Fantastisk fotballspiller, strålende menneske: Kenny Dalglish
Kenny Daeglish med Ronnie Moran og Roy Evans etter å ha vunnet ligamesterskapet i 1990. Foto: Steve Hale
ANMELDELSE: Stjernedokumentarist Asif Kapadias film om det skotske fotballikonet er en hyllest til en mester på banen og et bevis på at man kan lage fascinerende portretter av genuint sympatiske mennesker.
*Denne anmeldelsen er skrevet av en Manchester United-supporter. Karakter nederst i saken*
Asif Kapadia har tidligere laget intense portretter av selvdestruktive ikoner som fotballspilleren Diego Maradona, Formel 1-føreren Ayrton Senna og popstjernen Amy Winehouse.
Med Kenny Dalglish gjør han noe langt vanskeligere: Han lager stor film om et anstendig menneske.
Noe av det mest minneverdige ved Kapadias forrige film på norske kinoer, Diego Maradona (2019), var anslaget.
Der følger vi kanskje tidenes beste fotballspiller i det han ankommer mektige San Paolo stadion i Napoli for å signere kontrakt med byens fotballag.
Seansen kryssklippes med en intervjuer og bilder fra spilleren Maradona i aksjon – både på banen og på byen, med Todd Terjes Delorean Dynamite dunkende i bakgrunnen.
Nå, når Kapadia igjen tar for seg livet til et fotballikon, starter det hele på en mye snillere måte.
Tegneseriestriper om starten på Kenny Dalglish’ karriere er som snytt ut av Boing-klubbens glansdager, og akkompagneres av en av The Beatles’ aller snilleste låter, I Wanna Hold Your Hand.
Snart får vi en kronologisk gjennomgang av «King Kennys» liv til et stykke opp i tjueårene.
Et velsignet fotballtalent fra en protestantisk arbeiderklassefamilie som fikk kontrakt med Glasgows katolske klubb, Celtic. Noe som fortsatt er, og i hvert fall på 1960-tallet var uhørt.
Pokalene kommer som perler på en snor, Dalglish møter drømmedama, de skaffer seg barn og hus.
Livet smiler både på og av banen. Men etter hvert blir det nesten litt kjedelig å se hvordan han danser rundt med ganske begrensede skotske forsvarsspillere og hvor uanstrengt han tilsynelatende baserer karriere og familieliv (kona Marina får heldigvis sin del av æren for det).
Overgangen til Liverpool i 1977 kommer derfor på et perfekt tidspunkt, både i Dalglishs karriere og Kapadias film.
Suksess som bestilt
I Liverpool ble skotten satt til å erstatte den uerstattelige. Kenny «The Mighty Mouse» Keagan var den ubestridte eneren på Anfield.
Men allerede i en treningskamp mellom Liverpool og Keagans nye klubb, Hamburg, dominerer Dalglish stort, og snart er savnet etter den gamle kongen forduftet.
En vanvittig suksessfull tid med et drøss av pokaler både i England og ute i Europa følger. Og nå skyter også filmen fart for å få plass til mest mulig mesterlig fotball, gjørmete 70-tallsbaner og tidsånd.
Regissør Kapadia bruker samme metode som han gjort i de tidligere idol-dokumentarene.
Her er ingen «talking heads». De levende bildene fra den portretteredes liv får i stor grad skinne for seg selv, men får i blant selskap fra kommentarer fra Dalglish selv og selektert utvalg av stemmene til viktige personer rundt ham.
Og for en gjeng! I tillegg til Dalglishs kone og tre døtre, møter vi de to andre i Liverpools legendariske skotske trio, den elegante pretty boyen Alan Hansen og den knallharde, Tom Selleck-aktige partyløven Graeme Souness.
To klare motsetninger til den sindige skotten, som ikke drister seg lengre enn en slags tidlig Beatles-sveis og en pint i garderoben, mens lagkameratene anlegger permanenter og kjøper pelsfrakker og sportsbiler en masse.
Med er også trenerne fra Liverpools legendariske Boot Room, med Bob Paisley og Joe Fagan i spissen. Hverdagslig utseende og kjederøykende gubber med masse humor, langt unna mange av dagens striglete supermanagere, men for sin tid med revolusjonerende treningsmetoder.
Tidsånden blir ytterligere forsterket av opptak med Paul McCartney som forteller om fotballagets betydning for selvfølelsen i Englands femte største by.
Vi ser også klipp av den voldsomme arbeidsledigheten som red byen som en mare, i en tid da Margaret Thatchers menneskefiendtlige politikk så på landets innbyggere i nordvest som mindreverdige.
Ulykkene som endret alt
Det er i møte med de to fatale ulykkene som har preget Liverpool F.C. de siste 40 årene, at filmens politiske slagside, men også Dalglish storhet som menneske, gjør sitt inntog for alvor.
Først blir vi vitne til opptøyene på Heysel stadion i Brüssel, under Serievinnercup-finalen mellom Liverpool og Juventus, som kostet 39 mennesker livet.
Hooligans fra Liverpool fikk i all hovedsak skylden for tragedien, selv om stadionens elendige forfatning og politiets tvilsomme jobb på stedet må ta sin del av skylden.
Engelske lag ble utestengt fra alle europeiske turneringer i fem år, Liverpool i seks. Trener Fagan sa opp, og fra og med dagen etter ulykken var Dalglish spillende trener for klubben.
Under fire år senere skjedde det utenkelige igjen. 97 Liverpool-supportere ble klemt i hjel på Hillsborough Stadium i Sheffield i forkant av semifinaleoppgjøret i FA-cupen mot Nottingham Forest.
En hel by var i sorg, alle kjente noen som hadde gått bort, men fotballen måtte ubønnhørlig bokstavelig talt fortsette å rulle.
Dalglish deltok på alle minnemarkeringer og gikk i så mange begravelser han klarte – ofte flere om dagen.
Den i utgangspunktet nokså apolitiske Dalglish stod opp mot Thatcher-regjeringens forferdelige forsøk på å slå politisk mynt på ulykken, og tabloidpressens groteske løgner (The Sun vil for alltid være bannlyst i Liverpool F.C.-miljøet).
For ham var det den eneste rette tingen å gjøre, men vi ser hvordan det tærer på mannen, som i løpet av få uker ser ut til å ha blitt ti år eldre.
Fotball, bloody hell
Det er en fornøyelse å se hvor himla god Dalglish var i fotball.
For en Manchester United-supporter som har prioritert klipp av røde djevler som George Best og Bobby Charlton i sine tilmålte timer med høydepunkter på VHS-er og YouTube, er mange av klippene av Dalglish nye bekjentskaper.
Det er unektelig uimotståelig å se ham dominere på banen for Celtic, Liverpool og det skotske landslaget. Finter, overblikk (han orienterte seg visstnok så lynraskt på banen ved hjelp av å følge skyggene til motstanderen) og vakre, avgjørende mål.
Men det er personen Dalglish som virkelig fester seg. En mann som stilte opp for en hel by da de trengte ham.
Et fotballikon som ikke er notorisk utro, grisk og blasert, og som ifølge regissør Kapadia kunne leve fint på et par Irn-Bru (skotsk brus) og en plate Dairy Milk underveis i lange intervjuseanser, og som gjerne tok toget fra Liverpool til London for å møte regissøren om det var mest praktisk for sistnevnte.
I en tid hvor penger, grumsete holdninger og splittende retorikk preger idoldyrkelsen, er det forfriskende å se en film om en ekte helt.
Et øyeblikk underveis i filmen kommer «skumle» Liverpool-sympatier krypende.
Men så kommer jeg på Manchester Uniteds histories mange fellestrekk når det kommer til bakgrunn fra Nord-Vest Englands arbeiderklasse, musikk og enkelte genuint sympatiske lederskikkelser, og hangen til å bytte klubb forsvinner like raskt som de har hadde kommet.
Slikt akutt hang til klubbutroskap fremkalles ikke av Mbappé, Haaland eller Harry Kane, for å si det slik.
Fotballfamilien
I en tid da skyhøye lønninger, patetisk kjendiseri og spillere som tilsynelatende kun bryr seg om Dubai-ferier og PlayStation preger den internasjonale fotballen, gir Asif Kapadias film et glimt av håp rundt hva fotballen kan være.
At «fotballfamilien stiller opp» har blitt en floskel som i stor grad har mistet sin betydning, men i møte med denne filmen, får den forslitte setningen mening igjen.
I land hvor man lever for helgen og kamp på stadion, trenger man mennesker i fotballen som gir noe tilbake til fansen. En sånn person var – og er – Kenny Dalglish.
Asif Kapadia har tidligere vist at han evner å portrettere omdiskuterte og trøblete stjerner på en ypperlig måte. Det han har gjort denne gangen er enda større bragd.
For med Kenny Dalglish har han klart mesterstykket å lage et spennende og medrivende portrett av et genuint godt menneske. For å si det med en fotballfloskel:
Kenny Dalglish er ikke bare et ikon, han er en levende legende.
Karakter:
8 / 10
Kenny Dalglish
Regi: Asif Kapadia
Kenny Dalglish får norsk kinopremiere 15.mai 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: