Schpaaa møter Gotham i Netflix’ Harry Hole
Tobias Santelmann i rollen som Harry Hole i serien Harry Hole Foto: Francisco Munoz/ Netflix © 2024
ANALYSE: Den etterlengtede Netflix-serien om Norges mest kjente detektiv viser et forvrengt Oslo inspirert av Frank Millers Batman, fylt av kjente fjes og gubbete rockemusikk. Men funker det?
*Analysen er spoilerfri. Karakter nederst i saken*
Hele Norges Harry Hole har inntatt de norske hjem via TV-skjermen.
Det er høysesong for påskens helligste ritual, krim.
Men Hole befinner seg i et sommerklamt og rart Oslo midt i fellesferien, i det som ser ut som den første av flere kommende sesonger av Netflix’ store satsing på Norges mest kjente detektiv.
Den actionglade Øystein Karlsen (Exit, Dag) har hovedregi, sammen med Anna Zackrisson, mens Jo Nesbø selv har adaptert manus til en miniserie på ni deler.
Det går hardt fort seg bare i løpet av det første ene minuttet og førti sekundene:
Fra publiv, til fyllekjøring i trikketraseen ved Valkyrien og frontkollisjon med trikk i motsatt retning, før salto og dødelig krasjlanding nedi sporene på Majorstua T-banestasjon. Snakk om å lage en scene som går på skinner.
Men dette var bare et flashback fra noe som har skjedd tidligere. Vi skal raskt videre.
Så befinner vi oss i Harry Holes hjerne som grubler over et gammelt bankran mens han spoler tilbake videoene fra overvåkningskameraene.
Men nok om det. Harry Hole skal få nye ting å bryne seg på.
Sjokk, sadisme og kjendisbingo
Oslo står brått ovenfor sin første seriemorder siden Arnfinn Nesset.
Han tar livet av unge kvinner, kapper av fingeren deres og etterlater seg røde edelstener.
Morderen liker dessuten å markere sin kunstneriske skapertrang ved å risse inn satanistiske symboler her og der, og spiller inn rare lydmeldinger med forvrengt røst på svensk i kassettformat, som politiet skal høre på.
Det er høyst forståelig hvorfor en bok av Jo Nesbø er noe Netflix kan like:
Det er mange konflikter og sideplott, flere drap som henger sammen uten at man helt skjønner hvorfor de gjør det, og merkverdige karakterer som trer inn og ut av universet.
Og ikke minst: Det er folkelig, krydret med både fjes og musikk du kjenner fra før. Samtidig snyter ikke serien oss for det som er den egentlige grunnen til at vi også ser på dette her: Drøye scener.
Hovedplottet er hentet fra bok fem, Marekors, men med en del elementer og karakterer fra tidligere bøker som Rødstrupe og og Sorgenfri. Og kanskje er det litt mye?
Gå i Harry Holes fotspor i Oslo
Ikke minst har man saumfart hele skuespiller-Norge for respekterte og kjente navn til de minste småroller. Gamle legender i Bjørn Sundquist, Helge Jordal og Peter Stormare dukker opp i bittesmå strøroller, Linn Skåber og Henriette Steenstrup spiller et lesbisk par, mens stemmen til Dennis Storhøi titter frem under mystiske omstendigheter.
Ingrid Bolsø Berdal, Pia Tjelta, Frank Kjosås og Sjur Vatne Brean (Nr. 24) er med. Det er også Tani Dibasey som spiller den eneste i universet med østkant-slang, i rollen som datakyndig fyr som får bryne seg på disse mystiske kassettene. Mens Nader Kahdemi (Makta) og Jonas Strand Gravli (Ølhunden Berit) spiller de smått udugelige politibetjentene Wulf og Skarre.
Apropos kjente fjes, har «Exit-Karlsen» også lagt til rette for Exit-bingo med minst fem av skuespillerne herfra.
Det er nesten komisk distraherende hvor mange kjente fjes som titter frem.
Men det får også aktivert det indre belønningssenteret som fremkaller noe av den samme følelsen man kan få av å finne to like flere ganger på rad i Memory.
Er det nok skuespillere igjen til en sesong 2?
Sterke hovedkarakterer
Tobias Santelmann gjør en formidabel jobb som Harry Hole.
Han er behersket, menneskelig og morsom – også når han ikke mener å være det – med sine bitende småironiske kommentarer.
Her fremstår han langt mer som Frank Millers Batman/Bruce Wayne, enn Nils Arne Eggen, som er Nesbøs uttalte inspirasjons-kombo for politietterforskeren fra Oppsal.
Kristoffer Joner er perfekt castet som Holes slitne taxi-kjørende kompis og sovepille-dealer, Øystein, som chiller i bilen sin under Konserthuset ved Vikaterassen, til Light My Fire med The Doors.
Det har også kommet et påskeegg fra söta bror.
Selv om en skulle ønske at serieversjonen av Tom Waaler kunne fått et litt svenskere navn og historikk, er Joel Kinnaman som smidd for rollen som Harry Holes rival på jobb.
I boka er Waaler opprinnelig fra østkanten, og skryter av en oppvekst preget av turer i Østmarka og besøk i Vålerenga kirke. Også Ellen Helinder er god i rollen som Beate Lønn (uten ö, men med hyperfotografiske hukommelse), og vi glemmer snart at hun også er opprinnelig norsk.
Så er det andre karakterer jeg ikke helt klarer å tro like mye på.
Men den viktigste karakteren er også en av de mest interessante: Oslo spiller ikke seg selv.
Schpaaa møter Døden på Oslo S møter Gotham
Harry Holes Oslo er virkelig ikke det samme i Netflix’ serieformat som i boka, noe som understrekes gjennom god bruk av stemningsladde panoreringer og dronebilder over en ekstremt mørklagt bykjerne.
Her fremstår hovedstaden som om noen skulle rekonstruert byen basert på hvordan en Oslo-hater fra bygda ville beskrevet den.
Det er gjort en iherdig innsats for å skape et slitent uttrykk. Oslo er overfylt av søppel, og renovasjonsetaten, bymiljøetaten og Rusken er ikke-eksisterende.
Det er noe med valg av lokasjoner, estetikk og disse voldsomme karikaturene som får en til å tenke på 90-tallets fremstillinger av «narkohovedstaden Oslo». Tankene vandrer til Erik Poppes Schpaaa (1998), møter Døden på Oslo S (1990), møter NRK-ungdomsserien Asylet (1995 – 1998).
Jaggu har ikke Asylets «Axel» tatt dannelsesreisen fra kriminell nynazist, til å bli lovens lange arm i Harry Hole-universet: Henrik Mestad spiller «chief of police», Ivar Andersen.
Hvis du tror Netflix’ Harry Hole skal være sosialrealisme, er du på bærtur. Hovedinspirasjonen er Gotham City.
Du må ta et valg her: Skal du være med på seriens premisser om denne overdrevne fremstillingen av Oslo, og flyte med, eller ikke?
Oslo i forfall gir seg spesielt til kjenne i sekvensene rundt Grønland og omegn, her hjemløse har slått opp telt mellom togskinner og bilveier med sikt mot Barcode, som i en moderne versjon av Oliver Twist, mens narkosalget går godt «under brua på Schous» – som strengt tatt er Nybrua (men scenen er spilt inn under Hausmanns bru ved Vaterland).
Harry Hole har plutselig parkert bilen utafor grafittiveggen på Blå (den største synd ifølge seriens egen minikarakter, Thomas Seltzer) for å slippe av Ellen Gjelten (Ingrid Bolsø Berdal) på bandøving. Og fengselet der Seltzer «jobber» i rollen som Groth ser i hvert fall mer ut som Arkham Asylum.
Alternativt Oslo
En viktig faktor for at seriens univers oppleves autentisk selv om ting ikke ser ut som det pleier, handler om den fysiske fornemmelsen av det.
Det at Netflix tar seg råd til – og har råd til – å satse stort på en helhjerta Oslo-produksjon, spilt inn rundt omkring i Oslo, og ikke Litauen, som de fleste norske produksjoner gjør om dagen fordi bransjen ligger med brukket rygg, skal ha honnør – uansett hva man måtte mene om seriens kvaliteter.
Gå i Harry Holes fotspor i Oslo
Nattbading på det idylliske Frognerbadet er ikke kun forbeholdt Joachim Triers filmunivers, men kler Harry Holes alternative Oslo, her det i kontrast til resten av byen fremstår som en grønn oase, badet i lett sommersol.
Og selv om Hole ikke flakser rundt med kappe om natta som Batman, er det noen ganske stilige oversiktsbilder av ham der han freser fra Barcode til Schweigaards gate over Østre tangent.
Det samme må sies om kameraføringene og klippen der han kommer løpende fra Vika ned mot rådhuset midt på natta – og dronebildene ned på det travle Carl Berner-krysset, før man gjenkjenner «ABC Inkasso» plassert midt imellom gamle Ringen kino (nå Kiwi) og Data Bingo.
Begeistringen over å kjenne igjen ulike steder gjør at det banker litt ekstra i Oslo-hjertet.
Det er nesten synd man ikke har benyttet anledningen til å gjenskape det legendariske og særegne interiøret på tidligere Underwater pub i Dalsbergstien, med dens sjarme og cinematiske potensiale når puben er et så gjennomgående sted i boka (mye mer enn Schrøder).
I stedet henger Harry på det fiktive «Boxer bar» som egentlig er Energhaugen Cafe på Grønland.
Man har vitterlig tatt seg friheter hva gjelder kreative løsninger i dette alternative Oslo.
Harry Hole har for det første flytta fra Sofies gate 5 til Oslos nest høyeste boligblokk, i Thorvald Meyersgate 5.
Det er litt av noen flotte, skudd man har fått her, og det ser ut til at man her har bedrevet litt klipp og lim, ved å legge inn andre, mer travle bilder av bygninger med mer liv utafor balkongen hans – som jo ellers har sikt mot Akerselva, de tomme kontorlokalene i Mølleparken, Hønse-Lovisas hus og Wallmans salonger.
Den samme dekonstrueringen av Oslo gjelder boligen til Maria Aminov (Ågot Sendstad) i «Villa Valle» som er brutalt plassert på en liten øy mellom togskinnene bak Nordenga bru/ Østre tangent.
Denne nesten tegneserie-aktige byplanleggingen har også oppfylt Christian Ringes’ drøm om å bygge gondol fra Ekebergåsen ned til sentrum.
Overnaturlig og actionspekket
I Jo Nesbøs adaptasjon over i serieformatet, sier det seg kanskje selv at mye indre grublerier som kan knytte sammen informasjon, byttes ut med actionglade sekvenser.
Med så mange handlingstråder og informasjon som kastes ut, medberegnet de som ikke er i Marekors-boka, er det lett å bli overveldet og falle litt av. Henger alt på greip, sånn egentlig?
Førstescenen setter en slags standard for den videre fortsettelsen, og understreker universets trang til grenseløse påfunn, men på en sånn måte at en kan lure på hvor grensa går mellom Harry Hole og Harry Potter.
Nå er ikke akkurat Nesbø kjent for å spare på bisarre detaljer og absurde hendelser, heller. Og gitt Nesbøs uttalte inspirasjon fra Frank Millers Batman, innser jeg at både han og Øystein Karlsen mener alvor.
Vi er nærmere Gotham enn Oslo, her korrupsjon, feilet politikk, ekstreme klasseskiller og en ikke-eksisterende velferdsstat har lagt til rett for en større «underverden», her et mer utbredt marked for svart arbeid får blomstre i fred på uhyggelige plasser, og der man også lettere kommer unna med vold og drap.
Gjenger slår seg løs med skytevåpen på offentlige plasser med flammekaster i miksen. Korrupte politifolk med masker og skitten agenda organiserer møter i Vigelands mausoleum, inspirert av Stanley Kubricks Eyes Wide Shut (1999).
Karlsen har allerede vist sin åpenbare trang til overskridende action som grenser til det overnaturlige med Exit.
Og drøyt kan være forfriskende. Men når det ekstreme kommer allerede i seriens første scene, og man knapt har får satt seg til rette i stolen før den dundrende temamusikken til Nick Cave og Warren Ellis nærmest får deg til å hoppe ut av den, er det fare for mer latter enn grøss.
Dårlig tid
Når dette oppleves på kanten til parodisk uten at det virker intendert, har man det for travelt, og det blir for tett med inntrykk. Dårlig tid er sjeldent synonymt med å bygge spenning.
Generelt kunne det blitt brukt litt mer tid på stillferdige og stemningsbyggende observasjoner – noe som virker litt for lett å undervurdere i krimsjangeren i TV-format.
Dette er med på å bygge karakterer og gjøre de til interessante mennesker, ikke minst før de tas liv av – noe Nesbø nettopp gjør i bokformatet.
Det er en forfriskende måte å bryte med en oppbrukt trope: Å ikke dehumanisere drapsofre.
Eksempelvis får vi i bokversjonen av Marekors være med inn i bevisstheten til et av ofrene før hun blir funnet død.
Her avslører hun hvordan hun har lært seg å se hvordan menn i dress har penger og ikke, før hun ser en fyr hun mener likner på George Costanza fra Seinfeld – i serien spilt av den ikke så George Costanza-aktige Kåre Conradi.
Conradi er til gjengjeld veldig morsom i rollen som Frogner-mannen Andre Claussen som er veldig brydd over å bli stilt en masse spørsmål av politiet, om ting han overhodet ikke har lagt merke til. At noen er drept, ser han ikke ut til å bry tankene sine med.
Dessverre har ikke Netflix’ Harry Hole-serie like mye rom for denne typen situasjoner preget av subtil humor og typete karakterer som det er mye mer rom for i bokformat.
Den syrlige komikken er svært treffende når den først er tilstede. Som måten Santelmanns Harry Hole lirer av seg kommentarer som gjør at man lurer på det var ment komisk eller seriøst: «Seriedrap er sjeldent beleilige, sjef».
Kinnamans Waaler har også flere sterke sarkastiske øyeblikk, som når han kommenterer «snygga tights» til en litt for prateglad og løpeglad kollega, for å bli kvitt ham. Eller måten han gjerne er festbrems på: «Jag hatar the Doors». (Det er for øvrig gøy hvordan The Doors blir brukt som en barnslig målestokk på hvem som er «de gode» og «de onde» i dette universet).
Den sarkastiske humoren gir god balanse til de mange usannsynlige hendelsene, som samtidig understreker ironisk distanse og selvbevissthet til eget uttrykk. For det blir en del ekstremiteter ispedd perverse og gory elementer.
For å være en produksjon som stort sett er skrudd opp på elleve, blir den store finalen noe punktert, lite nervepirrende og komisk overforklarende.
Driverne i storyen kuttes før den store avsløringen kommer (som jeg ikke skal spoile for deg her), men det er mye annet som funker, og som bygger og opprettholder spenningen.
Skurker og gåtefulle karakterer
Selv om du sikker kunne hatt cameo-bingo over kjente fjes i kultur-Norge som plutselig titter frem på en balkong eller bak et kasseapparat, er dette også med på å understreke, i god Nesbø-ånd, hvor potensielt avgjørende hver minste karakter kan ha i en mordgåte.
Flere av karakterene er gåtefulle og litt rare på den måten at de er vanskelig å sortere – noe som ikke utelukker hvorvidt de kan være potensielle mistenkte.
Samtidig er det mange åpenbart kriminelle typer i dette universet.
Arthur Hakalahti spiller knallgodt på de få minuttene han har fått tildelt og gjør en interessant figur som Sverre Olsen.
Med tanke på hvor opphengt Harry Hole selv er av motiv, fremstår flere av de kriminelle karakterene paradoksalt nok litt umotiverte ved at informasjon (som eksempelvis er i boka) utelates i serien, eller de på andre måter fremstår lite troverdige.
Den motivasjonen som driver kriminelle i bøkene – som makt og dominans, ideologi, utenforskap, eller fattigdom og gjeld – blir tidvis byttet ut med en mer overfladisk og til tider uklar voldskultur som ikke alltid vekker samme engasjement eller forståelse.
Hva i alle dager skjer med disse gjengene som fremstilles som uredde psykopater som har ingenting på spill, og er like harde på avtrekkeren som IDF på steroider?
For å være så grenseløse, oser de ikke akkurat Gomorrah-realness, men likner snarere på hipstere fra øvre middelklasse i en smått «opprørsk» Y2K-fase som like gjerne kunne gått på Kunsthøgskolen eller Westerdals.
(Den underbrukte Peter Stormare, som ikke akkurat ser ut som et medlem av Foxtrot, med merkelig aksent og vikingnavnet Odin, hadde jeg nesten glemt, og krysser fingra for at han returnerer i neste sesong med en mye bedre story arc).
Serien kunne med fordel hatt mer rom for flere detaljer og nyanser som knytter kontekst og bakgrunn til de kriminelle gjengenes motiver. Det ville styrket troverdigheten, men også konfliktnivået i fortellingen.
I Marekors refereres det kort til nynazistiske miljøer, her Sverre Olsen også har vanket, noe som gir en mer logisk ideologisk motivert bakgrunn for både våpensmugling og kriminelle eskapader. Dette er ikke noe serien utnytter.
I skildringen av et dystopisk Oslo som åpenbart ødelegges av økt korrupsjon og lovløse tilstander, ville det gitt mer dybde til fortellingen med litt mer politisk kontekst – eksempelvis at høyreekstreme krefter var på fremmarsj.
Det lille innblikket vi får av media, virker distansert fra virkeligheten og dessuten fanget i 00-tallet:
Det er de tradisjonelle mediene som dominerer, altså TV (lineær?) og tradisjonelle aviser. Det er ingen som bruker sosiale medier, alternative medier er ikke-eksisterende, og kommunikasjonen skjer som regel over SMS og anrop, og like ofte via fasttelefon som smarttelefon.
Det er merkelig nok kun Oleg, sønnen til Rakel (Pia Tjelta), som sitter på mobilen i denne serien, men han bruker den bare til gaming.
At big tech ser ut til å være ikke-eksisterende, er kanskje det tydeligste tegnet på at vi ikke befinner oss i den virkelige verden.
I andre sekvenser føles det som vi er midt i partysvenske-perioden på 00-tallet, med fargesterke t-skjorter med grafiske trykk og V-hals.
I en annen sekvens foran et slitent lager på Bryn, forsøker Harry Hole å bestikke to narko-kunder (Kristian Repshus (Kids in Crime) og Ylva Fuglerud) med en bunke sedler. Ingen har kontanter i 2020-æraen med mindre man driver med svart arbeid.
Hvilken tid er vi i?
Estetikk for generasjon X
Vi blir kanskje ikke kloke på hva slags tiår vi befinner oss i, men det er totalt gjennomsiktig hvilken generasjon og hvilket kjønn som har fått sette sitt preg på universet.
Serien oser «mann med markeringsbehov fra generasjon X» når det kommer til estetiske og smaksmessige preferanser, enten det er valg av interiør, utesteder, klær, musikk, eller filmreferanser.
Musikken er – om ikke din smak – så er den Harry Hole sin.
Og den kommer aldri i strømmeformat. Fuck Spotify, i Harry Holes verden er det kun fysisk format som gjelder. Det går i vinyler og CD-er – eller kassetter, hvis du spør den retro-opphengte seriemorderen.
Her går det i overbrukte klassikere, fra PJ Harveys Down By The Water, til Ramones, Sex Pistols og Warren Zevons Werewolves in London, til Justin Haywards Nights in White Satin – og, selvfølgelig: The Doors.
Det er dessuten mange norske artister som pryder lydbildet, som Sivert Høyem, El Cuero og The Dogs.
En kan innvende at dette også er med på å legge til rette for den folkelige appellen ved at du garantert har et forhold til så mange som mulig av låtene som brukes – hvis du tilhører generasjon X, da. Det er mer usikkert om generasjon Y og gen Z er med på notene.
Musikken som står seg mest ut, er den som tonalt, mer enn verbalt, speler den visuelle atmosfæren – så som bruken av Susanne Sundførs gåsehudfremkallende The Brothel mens Harry Hole romstrerer i sin leilighet med den levende Oslonatta i bakgrunnen.
Bruken av Fever Ray forsterker spenningen i bildene av en løpende Harry, i kryssklipp med gjengvold – samtidig som estetikken bryter med dette parodisk gubbete lydbildet.
En artist jeg overhodet ikke tror Harry Hole hører på, er Dagny, som her brukes som et artig frampek når låta Somebody plutselig dukker opp i bakgrunnen på en fest der Bjarne Møller befinner seg (hans låtvalg?), før hun senere dukker opp i en uventet rolle.
Så er det andre musikkvalg som er rett ut selve eksempelet på klein stadionrock for folk som egentlig ikke har musikksmak: Royal Deluxe og Friends in Tokyo – sistnevnte er ikke et band en gang, men visstnok kun skapt for sync-bruk, og er så glorete og glattpolert at jeg ikke skjønner hva man har tenkt her. Hvis man overhodet har tenkt. Eller skal også dette demonstere Bjarne Møllers musikksmak?
Hvor blir det eksempelvis av Pixies som Harry går og reklamerer for med sin Doolittle-t-skjorte?
Det hadde heller ikke skada å byttet ut noen av kompis Kristopher Schaus mosegrodde The Dogs-låter med noe litt mer friskt fra den nordiske rock/hardcore/metall/punk-faunaen.
Kurateringa av atmosfæriske lydspor som vaker mellom gotisk americana og country, gjør seg mye bedre i dette universet, så som 16 Horsepower, Wovenhand, og The Dead Weather. Det gjør også synth-infisert post-punk, som bruken av Nick Cave og Warren Ellis’ Hand of God, fra mesterverket Carnage (2021).
Dette er musikk som virkelig kler det mørklagte, dekonstruerte Oslo, og understøtter spenningen som bildefortellingen søker å skildre.
Et annet musikkspor som står seg ut, er José Gonzáles’ cover av The Knifes Heartbeatz, i det som er seriens mest sadistiske sekvens.
Musikken både tydeliggjør handlingens motiv, samtidig som den står i herlig kontrast til scenens handling og forsterker det absurde.
Men det er Joel Kinnaman som Tom Waaler, og ikke Harry Hole, som får skinne i sentrum av den desidert sterkeste musikksekvensen i serien, til en ikonisk låt: Faithless’ Insomnia.
I en baderomssekvens i sakte film, omgitt av mørke, dunkelt belyst fra kun én lysspot fra taket, nydusjet og kun iført håndkle, flekser han muskler, poserer og dansejokker mot sitt eget speilbilde, slik man bare gjør når ingen andre ser på – med mindre man er Kinnamans tolkning av Tom Waaler.
Det er som om hele karakteren oppsummeres i denne korte snutten.
Fargekoder
At det er mannlige medlemmer av generasjon X’ smak som rår, understrekes også i det visuelle språket, og den tidligere nevnte stereotype prioriteringen av overfladisk action framfor audiovisuelle betraktninger.
Den neo noirske kontrastbruken i både lyssetting og i en slags fargemettet dragkamp mellom Tarantino-gult og Fincher-grønt, er vågal.
Det gir tidvis déjà vu til ungdomsår med ekstrem lek med farger og «tøffe fonter» med mye tekstur i Photoshop og iMovie.
Men overdrivelsene er konsekvente, og fargespråket har en funksjon ved være skrikende, nemlig å understreke at dette universet er off.
Det overdrevent gule fremstår forstyrrende selv i de mest idylliske bilder av Sommer-Oslo.
Som når fargen fyller sollyset som trenger frem i Frognerparken og rammer inn den kalde steinskulpturen som stirrer rett på oss som om den veit noe. Gulfargen er så intens at det ser ut som noe brenner i bakgrunnen. Et farevarsel?
Tidvis kan det se ut som Harry Hole har gulsott, med assosiasjoner til plakaten til filmen Hannibal.
Det er vel neppe tilfeldig at fargetonen minner for mye om urinen fra en dehydrert alkoholisert mann. En som ikke får rensa systemet og restarta. Harry Hole er fastlåst i seg selv (og ikke bare til Simon J. Berger).
Han er fastlåst i eget destruktivt mønster og evner ikke å se hvor trist og utdatert han er, der han bare sitter og hører på den samme musikken, jamrer om det samme Ramones, og kommer seg ikke videre i eget liv.
Og samtidig harmonerer denne overanstrengte pissgule fargen på sprøtt vis med alle brunnyansene som omgir vår hovedperson: Hans sorte skinnsofa, hans retro kjøkkeninnredning med brune fliser over benken, hans usjarmerende sjarmerende salongbord med glassplate og mørkt tre, til Jim Beam-bourbon i glasset.
Og samtidig speiler denne estetikken – med alle de gamle gjenstandene, der ingenting er nyinnkjøpt (selv Solo-flaska på bordet har retro etikett) – en lengsel etter noe som har vært og som ikke lenger er.
Er det også produksjonens oppheng i gult som har ført til valget av Rakels idylliske gule trehus-villa ved vannkanten?
I boka befinner huset seg i Holmenkollveien og er beskrevet som den rake motsats: «Et stort hus i svart tømmer. Et stort hus bygd for vinter, ikke sommer».
Men fargen som er minst like dominant, og som er lett å glemme, kanskje fordi den forbindes mer med lyssetting, står i god kontrast til dette pissgule: Svart.
I det dekonsturerte Oslo er himmelen tidvis helt svart, selv om det er midt på sommeren. Lyskildene i Oslos mørke er få, og kommer innimellom kun fra neonskiltene over puber og taxiholdeplasser.
Det er også lite dagslys i dette alternative Oslo midt på sommeren. Dette understrekes når Rakels sønn, Oleg, ringer til Harry som har skrudd telefonen på lydløs. Så fort Harry får melding på telefonsvareren og lytter til den, forteller telefonsvareren at klokka er 19.45, men det er bekmørkt ute. Og det er midt i fellesferien. I det Oslo vi normalt kjenner til, går sola først ned mellom klokka 22 til 22.30 i julimåned.
Machomannen fra planet X
En kan innvende at dette formatet generelt virker litt vel dominert av generasjon X-mennenes forkjærlighet for følelseskalde cis-menn, hvit representasjon og den utslitte misogyne krim-oppskriften med veldig pene, nakne, døde damer, tilfeldigvis dandert med en spretten pupp poppende ut av en våt morgenkåpe.
Tankene farer til The Guardians problematisering av Tom Fords fetishering av disse i overkant vakre, døde kvinnekroppene i Nocturnal Animals.
Men er ikke poenget å rette fokuset mot misogyne menn som får tilfredsstillelse av å utøve kontroll og vold mot passive kvinner?
Og menn som mener kvinner skal ligge helt stille under sex, og som er skitne hvis de ikke er jomfruer når de får seg kjæreste – slik Vibeke Knutsen (Ane Dahl Torp) betror Harry Hole om sin kjæreste, den gåtefulle Anders (Anders Danielsen Lie).
Seriens mest sadistiske sekvens utføres mot en mann – også han er minoritet på flere måter.
Samtidig brukes denne «hva faen»-sekvensen til å beskrive vedkommende som utøver volden.
Gjennom handlingen kommuniseres det tydelig hva vedkommende som utøver volden undertrykker i seg selv, gitt bakhistorikken.
Dette med følelser er vanskelig for menn av generasjon X. Det demonstrerer dette universet til gangs.
Harry Hole selv er den mest åpenbare gjennom sin insisterende – og veldig åpne – alkoholisme.
Han snakker om å bedøve seg selv til kollega Ellen, som om han nesten skulle vært litt stolt over det, mens han samtidig uttrykker en nedlatende holdning til det å søke hjelp ved å gå i terapi, og avslører dermed at sånne ting er lite attråverdig i hans maskulinitetshierarki.
Det er klisjé macho-tankegang å tenke at det å få hjelp til å takle sorg og tap, enten det handler om å gå til fastlegen eller en psykolog, er forbundet med svakhet (samtidig som man synes det er helt ok å bli reddet av den omsorgsfulle kvinnen i sitt liv).
Men han er langt ifra den eneste mannen som ikke er i kontakt med sine følelser, og som kompenserer for ubehandlede traumer.
Er disse mennene egentlig så ulike de unge gen Z-mennene vi møter i Louis Theroux-dokumentaren Inside The Manosphere?
Trange rom
Bivirkningen av å ikke kunne være seg selv fullt og helt, men la seg styre av normer og ideer man har blitt indoktrinert til å følge, får flere av mennene i serien til å handle destruktivt:
Enten ved å rette volden innover mot seg selv, gjennom selvmedisinering – eller ved å rette volden utover, i møte med mennesker som fremkaller disse «forbudte» følelsene.
Det er her at Tom Waalers karakter blir den mest interessante, som peker til dagsaktuell problematikk.
Han utøver kontroll og dominerer andre som på ulike vis er svakere enn ham, gjennom manipulasjon, fysisk makt og vold, og ved å utnytte og misbruke sin status innad i politet.
Han demonstrerer dette allerede i første episode ved å være autoritær og samtidig lure til seg litt tafsing på yngre tjenestemenn ved å være «behjelpelig» ved å instruere nykommere på skytebanen.
Waalers homohat, kvinnehat, rasisme og trang til kontroll er åpenbar:
Han har fått hjertet knust og takler ikke å leve med sin hemmelighet som skeiv mann.
Han tør heller ikke å tillate seg selv å åpne hjertet sitt for å risikere å få det knust igjen.
Å være hard og følelseskald er hans måte å overleve på. I en verden der menn ikke tillates å uttrykke følelser, har frykt og sorg blitt konvertert til sinne og hat. Volden rettes mot det han forakter – også i ham selv.
Hvorvidt det å deale med egne traumer ved å utøve vold er særlig smart, kan diskuteres. Serien peker sterkt mot et svar.
Estetisk vågal
Om ikke hovedplottet lander helt overbevisende, er det flere karakterer og sideplott som holder på spenningen. I motsetning til den forvirrende serien Lost, nøstes trådene også opp, selv om det er litt vanskelig å tro på alt det spinnville her.
Selv om man kanskje kan innvende at serien om Harry Hole er gubbete i stilen, er den likevel estetisk vågal og velskodd, skildrer samtidsrelevant tematikk og er folkelig på samme tid. Det skal godt gjøres.
Men spar oss for fennikel-frøbakst på Theatercaféen. Det er ikke alt fra boka som er intressant å konvertere til serieformatet.
Karakter:
7 / 10
Jo Nesbøs Harry Hole
Serieskaper: Jo Nesbø, regi: Øystein Karlsen og Anna Zackrisson
Detective Hole er tilgjengelig på Netflix fra 26. mars 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: