Supergirl: Fandenivoldsk, rølpete og genuint kul
Supergirl vender tilbake i et rølpete og «gritty» univers som fører tankene til Mad Max og smuglerkantina i Star Wars – og er både hedonistisk og genuint kul.
*Karakter nederst i saken*
«Adventure runs in the family,» heter det i traileren til den første Supergirl-filmen fra 1984.
I årets nyversjon er imidlertid Kara «Supergirl» Zor-El langt mer eventyrlysten og hedonistisk av seg enn sin nerdete fetter Clark, bedre kjent som Superman.
At denne filmen i det hele tatt er laget, er naturligvis talende for at Hollywoods hang til «rebooting» og annen resirkulering av etablerte konsepter på ingen måte er tilbakelagt.
Ikke desto mindre har den inneværende sommeren, som jo er «blockbuster»-sesong på kino, allerede bydd på et par overraskelser.
På grøsserfronten har to svært unge filmskapere med bakgrunn fra YouTube, Kane Parsons og Curry Barker, levert hver sine formidable og langt på vei uventede suksesser med Obsession og Backrooms. Sistnevnte med Chiwetel Ejiofor og – som man sier – vår egen Renate Reinsve i hovedrollene.
Parsons og Barkers filmer har begge utspring i internettkultur framfor utprøvde «franchiser», samtidig som disse regissørene åpenbart vet å skape heftige spillefilmer i kinoformat.
Av langt mer etablerte størrelser kan vi trekke fram den gamle maestroen Steven Spielberg, som har gjenoppsøkt sci fi-sjangeren og tanken om utenomjordisk besøk på jorden i sin nye storfilm Disclosure Day.
Spielbergs film er ikke uten en viss samfunnsaktualitet, med sin flørt med konspirasjonsteorier satt til en høyst urolig verdenssituasjon. Men med sin klokkertro på lineære TV-kanalers gjennomslagskraft for å få hele verden til å stå stille, kombinert med et påtagelige fravær av sosiale og andre nettbaserte medier, føles Disclosure Day like fullt noe gammeldags.
De gamle er vel eldst, som man også sier, på både godt og vondt. Mens de nye kreftene har kommet inn fra sidelinja, i den grad en slik betegnelse kan brukes om internett.
Men la oss vende tilbake til vår kinoaktuelle supertjej. For det blir vel knapt noen kinosommer uten minst en gammel kjenning med trikot og superkrefter.
Intergalaktisk hundeunnsetning
Supergirl er den andre filmen i det nye – altså «rebootede» – DC Universe (DCU), som fikk sitt startskudd med fjorårets Superman av James Gunn.
Selv om vi har å gjøre med en merkevaregjenoppliving fra øverste og mest påkostede franchisehylle, med alt det innebærer av føringer fra folk med pengesekker, har Supergirl heldigvis også sine overraskende og forfriskende elementer.
Clark Kents kryptonske kusine Kara (spilt av Milly Alcock) ble kort introdusert i Superman, da hun stakk innom kåken hans i Metropolis for å hente hunden sin, Krypto, etter en intergalaktisk pubrunde.
Denne firbente vennen skal også få spille en sentral rolle i den nye filmen.
I Supergirl er Kara stadig dedikert til festingen som hun kun kan foreta på planeter med røde soler, der fraværet av superkrefter gjør henne mottakelig for alkoholens styrker og velsignelser.
Men da Krypto blir forgiftet av slemmingen Krem (Matthias Schoenaerts) og hans Mad Max-aktige kvinnekidnappende bande, må hun sette alle krefter til for å skaffe motgiften som kan redde biskens liv.
Med på unnsetningslaget blir den unge jenta Ruthye (Eve Ridley), som sverger hevn over samme skurk for andre ugjerninger.
Mos Eisley, Mad Max og Lobo
Filmen inneholder mye av den samme løsslupne humoren som Gunns Superman, samt den medrivende musikkbruken som Gunn har ytterligere bemerket seg med.
Men særlig valget av å legge handlingen utenfor jordens atmosfære gir Supergirl en egen identitet, som unektelig også gjør filmen forfriskende.
Regien er ved australske Craig Gillespie, som tidligere har signert såpass ulike saker som spillefilmene Lars and the Real Girl (2007), Fright Night (2011), I, Tonja (2017) og Cruella (2021), samt flere episoder av miniserien Pam & Tommy (2022).
Mad Max-filmene av Gillespies medaustralier George Miller er allerede nevnt som en nokså klar inspirasjonskilde, men assosiasjonene til smuglerkantina i Tatooines Mos Eisley i Star Wars er heller aldri mange galakser unna.
Blant filmens mange bargjester dukker dessuten en annen kjenning fra DCs tegneseriekatalog opp, til tross for at han vel ikke er den første man forbinder med de kappekledde heltene fra planeten Krypton.
Nærmere bestemt antihelten og dusørjegeren Lobo, som ikke minst var å finne i norske bladhyller på nittitallet – her i Jason Momoas velpassende skikkelse.
Denne figuren hører likevel naturlig hjemme i dette rølpete og kledelig skitne universet, og er en velkommen kynisk motvekt til det uunngåelig litt mer sentimentale søsterskapet mellom Ruthye og (den riktignok emosjonelt motvillige) Kara.
Men la det samtidig være sagt at Supergirl aldri blir unødvendig klissete. Noe som muligens bør framheves som en bragd i seg selv, siden filmen jo byr på en søt, rampete og livstruet hund.
Rumpesparkende og underholdende
Den viktigste blant rollebesetningen er selvfølgelig Milly Alcock, som også er fra landet «down under», kjent fra HBO-serien House of the Dragon.
Den unge skuespilleren er et ganske så supert valg av hovedrolleinnehaver, som gir Kara/Supergirl en fin og sympatiskapende kombinasjon av fandenivoldskhet, styrke og sårbarhet.
På den tiden da Lobo herjet tegneserielandskapet her hjemme, ville man trolig ha brukt begrepet «girl power» om en film som dette, med sin rumpesparkende og på noen vis lite konvensjonstro kvinnelige hovedkarakter.
I håp om at vi har beveget oss noen progressive skritt videre siden nittitallet, lar vi imidlertid akkurat det poenget ligge, i all sin formodentlige overflødighet.
Med menneskehandel som bakteppe for fortellingen, framstår Supergirl dog ikke som fullstendig virkelighetsfjern eskapisme.
Vel å merke uten at vi skal innbille oss at filmens fremste ambisjon er så mye mer enn å underholde, med alt det kan føre med seg av potensielt astronomiske billettinntekter.
Men det er for så vidt en ærlig sak – og urettferdig å holde mot en film som lykkes så godt med nettopp å underholde.
Man kan riktignok innvende at actionsekvensene ikke er av de mest pustberøvende innen superheltsjangeren. Men det er i grunn befriende at disse partiene ikke egentlig oppleves som de viktigste, i en film som ikke nødvendigvis prøver å være størst og sterkest på alle felt.
Nå skal vi heller ikke påstå at Supergirl er den mest nyskapende og originale filmen på kino i sommer.
Men den er en fengende, gledelig rølpete og langt freshere superheltfilm enn vi har lært oss å frykte de siste årene.
Og for mange kan det nok komme som en overraskelse at den har en superhelt som føles genuint kul.
Karakter:
7.8 / 10
Supergirl
Regi: Craig Gillespie
Supergirl går på kino fra 26. juni.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjes
LES OGSÅ: