk bakover i tid, selv om vi forestiller oss at moten skal destillere nuet. Han siterte Marie Antoinettes berømte moteskaper (Rose Bertin undertegnedes anm.), som skal ha sagt at «det eneste nye i mote, er det som er glemt».
Ingenting er som kjent i virkeligheten helt nytt, og problematikken gjenstår ifølge undertegnede når minkende historisk kunnskap sørger for at stadig mer blir glemt i et forrykende tempo, for så å bli pakket inn i nyhetens glanspapir.
Panelsamtalen var en tiltrengt påminnelse om at det naturligvis (og heldigvis) finnes andre aspekter ved moteuken enn de som blir båret frem via algoritmiske idealer.
Også publikums spørsmål etter samtalen avspeilet en nyansert tilgang til motemedienes utvikling i KIs grufulle tidsalder.
Her fikk man klart inntrykk av at det var en del motestudenter blant de oppmøtte som stilte seg opp på skansen. Noen som ikke bare ønsker å forholde seg til trender og glossy motereportasjer, men som også beskjeftiger seg med faglitteratur og diskursanalyse.
Mennesker som ikke bare ønsker å arbeide med motens flagrende overflate, men også interesserer seg for dens funksjon og betydning på et historisk og samfunnsmessig plan. I en tid der det motsatte er det, som er synlig og vies plass i mainstreamens infernalske ekkokammer, føles det som en flamme i mørket.
Det gir jo litt håp for fremtiden.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: