Ord for blod: Effektivt fortalt om gangsterliv og dysfunksjonelle relasjoner
Ord for blod. Foto: Maja Moan
ANMELDELSE: Man trenger ikke være fra Tensta eller Rinkeby for å kjenne seg igjen i Faysa Idles erfaringer – tvert imot fortelles Ord for blod på en måte som når ut på tvers av kultur, klasse og geografisk tilhørighet.
*Karakter nederst i saken*
Gangsternarrativer er noe vi trolig alltid vil fascineres av. Men det er ikke ofte vi får uredde kvinnelige perpektiver fra disse mannsdominerte og machokulturelle miljøene.
I selvbiografien Ett ord för blod fra 2023 skildrer Faysa Idle en oppvekst i et kriminelt miljø, som lillesøster til en bror som var gjengleder. Hun opplevde at både familie og nære venner ble drept.
Nå har Det Norske Teatret i samarbeid med Riksteatret tatt boka til scenen, og stykket skal turnere rundt i nesten hele Norge.
For å konvertere bok til scene, har man hentet inn muskler fra Söta bror selv, i poet og forfatter Seluah Alsaati (Inte din baby, Sharre) som har skrevet om Idles bok til scenemanus, med regi av Affe Ashkar som blant annet har hatt regi på Seluahs scenemonolog Inte din baby.
Gjennom Alsaati og Ashkars bearbeidelser, skildres Faysa Idles perspektiv, men også fra et blikk utenifra på Idle selv, og kreftene hun hele tiden dras imellom, i et høyt tempo:
Hun må hele tiden passe seg for hva hun sier og gjør – og samtidig vil hun bare leve som ei helt vanlig jente.
Men det koster å være søstera til et gjengmedlem av Shottaz. Da kan man ikke bare legge ut videoer og meninger på sosiale medier, sånn uten å tenke seg om.
Effektivt fortalt
Scenografisk tegnes universet opp med minimalt av kulisser.
En diger hvit vegg med utskårne kvadrater figurerer som en klase av boligblokker. Skifte av tid og sted markeres gjennom vekslende bruk av lyskastere fra innsiden og utsiden, til stillbilder og videoer som projekteres mot veggen.
Slik veksler også scenografien mellom å spille en større og mindre rolle som sted i de ulike scenene.
Det ambivalente men også nære og unike forholdet Idle har til sin bror skildres effektivt, gjennom intern humor og kødding.
Den mellommenneskelige relasjonen skildres mest gjennom kroppsspråk, fakter og lydlig tonalitet – mer enn det vi dekoder reint overfladisk og eksplisitt i det verbale språket.
Apropos verbalt språk, er det en ganske vesentlig detalj her som må snakkes om: Stykket foregår på nynorsk.
«Ny norsk»
På papiret kan det virke nokså umulig å få en svensk tekst som utspiller seg i et miljø med tilhørende slang og sosiolekt, oversatt på en måte som reint språklig kan virke nesten selvsaboterende.
Sorry, men nynorsk er for mange fra Oslo selve definisjonen på døll. Og videre, for mange som er oppvokst på østkanten i Oslo, kan nynorsk sees som en direkte fornærmelse, særlig for de som har hatt nok vansker med grammatikken på bokmål.
Og nå skal altså skriftspråket nynorsk konverteres til et troverdig muntlig språk i et fiktivt Tensta i Sverige.
Ja, det er akkurat så crazy som det høres ut.
Og utrolig nok funker det.
Dialogen oppleves både autentisk og ekte, til tross for at «landsmålet» havner i miksen med skuespillernes østlands-dialekter og lofotværingen Ken-Philippe Tetes nordnorske dialekt, takket være sterk innlevelse og troverdig dialog.
Og samtidig har nynorsken en funksjon i at det skaper en kledelig distanse: Det er så det gir et lag av teatralskhet til karakterene, som om det minner oss på at dette er teater.
Nynorsken understreker avstanden til originalteksten, gjennom språklig kunstig distanse. Det blir tydeligere at dette er bare skuespill.
Til tross for dette, kjenner jeg på at karakterene også skaper nærhet, gjennom et spill som oppleves oppriktig, i det som er en veldig økonomisk fortelling på snaue én time og 15 minutter.
Humor og alvor
For samtidig er språkets verbale leveringer selve grunnmuren i stykket.
Vekten av orda, leveringene og artikulasjonene er særlig gode, fortellingen er tydelig, samtidig som det er mye som etableres på kort tid.
Manuset er godt krydra med artige replikker som er med på å utbalansere det overhengende alvoret.
Humoren ligger i de mellommenneskelige gestene, i de mikrokommunikative detaljene, i tonefall, mimikk og reaksjoner, i nivået av intensitet i stemmer og trykk på stavelser, timing og tone – som i tempoet Hibba Najeeb bruker for å oppgi sitt mobil-passord, eller som intensiteten i stemmen til en gangsterbror som forsikrer om at han bare skal bruke sin skuddsikre vest til en musikkvideo.
Særlig er Ken-Philippe Tete, i rollen som Idles bror, god på å spille på humor gjennom brå emosjonelle overganger og et voldsomt temperament. Hans tekniske ferdigheter og timing er ofte det som vekker latter i salen på Rommen scene.
Nokokure Dahl er som skodd for rollen som Faysa Idle som med stor overbevisning balanserer det å være en tydelig fortellerstemme, samtidig som hun har en nedpå, kødden tone. Og for så å skildre den kaotiske følelsen av å befinne seg midt i alvoret.
Spillet og instrueringa oppleves svært organisk, til tross fra at man sjonglerer lynraskt mellom ulike følelser som tidvis er veldig sterke og uttrykksfulle.
Normalisert voldsvirkelighet
Det går litt for raskt mellom de mest dramatiske toppene til å fordøye det ekstreme. Men er valg av raskt tempo kanskje et bevisst grep?
At man sier at også dette er litt sånn det kan være. At dette er også menneskelig erfaring. Og den er både absurd uholdbar, men det er også virkeligheten.
For samtidig tenker jeg at dette er litt sånn miljøet som skildres også fortoner seg:
Det går fra mikro til makro på kort tid, store dramatiske hendeler kommer brått og alvoret og angsten er reell, men man må bare dure på videre under høyst traumatiserende omstendigheter.
Så kan man diskutere om dette grepet er godt for å oppnå en mer følelsesmessig appell hos tilskueren – men er det gitt at man vil at folk skal ta til tårer i salen, eller vil man at vi skal oppleve noe annet?
Selv synes jeg det er litt friskt med en sånn måte å estetisk skildre brutalitet i hverdagen på, også fordi vi er overmetta på fiktive skildringer der det insisteres på å skape overdrevne sentimentale sekvenser når noen dør, med strykermusikk som forteller oss hva vi skal føle – som om det bare er én type emosjon som er den rette å ha i møte med slike scenarier. Og som om alle som opplevde at noen nære døde, skulle ha veldig god tid til å ta farvel og bare glemme verden rundt seg. Også det er et privilegert perspektiv.
Valget med å hverken dvele ved, eller beskrive så mye av den eksplisitte volden i seg selv, er friskt.
Dette understreker at fortellingen er fra et perspektiv og en kontekst der volden er så inngrodd at den også er normalisert og trivialisert.
Sårt tiltrengt perspektiv
Under åpningssamtalen før turnépremieren på Rommen scene i Groruddalen, snakket teatersjef Kjersti Horn om hvordan teatret kan gi plass til å være sårbare sammen, og viktigheten av det.
Hun presiserte at det er alles rett å se seg selv på teatret.
Horn pekte på det at hun og teatersjef for Riksteatret, Wenche Viktorsdatter Paulsen, har samme bakgrunn fra teaterskole i Sverige, der man har vært mer opptatt av å sette opp stykker om noe som foregår her og nå, og ikke dette opphenget i å sette opp klassikere som vi er så opptatt av i Norge.
Å se seg selv på teater handler også om å forstå at mangfold også er ikke-overfladiske perspektiver og ideer. Det kan være estetisk mangfold, eller uortodokse måter å presentere menneskers måter å være og reagere på, enn det som fremstår som normalisert i kulturen bestemt av en kulturelite.
I manusforfatter og regissør Alsaati og Ashkar sine estetiske skildringer av vold og ekstremiteter, og karakterenes reaksjoner på dette, veksles det mellom hva Idle selv kanskje har vokst opp med til å tro var normalt, og perspektivet utenifra.
Og der Idle før kan ha følt det som en opplevd gjensidig kjærlighetsrelasjon til broren sin, konfronteres tilskueren til å stille seg selv spørsmål rundt hvorvidt dette har vært dysfunksjonelt, gjennom stykkets ambivalente tonalitet.
Det samme gjelder når relasjonen til andre familiemedlemmer skildres: Er fraværet av voksenpersoner også en form for psykisk vold?
Absurditeten og ambivalensen skildres godt uten å være insisterende, men heller subtil.
Slik minnes vi på hvor vanskelig det kan være å vokse opp i miljøer og i relasjoner som er voldelige, uten at det fremstår åpenbart. Dermed viser stykket hvordan det kan være vanskelig å løfte blikket og se klart, og bryte ut.
På Rommen scene kjente jeg meg også hjemme i den skarpe, sorte humoren som fikk mange til å le høyt i salen og fungerte som en sårt trengt mage-ventil inni alvoret.
Ord for blod er en effektiv fortalt historie som tegner opp rike karakterer uten å ty til klisjeer.
Man trenger ikke være fra Tensta eller Rinkeby for å kjenne seg igjen i Idles erfaringene – tvert imot fortelles Ord for blod på en måte som når ut på tvers av kultur, klasse og geografisk tilhørighet.
Karakter:
8 / 10
Ord for blod (Regi: Affe Ashkar)
Rommen scene, Riksteatret i samarbeid med Det Norske Teatret
Forestillingen Ord for blod spilles i: Midt-Norge: Orkanger, Bjugn, Stjørdal og Namsos 16. til 21.november. Nord-Norge: Mo i Rana, Bodø, Tromsø, Finnsnes, Stokmarknes og Svolvær fra 23. november til 1.desember. Vestlandet: Egersund, Sandnes, Aksdal, Stord, Os, Sogndal, Førde, Florø, Sandane, Ørsta, Ålesund og Molde. Sørlandet: Risør, Arendal, Grimstad, Kristiansand, Mandal og Flekkefjord 13. til 19.oktober. Østlandet: Oslo, Hamar, Koongsvinger, Elverum, Gjøvik, Lillehammer, Fagernes, Ål, Vikersund, Drammen, Nøtterøy, Horten, Sandefjord, Fredrikstad, Askim, Bø i Telemark, Halden, Moss, Larvik og Jessheim fra 11.september til 5.november.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: