Babylon: En usminka historie om utnyttelse og overflod av penger og makt

Margot Robbie leverer sterkt i rollen som Nellie LaRoy. Foto: Paramount Pictures

ANMELDELSE: Få filmer presterer å hamre løs på Hollywood med så mye glimt i øyet som Damien Chazelles Babylon.

8 / 10

Babylon (Regi: Damien Chazelle)

Sola koker, Manuel «Manny» Torres (Diego Calva) er på vei opp noen tørre åser i nærheten av Los Angeles. På lasteplanet har han en elefant – av alle ting. Den skal inn i scenerommet på en herregård.

Gjennom Mannys blikk, entrer vi den gigantiske eiendommen fylt til randen av Hollywoods festglade elite, og vakre kvinner, leid inn til å gjøre alt man vil de skal gjøre. Her blir Manny nødt til å ta hånd om ting for en av sine sjefer i Kinoscope Studios. Her møter han også Nellie (Margot Robbie), og faller pladask.

Mannys første møte med dette miljøet kan beskrives som oppsummerende for filmen selv: den blir aldri helt subtil.   

Vi er i 1926, en spennende tid da Hollywood markerte et skifte i filmhistorien: til tross for protester fra mange miljøer, gikk man fra stumfilm til å gjøre tale og lyd mulig på film.

Til pumpende rytmer og frenetisk energi blir vi også vitne til en side av Hollywood få andre har skildret før.

Dette er mildt sagt ikke det nostalgiske glansbildet av gamle Hollywood vi så ofte ser på film. Det er skittent og vulgært: Avføring, blod og kokain, peniser, pupper, tiss og tårer i skjønn forening – eller kaos. Et kaos som oppleves morbid engasjerende.

LES OGSÅ: The Last of Us: Spiller fletta av de fleste

Jovan Adepo spiller Sidney Palmer i Babylon. Foto: Paramount Pictures

Opp og ned i Hollywood

Damien Chazelles siste film er heldigvis mer enn nok en skildring av rike folk som koser seg med festing, rus og sex. 

Babylon er en storfilm om den profane filmbyen, og om drømmerne som er villige til å strekke seg langt for en filmkarriere. 

Hovedkarakterene Jack, Manny og Nellie, er linket sammen i deres felles søken og behov for å bli sett, og å slå igjennom. Målet er å bli udødelig, og de tar forskjellige veivalg for å forsøke å slå igjennom. 

Den selverklærte stjerna Nellie speiler den nye energien til filmbyen, Manny på sin side, er en innvandrer fra Mexico, som representerer drømmen om Hollywood. Mens den falmende filmstjerna Jack Conrad (Brad Pitt) kan tolkes som en representasjon av det gamle Hollywood som ikke henger med på forandringene i bransjen. 

De kan også sees som representasjon av den kaliforniske drømmen om å oppnå rikdom og raske suksess i et nytt land, samtidig som den adresserer klasseforskjeller.

Rundt Jack, Manny og Nellie er det også andre karakterer som også gjør sine forsøk på berømmelse. Vi møter sladderjournalisten Elinor St. John (Jean Smart), som skriver overskrifter som får folk til å sprekke, men også den begavede trompetisten Sidney (Jovan Adepo) som blir utsatt for rasisme.

Vi blir også kjent med den forførende Lady Fay Zhu (Li Jun Li) som lever et dobbeltliv som en underholder som gjør knæra møre for både menn og kvinner, men som på hverdagene skriver mellomtekster for filmer som produseres.

Foruten disse, består filmen av et lass med mindre karakterer som dukker opp her og der, for å kaste inn litt humor, eller gi noen arketypiske personligheter til Hollywood-kulturen, slik som den skrikende tyske regissøren Otto Van Strassberger (Spike Jonze), og regissør-assistenten Max (P.J. Byrne) som også liker å uttrykke sine følelser gjennom et vokalt temperament, og Colleen Moore (Samara Weaving), som blir Nellies rival.

Babylon er en usminka historie om utnyttelse, overflod av penger og makt. Det handler om store ambisjoner og opprørende holdninger, om oppturer og knefall i en epoke av Hollywood der filmbransjen endret seg i rekordfart. 

LES OGSÅ: Ny film om partnervold: – En situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner

Brad Pitt spiller Jack Conrad, mens Diego Calva spiller Manny Torres. Foto: Paramount Pictures.

Musikalsk showfilm

Det vil aldri være en ordentlig Chazelle-film uten god filmmusikk. Igjen er den skapt av regissørens faste makker og Oscar-vinner, Justin Hurwitz.

Den pumpende og svette stemningen i filmens første halvtime tar av med en kavalkade av ulike musikalske numre. Her snakker vi kraftfull jazzfest, en vulgær ballade om ens private deler, og musikk som virker å være tatt fra et rocka romani-bryllup, headlinet av Gogol Bordello. Før filmen senere går innom mer som latinske rytmer, og musikk som låner melodien til Someone In The Crowd – fra nettopp La La Land.

Det visuelle er gjennomført så sterkt her. Improvisasjonen til jazzmusikerne i scenene er solide. Fargepaletten kan beskrives som røff og messing-aktig, for å passe med de ofte skitne og tørre lokasjonene slik som innspillingsstedet til Kinoscope, til narkobuler på feil side av byen.

Ingenting slår likevel den maniske dansingen til en lettkledd Nellie som tar oppmerksomheten fra alle i rommet.

Hun har en hypnotisk energi rundt seg, men også en evne til å snakke til seg oppmerksomhet med hard drikking og høye pulver-forbruk til å få festen til fortsette. Energien Margot Robbie klarer å avgi her er beundringsverdig, det er som en fest som aldri slutter.  

LES OGSÅ: Netflix-regissør Elle Márjá Eira: – Hvis ikke andre kan gjøre det, så må du jo gjøre det sjøl

Margot Robbie er Nellie LaRoy. Foto: Paramount Pictures.

Bekostning av kunst  

Det mest overraskende med Babylon, er timingen. Den kommer ikke lenge etter La La Land, som spilte på Hollywoods fascinasjon for sitt eget image, og vant mange priser.

Nå som Chazelle kommer med en ganske motsatt fremstilling, den om Hollywoods bakside, kan en jo spørre seg om det kommer av hans privilegerte posisjon som filmskaper etter å ha vunnet Oscar. 

Han virker i hvert fall mer uredd: Dette er en kritisk og overdreven skildring av Hollywood. Filmskaperen ønsker å fortelle hvordan selv et giftig Hollywood på 20-tallet kunne skape kunst, men dette med bekostninger.

Overflod av berømmelse, makt og rikdom har ingen grenser og kan sees som en sykdom som kan ende med å ødelegge et menneske til slutt. Noen blir offer for sine egne handlinger, mens for andre avgjøres skjebnen av de mektige folka i byen.

Filmens enorme karaktergalleri er med å få dette til å føles ut som et kaos – både med og uten vilje. Avslutningen kan fremstå som noe forhastet, men det fungerer også som et siste adralinkick i denne fortellingen. 

Det er vanskelig å få presisert hvor stor filmopplevelse dette er. Babylon er en film som virkelig fortjener å bli sett på filmlerretet for ta til seg filmens energi, den solide filmmusikken til Hurwitz, humoren og ikke minst all galskapen den gamle filmbyen har å by på – før alt kræsjer totalt. 


Babylon er et underholdende spetakkel av en film om berømmelse og overflod i noen av Hollywoods tidlige år. Se den for all del på kino.

Babylon har premiere på kino 20. Januar 


For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på 
InstaElon Musk-plattformen og Fjasboka

Del dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA