Det er litt utdatert å bare bry seg om populær poesi i bokformat

Foto av dikt av Alexander Fallo

Illustrasjonsfoto: Ida Madsen Hestman

KRONIKK: Snakker vi i det hele tatt om dikt hvis de ikke kommer ut i bokform? spør doktorgradstipendiat og forsker på instapoesi, Camilla Holm.

Det kan godt være at det som er populært ett sted, blir definerende for hvorvidt andre engasjerer seg for å utgi det på en annen måte. Populære romaner blir både spillefilmer og teateroppsetninger, med varierende resultat.

Men hvis vi bare fokuserer på det mest populære innenfor en sjanger eller praksis, mister vi også veldig mye annet som befinner seg innenfor det samme feltet.

Du kan mene hva du vil om Tix, men å snakke om hans låter som om de var beskrivende for all norsk popmusikk, er som du sikkert er enig i, overhodet ikke dekkende. 

Denne innsnevrende måten å behandle noe på, synes å likevel være gjeldende for instapoesi slik det kan fremstilles i media. I en nylig artikkel på NRK defineres instapoesi som «noen korte setninger som former et dikt», og en praksis der forfattere deler poesien sin på Instagram før det resulterer i en bokutgivelse. Her defineres også instapoesien som «lettleselige kortdikt» som «ser ut til å slå godt an hos leserne».

Hvis dette er definisjonen – «korte setninger» og lettleselige kortdikt som slår godt an hos leserne – utelukkes utrolig mye av hva instapoesi er.

Hva med den delen av instapoesi som ikke har noe interesse av å primært eksistere i bokform? Og hva skal vi kalle alt som ikke består av korte setninger og ikke er å finne i en bok etter å ha gått sin seiersgang på Instagram? 

Danske Christian G. Freund (@poetensdagbog). Skjermdump: Instagram

En praksis, ikke en sjanger

Hvis vi ser utover litteraturkritikkens landskap, snakker vi i det hele tatt om dikt om disse ikke kommer ut i bokform? Dette tror jeg er noe av det som blir problemet når vi skal ta for oss fenomenet instapoesi.

Instapoesi er en praksis. Det er ikke en sjanger. Det er for store forskjeller i både bruken av språk, bruken av ekstra-tekstuelle virkemidler, og temaer, til å kalle det en tydelig sjanger. Som den danske avisa Information påpeker, handler det om nye måter å lage poesi på.

Det er heller snakk om ny kulturell praksis som følge av endringer i mediebruk og vår relasjon til det digitale i hverdagen vår

Camilla Holm,
doktorgradstipendiat ved Oslomet

Selv om det kan være fristende å bla gjennom bøkene til Trygve Skaug for å gjøre seg et inntrykk av instapoesi som sjanger, vil man komme til kort. Blar man så gjennom utgivelsen til Alexander Fallo, vil man bare bli forvirret over hva han skal ha til felles med Skaug.

Oppsøker man instakontoen til Christian Freund, slutter fort denne «sjangeren» å gi mening. Det er heller snakk om ny kulturell praksis som følge av endringer i mediebruk og vår relasjon til det digitale i hverdagen vår. Og som til tider også dulter inn i post-post-modernismens spede begynnelse.

Et tilfeldig utsnitt fra kontoen til Alexander Fallo (@alexanderfallo). Skjermdump: Instagram

Relatert til dette kan det derfor stilles flere spørsmål om hvordan vi nærmer oss et fenomen og hvilke valg vi gjør om hvem og hva vi skal fokusere på. Hvilken funksjon har diktene i boka som er annerledes fra hvilken funksjon de har i sosiale medier?

Er det de instapoetene som har store fanskarer vi skal bruke som eksempler, som har «flest likes», er det de vi skal ta som utgangspunkt for resten av fenomenet? Er det bokutgivelsene som skal legitimere hva vi undersøker som instapoesi? Er det likeså en trykket utgivelse av SKAM-manuset jeg skal først og fremst se på når jeg skal vurdere SKAM som serie? 

Drittdikt (@drittdikt.zip) kjører ironisk tilnærming til formatet instapoesi og beskriver kontoen som «// Drittdikt // Elendige saker //».
Skjermdump: Instagram

Å velge riktig inngang

Kanskje er det viktigere å spørre seg hva det er som havner i bokform og hvorfor? Jeg kan godt være med på argumentet om at forlag kan ha en interesse av å publisere instapoesi fordi noen er populære på Instagram.  Dette forklarer også hvorfor forlagene heller ikke melder inn disse diktsamlingene til innkjøpsordningen.

Jeg tror også en del av instapoesien som ikke nytter seg av ekstra-tekstuelle virkemidler og sosiale mediers affordanser lettere kan overføres til trykt form, med varierende resultat.

Men det blir samtidig helt feil å vurdere kun det som finnes av bokutgivelser når grunnen til at det trykkes kan være mye annet enn kvalitet.

Max Martinussen (@maxmartinussen). Skjermdump: Instagram.

For tiden er dessuten en del av dette fenomenet i ferd med å flytte seg over til TikTok, og om noen år vil kanskje uopplyste kritikere på nytt komme med sine inntrykk av hvor dårlige de utgitte såkalte PoesiTok-TV-seriene er. Resultatet forblir det samme; I stedet for å gå ad fontes (til kildene, som man sier på latin), går det heller ad undas.

Viktigere er det kanskje å problematisere nettopp hvorfor vi skal bry oss om det lille som kommer i bokform, og hvorfor bokformen er så avgjørende å anse som hovedinngang til fenomenet, eller samtidslyrikken som område. For det er ikke nødvendigvis der kvaliteten er å finne, hva gjelder fenomenet instapoesi.

Dikter från ett Malmö, alias @allaparallellaliv. Skjermdump: Instagram

Ja, det er kvalitet i instapoesien. Et eksempel i norsk kontekst er Aon Raza, en poet som så langt ikke har blitt viet oppmerksomhet som poet, annet enn av lesere på instagram og artig nok Adidas, som nå nylig har inngått samarbeid med Raza om å produsere dikt i en reklame.

Instapoeter som lager dikt til reklame er forsåvidt ikke nytt. Dette gjelder for både kjente og mindre kjente poeter her til lands.

Den samme tendensen er også å finne i England. Insta- og multipoet Hussain Manawer har i tillegg til å lage reklamedikt for BBC, også fikk skrive og fremføre et dikt til åpningen av FA Cup-finalen i 2020, The Sound of Support.

Kanskje kan man tenke at dette er «sell out». Men man må også spørre seg om det ikke også er fordi det her gis muligheter for betalt kreativt utfoldelse utafor den trykte boka. En mulighet flere instapoeter higer etter i det å nettopp befinne seg i.

Her kan de samtidig bruke muntlig temporalitet til sin fordel, og leke med det visuelle og tekstlige i kombinasjon. Man vil lage noe som kan bli opplevd, ikke nødvendigvis bare lest i egen stillhet og selvrefleksjon.

Å gjøre en innsats

Selv om kulturjournalistikken kan synes å være motivert av klikk, mener jeg man burde fokusere på noe mer enn forenkla personlige inntrykk, når man lager journalistiske saker som skal opplyse om et fenomen: Akkurat som likes kan påvirke hva som blir utgitt og derfor også gitt oppmerksomhet, kan unyanserte narrativer produsere etablerte «sannheter» som ikke er så dekkende.

Som kjent vokser trender og tendenser fram i de smalere uttrykkene, ikke nødvendigvis i det som er mest populært. Det blir med andre ord rart om vi plutselig nå skal begynne å forbinde likes og popularitet som det eneste som avgjør om noe er «bra» eller verdt å bli prata om. Særlig når populariteten ser ut til å være betingelsen for at den gjøres om til noe man vil prate om, nemlig bokutgivelser.

https://www.tiktok.com/@jewellboi/video/6944464689116056837?is_copy_url=0&is_from_webapp=v2&sender_device=pc&sender_web_id=6946216362931324422

Vi må derfor slutte å presentere instapoesi som et fenomen der en visstnok ukritisk fanskare som ikke skjønner seg på poesi står mot sure gamle kritiske litteraturgubber som setter stolthet i å ikke ha instagramkonto. Det narrativet har blitt kjørt et par ganger nå av forskjellige medier, og det begynner å bli litt utdatert. 

Men så lenge det som får likes og klikk er det som får oppmerksomhet, kommer vi oss aldri videre til der fokuset bør være: å møte poesien der den er, som den er, i all dens mangefasetterte utfoldelse.

2 thoughts on “Det er litt utdatert å bare bry seg om populær poesi i bokformat

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *