Symfonisk om en verden på randen av kollaps


ARCHITECTS – FOR THOSE THAT WISH TO EXIST er en godtepose av gåsehud-trøkk, vi har anmeldt skiva!


Brighton-bandet Architects har med sin melodiske metalcore gjort stor internasjonal suksess, og har spilt en rekke konserter også her til lands. Etter starten i 2004 har bandet sluppet hele ni album, og slo for alvor gjennom med sitt 2014-album LOST FOREVER // LOST TOGETHER. 

Bandets 2017-album, Holy Hell, var et album preget av sorg, smerte og mørke, etter at gitarist- og hoved-låtskriver Tom Searle døde etter lang tids sykdom.

Nå er bandet klart med oppfølgeren FOR THOSE THAT WISH TO EXIST. Der forgjengeren taklet deres egne personlige demoner, følelser og frykt, vender bandet nå blikket utover mot en verden på randen av kollaps. 

Fra introsporet Do You Dream Of Armageddon utfordrer de lytteren på spørsmålet «Will we ever learn our lesson?», før albumet for alvor braker løs med melodiske Black Lungs, hvor de maler et  dystert bilde av tilstanden til vår egen jordklode; Black lungs for the young if they dare to breathe.

Goliath er en malstrøm av svimlende energi, jagende vokaler og man sitter andpusten igjen når den er ferdig.

Stilmessig har ikke Architects beveget seg så voldsomt lang bort fra sitt forrige album HOLY HELL. FOR THOSE THAT WISH TO EXIST er likevel noe mindre seigt og mørkt enn forgjengeren, her er det aggresjon, energi og farger som står sentralt. 

Sinnet retter de i alle retninger, mot en verden som dag for dag lar vår egen jordklode bli utarmet og forgiftet, men også mot seg selv fordi de ikke er noe bedre enn alle oss andre. Som låtskriver Dan Searle selv uttalte om skiva til NME: Forandring starter på et personlig plan. Verden har utviklet en kultur om å ville at andre skal ordne opp, når vi alle må ta ansvar selv. 

Lydbildet er stort og fyldig, til tider nærmest symfonisk, – dermed har det også enormt livepotensiale – når den dagen endelig kommer hvor det kan utnyttes. Metalcore-fansen fra bandets tidligere dager vil nok fortsatt ikke omfavne «nye» Architects, selv om fortiden glimter gjennom her og der også på dette albumet. I partier på låter som blant annet Discourse is Dead minner de snodig nok også voldsomt om landsmennene sine i Enter Shikari, både emne- og vokalmessig sett, men også med deres typiske svale og nedtonede vokalpartier etterfulgt av fullt hardcore-trøkk.


Singelen Dead Butterflies er et av høydepunktene på skiva, en godtepose av gåsehud-trøkk. Med sin såre vokal, og en dyster visjonstekst som ord for ord skaper et nærmest bibelsk bilde av en ødelagt jord hvor sommerfuglene har forsvunnet og duene har fløyet sin vei uten å finne land, mens ravnene har tatt over og lever på vrakrestene og I’ve got a smile full of broken teeth.

Vokalist Sam Carter er sterk uansett hva han forsøker å gjøre med stemmen sin – enten han synger tendre melodier eller vræler løs av full hals, og bærer enorm del av soundet på egne skuldre. På Impermanence får han litt ekstra drahjelp fra Parkway Drives Winston McCall, mens Royal Bloods’ Mike Kerr bidrar på Little Wonders uten at det løfter låta noe voldsomt. Den kanskje mest overraskende gjesteopptredenen kommer dog fra Biffy Clyros Simon Neil på tornadoen Goliath. Låta er en malstrøm av svimlende energi, jagende vokaler og man sitter andpusten igjen når den er ferdig.

FOR THOSE THAT WISH TO EXIST var i utgangspunktet ment å være et dobbeltalbum, og for noen kan det nok oppleves som litt langt. Det er mye lyd, mye energi og mye trøkk, og tråkker ganske nært «for mye av det gode». Det balanseres likevel ganske godt med roligere låter nærmere slutten når man begynner å bli sliten og overveldet, men kan også godt nytes med pauser eller i mindre porsjoner for virkelig å fullt ut kunne nyte intensiteten i det man hører.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *