A Complete Unknown: Komplett underdog
Timothée Chalamet i A Complete Unknown. Foto: Macall Polay / Searchlight Pictures. © 2024 Searchlight Pictures All Rights Reserved.
ANMELDELSE/ ESSAY: Dylans opprør var mot en sneversynt tankegang som alltid vil true demokratiske samfunn. Derfor er A Complete Unknown tidløs og brennende aktuell.
Dette er ikke en film for musikkgubber på 50+ som skal mansplaine deg alt de visste fra før.
Snarere er nok A Complete Unknown best egnet for deg som vet minst mulig om Bob Dylans liv fra før.
James Mangold har i likhet med Baz Luhrmanns Elvis, laget film om et ikon som den Ynge generasjonen skal forstå.
Er det noe jeg er interessert i, etter å ha krøket meg lettere (og overraskende) rørt ut av salen, så er det hva folk på 20- synes om filmen og mannen, og ikke minst: Musikken.
For du skal være bra kaldhjerta om du ikke lar deg bevege av de totalt 23 musikknumrene som preger filmen.
Man kan peke på alle de konvensjonelle grepene, men det er også noe ganske rått ved det å ta med så mange av musikknumrene og la de spilles helt ut, slik at vi også får tid og en ro til å ta det inn.
Begivenhetsrik
Så er dette en av få såkalte biopics som er laget over de siste åra om popkulturens store navn som faktisk funker, og der det er kvalitet i alle ledd.
Fra før har vi Todd Haynes’ poetiske, eksperimentelle, mangefassetterte og sprikende portrett av Dylan: I’m Not There fra 2007, her han portretteres av seks ulike skuespillere, deriblant Cate Blanchett.
Marigolds Walk The Line fra 2005, om Johnny Cash og June Carter, spilt av Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon, er også blant de få gode men det er også hele ti år siden den kom. (Luhrmanns Elvis led av å være for overambisiøs og skulle presse inn «hele historien» på bare tre timer i noe som burde resultert i en trilogi på to-tre timer per film. Minst!).
A Complete Unknown er heldigvis ikke en film som har ambisjoner om å skulle ramse opp høydepunkter og nedturer fra nesten et helt liv på få timer, men en film som prøver å si noe om en kort periode i Dylans karriere, og den politiske og historiske konteksten han trådde inn i, bidro til, berørte og provoserte.
Basert på boka Dylan Goes Electric! av Elijah Wald, nøyer A Complete Unknown seg med å skildre fire år av Dylans tidligere og begivenhetsrike karriere:
Fra da han besøker sin store folk-helt Woody Guthrie på sykehus i New Jersey (selv om Dylan i virkeligheten angivelig møtte ham før dette) og treffer Pete Seeger, før det går over i romanser, drama, platekontrakter – og det til slutt kulminerer i Dylans «sjokk»-konsert på Newport Folk Festival i 1965, da han «gikk elektrisk», med el-gitar og band.
Kanskje er noe av grunnen til at filmen oppleves som i Dylansk ånd, også kan skyldes at Dylan selv har vært med på å skrive manus.
Det er noe som også har vekket oppsikt: Det er ulikt ham å gidde bry seg med hva andre skulle mene. Men her var det visst viktig.
En kjip fyr
Det er jævlig vanskelig å lage gode filmer om ikoner som nettopp er kjente for et særegent uttrykk få andre kan matche, uten at det ender med å bli en hul karikatur og overfladisk imitering, der skuespillerens særpreg heller ikke kommer til syne.
Men det nailer Timothée Chalamet. Han likner kanskje ikke så mye i ansiktet.
Men overflate og det å imitere er som nevnt nødvendigvis ikke poenget, snarere er det hva Chalamet selv ser i musikeren og evner å få frem i karakteren, på sitt vis, som er interessant.
Chalamet demonstrerer nok en gang hvor talentfull han er som skuespiller, men også hvor seriøst han har tatt på seg oppgaven.
Han har forsket og forberedt seg på rollen i fem år for å gjøre en tolkning som vi tror på og som ser lett ut å gjøre – dét er det neppe.
Marigold og Chalamets versjon av Dylan er heller ikke den enkleste å like, men er både ego, kjip, og vanskelig å plassere.
Kompleksiteten og ambivalensen en kjenner på i kinosetet, er noe av det som gjør skildringen av den gåtefulle fyren og filmen om ham interessant og påkaller mer nysgjerrighet.
Han er virkelig ikke en snill fyr. Men han er tidvis sjarmerende, han har en tiltalende energi ved seg, og han skaper fjetrende musikk og tekster.
Ja, kanskje er det musikken selv som rett og slett spiller hovedrollen innimellom.
Chalamet har dessuten en mindre nasal stemme, en vokal og musikalitet som det ironisk nok er lettere å høre på i to timer, enn Dylans egen.
Dog er det noe skuffende at filmen ikke utfordrer oss mer formmessig, ved å speile Dylans tanker og dreininger reint stilistisk gjennom audiovisuelle grep som, i Dylans ånd, er mindre konvensjonelle, mer opprørske.
Jeg tenker umiddelbart på Brett Morgens musikkdokumentarer om David Bowie og Kurt Cobain som stilistisk søker å speile deres kreative og grenseløse indre.
Og samtidig kan man innvende at mye av Dylans persona ikke kan forståes, men helst bør betraktes. Det er det filmen også gjør, gjennom et betraktende blikk som hverken er romantiserende eller overkritisk.
Det filmtekniske sitter som et skudd.
Og skildringen av et urolig og atombombe-nevrotisk Manhattan, der Dylan kommer spankulerende gjennom gatene ikledd sine solbriller, elektrisk støt-hår og svarte frakk, er både filmatisk kult og stemningsfullt på samme tid, og gir smått Jim Jarmusch-assosiasjoner.
Outsider
Men det som er mest interessant i Mangolds film, er skildringen av Dylan mot «massen» som forguder ham.
Forsøket på å gjøre seg upopulær nær sagt med vilje.
Timothée Chalamets Dylan har påfallende likheter med en ganske annen rolle han også har gestaltet på film to ganger, og seinest tidligere i år: Paul Atreides i Dune-universet.
Dune: Part Two: Noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk
De er begge karakterer som ikke ønsker å godta premissene om å bli utpekt som leder for en massiv bevegelse, der de blir dyrket på gudeliknende og fantastisk vis som overmennesker for sine adlydende disipler.
Som Dylan selv sa det: Folk prøvde å gjøre ham til en insider, men selv tviholdt han på rollen som outsider. Det er så man hører ekkoet fra Nerdrums klaging på sitt malerloft utafor Stavern.
For samtidig godtar både Atreides og Dylan (og Nerdrum) sine tildelte roller som mystiske, hyllede idoler, ved å dra nytte av alle sine privilegier som kommer med det å ha et sjeldent talent som har skapt stor beundring og popularitet.
Dermed glir de på sett og vis inn i disse maktstrukturene og dynamikkene, til tross for at de også kritiserer systemet og denne kvalmende heltedyrkelsen.
Dylan spiller på sin popularitet og status når han sjarmerer og utnytter damer, og sårer dem – som et ledd i å hente inspirasjon til å lage bedre låter, kan det virke litt som:
Det er kun for å pleie egne behov at han er med damer, snarere enn at han virker interessert i deres intellektuelle selskap. (Selv om Sylvie (Elle Fanning), som en slags stand-in for hans ekte kjæreste Suze Rotolo, ga ham nær sagt opplæring i civil rights og arbeiderbevegelsen. Men selv om hun påvirket ham intellektuelt, viste han ikke samme respekt tilbake).
Og litt som med damer, ville han ikke være trofast til én fraksjon innen politikken, heller. Han ville ikke bli tatt til inntekt for ett bestemt syn, men være uavhengig og fri artist. Ikke politiker.
Dylan var ikke så eksplisitt politisk som person, men tonesatte og ga en poetisk skildring på alt han så rundt seg. Han ville ikke passe inn med noen politisk agenda. Ja, kanskje tolker vi til og med det han skrev som langt mer eksplisitt venstrepolitisk og politisk korrekt, enn det det som var intensjonen?
Det er denne ambivalensen, denne menneskelige kompleksiteten, og det å forsøke å ikke være med på et narrativ som skapes rundt et forbilde som er interessant – og som både Denis Villeneues Dune-univers understreker i sin tolkning av Frank Herberts sci-fi-klassiker, og som James Mangold antyder gjennomgående i sin filmadaptasjon av Dylan Goes Electric! av Elijah Wald.
Høydepunktet i denne historien er hva som skjer når helten som dyrkes gjør et svært upopulært og uforutsigbart valg, og går imot det tilhengerne vil at han skal gjøre.
Elektrisk sjokk
Dylans stilskifte er noe som mildt sagt ikke blir godt mottatt på Newport Folk Festival i 1965.
Publikum er provoserte. Ikke fordi han har laget noen kontroversielle tekster eller gjort noen politisk dreining mot høyre.
Det handler ikke om tekstene hans.
Nei, nei.
Det er uttrykket, det er lydbildet. Det er et band. Og de spiller elektrisk gitar. Det er nok til å provosere.
Fordi protestlåene, det politiske budskapet havner i skyggen av det musikalske uttrykket.
Filmen skildrer denne settingen på en mer iakttakende måte, slik at vi ikke kan gjøre så mye annet enn å riste på hodet over at publikum går amok.
Dylan gjør det bare klart at han ikke vil være en del av en massebevegelse:
Well, I try my best
To be just like I am
But everybody wants you
To be just like them
– Bob Dylan, Maggies Farm
I Scorsese-dokumentaren No Direction Home, som også konsentrerer seg om samme Dylan-periode fra 1961 til 1966, følger vi publikums liknende reaksjoner på konserter i England året etter det rocka stilskiftet.
Publikummere mener han har «prostituert seg» etter å ha sett ham spille. De kan ikke fordra den musikalske retningen han har tatt. Og de aksepterer det heller ikke. De er fra seg.
Han blir beskyldt for å være sellout – ironisk nok for å gå i en heller upopulær retning – når han fram til dette punktet stadig har blitt konfrontert med hvorfor han er så populær som folkemusiker.
Der er fascinerende å se tilbake på en tid og kontekst der blues og folkemusikk framført med elgitar og band var ansett som så provoserende, at organisatorer og publikummere prøvde å kansellere det.
Angivelig prøvde Pete Seeger selv å faktisk kutte ledningene med øks. Ganske vilt.
Protestmann
Hvordan blir man så intolerant og sneversynt over et kulturuttrykk simpelthen fordi det er «annerledes»?
At Dylan tydelig ikke vil plasseres i en definert boks, og at dette fører til aggresjonsproblemer fra et større publikum, gir åpenbart gjenklang i dag.
Folk som blir sinte og forsøker å kneble personer som bruker ytringsfriheten sin eller bare er seg selv, er tross alt hverdagskost.
Vi ler over raseriet over elektriske Dylan i idag – samtidig som vi har andre uttrykk i vår samtid som mange ikke tåler og snakker nedlatende om og vil sensurere.
For lite har endret seg, selv om tidene har endret seg. Se bare på måten mange nordmenn har lav toleranse for uttrykk og kultur de har liten eller ingen kjennskap til – som rap-uttrykk, til kjønnsuttrykk, til spill-kultur.
Pete Seeger så eksempelvis bare Dylans genialitet som en arvtager når samfunnskritikken hans kom i form av et folk-uttrykk.
Massen av fans skjønte heller ikke at det å kreve at kunstneriske forbilder skal la seg styre av opinionen er selvmotsigende for den politiske – og ikke minst progressive (not so much) – bevegelsen de hevder å være en del av.
Det er nysgjerrigheten på all slags musikk og åpenheten for alle sjangre, som hadde skapt helten deres, og formet ham til det mennesket de liker.
Så viste det seg at de ikke var så tolerante likevel til ytringer fra en kunstner som har gjort karriere på å være kompromissløs, kompleks og menneskelig.
Trangsynt kultur
Den trangsynte tenkemåten kommer også til uttrykk i en pressekonferanse i Scorseses Dylan-dokumentar.
Her må trubaduren svare på idiotspørsmål som eksakt hvor mange protestsangere det finnes der ute, som om han skulle hatt skoleeksamen og som om det var et tallfestet svar på dette.
Han svarer «136». «Er du sikker?», vil journalisten vite. «136 eller 142», svarer Dylan og tvinger tilbake det skadefro fliret som tegner seg i trynet. Journalisten har ikke skjønt en dritt.
Neste journalist lurer: «Ser du deg selv som en sanger eller poet?». Han svarer «sanger og dansemann», og folk ler.
Det er uinteressante spørsmål fordi de kommer med et premiss om at kun håndfaste faktasetninger er gode nok svar, og at han ikke kan være flere ting på samme tid, noe mellom flere identiteter – men viktigst, og helt seriøst: Hvem bryr seg?
Hva har sånne spørsmål som formål å gi oss innsikt i?
Hva får du selv ut av et spørsmål der artisten blir presentert for svaralternativer på linje med en deltaker i Vil du bli millionær?
Pressen tror Dylan har alle svarene på de store spørsmålene. Han må også forklare hva musikken betyr, som om det er absolutte fasiter, bokstavelige sannheter som ikke kan tolkes på flere vis, i ulike kontekster, av ulike mottakere.
Som om den gamle musikken i denne nye konteksten, nyinnspilt for filmen A Complete Unknown, ikke kan tolkes annerledes når den opptrer i en ny kontekst.
Det er nesten surrealistisk. Og samtidig forklarer det så mye.
Intervju-konteksten aksepterer ikke drøftinger, og den er betegnende for tematikken i filmen:
Dylans opprør var ikke bare mot en masse av hysteriske fans med skyggelapper, men et opprør mot en tankegang som truer et fritt tenkende og drøftende samfunn.
Det er dette som gjør A Complete Unknown tidløs og brennende aktuell: Sneversynt tankegang vil alltid true demokratiske samfunn.
Og der demokratiene er i ferd med å bli svakere, ser vi det gjerne først ved at det er en lavere toleranse for ulike kulturuttrykk.
Gjennom musikken selv, gjennom sin kameleonske estetikk, og sine formskiftende, dynamiske og frie tankegang, observasjoner og måter å se verden på, viser Dylan sitt opprør mot et ensrettende samfunn, også estetisk. Også gjennom det ikke-verbale.
Det er opprør mot fastlåste ideer om hva som er bra musikk, hva som er god smak.
Det er opprør mot å redusere komplekse mennesker til endimensjonale versjoner.
Og det er opprør mot en idé om at et musikalsk uttrykk og en type smak kan tas til inntekt for, eller er synonymt med visse politiske ideer, moralske syn og agendaer som om det kun skulle vært én riktig tankemåte eller estetisk uttrykk som gjelder for «den gode sak».
På denne måten stod han imot forsøk på å skape og opprettholde positivistiske ideer om svart-hvitt-samfunn, hvis premisser er at det kun eksisterer absolutte svar og tallfestede fakta, at ingenting er transformativt, i bevegelse, sameksisterende – at The Times They Are A-Changin’.
Er ikke det protestmusikk, så veit ikke jeg.
Karakter:
8 / 10
A Complete Unknown (Regi: James Mangold)
A Complete Unknown går på kino fra 21.februar.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: