Doechii: Dronninga av bringebæret
Doechii er den tredje kvinnen som har vunnet Grammy-pris for beste rap-album, og er bekreftet til Roskilde 2025. Pressefoto
ESSAY: Rap-Grammy-vinneren Doechii takler eksistensielle problemer ved å blåse ut. Det er så himla befriende.
Hvem er Doechii?
Spørsmålet om hvem Doechii er og hva hun gjør bedre enn andre, hva hun bidrar med, har blitt påtrengende etter at hun vant årets Grammy for beste rapalbum – som den tredje kvinnelige rapperen i historien.
Spør du henne selv, får du typiske, megalomane rappersvar, som her, i singelen Nissan Altima:
I’m the new hip-hop Madonna, I’m the trap Grace Jones
I don’t know what type of motherfuckin’ crack they on
I’m like Carrie Bradshaw with a back brace on
I been carrying you bitches now for way too long
Hvilke ikoner en rapper velger å speile seg i, vil alltid fortelle oss noe om personligheten deres, men noe vindu til sjela er denne oppramsingen neppe.
Ikonutvalget – en svart hiphop-Madonna, trappens Grace Jones, Carrie Bradshaw med ryggstøtte etter å ha båret alle oss bitches altfor lenge allerede – er smart og vittig, så klart.
Referansene til hvite, popkulturelle stjerner som har vært i den kollektive bevisstheten lenge, antyder at Doechii ønsker seg en sentral plass i massekulturen snarere enn i en bestemt, svart raptradisjon.
Her antydes det først og fremst at Doechii ser for seg en lang karriere i gamet, noe som er forståelig, men samtidig fullstendig uforpliktende.
Ingen kommer noen gang til å holde Doechii til ansvar for om hun virkelig ble en trappens Grace Jones.
Jones er med på lista i kraft av å ha nådd et bredt, hvitt publikum, mens det at Doechii ser seg selv som trappens Grace Jones antyder at hun ikke har planer om å selge ut.
Likevel. Dette er fantasier, ikke virkelighet, og det er alle innforstått med.
Doechii er utvilsomt kommet for å bli. Spørsmålet er bare hva det vil bli av henne.
Masturbering og Mentos
På papiret er hun Jaylah Ji’mya Hickmon, født 1998 og oppvokst i Tampa, Florida, signert til Top Dawg Entertainment, etter at hun fikk en liten TikTok-hit med Yucky Blucky Fruitcake i 2020. Det er en låt der hun definerer seg selv som – blant annet – hyperambisiøs, bifil, narsissistisk, kranglete og usikker.
Noe som jo er et strålende utgangspunkt, men som uansett må oversettes til et musikalsk språk som fungerer.
Og selv om Yucky Blucky Fruitcake er en banger og talentet er åpenbart, er inntrykket man sitter igjen med halvveis inn i låta at artisten nok først og fremst skulle ønske hun het Nicki Minaj, såpass tydelig er innflytelsen på flowen hennes.
Men så skifter hun gir.
Tredje vers handler om hvordan hun ligger og masturberer til nettporno – «My thumb is over the screen, the other is in my jeans / It took a second to soak, my fingers inside my throat» – da mamma plutselig kommer inn i rommet og spør om hun har kasta kyllingsøpla, og beaten endres, tempo skrus ned.
Doechii går inn i en mer kontemplativ, mindre konfronterende selvfremstilling som avsluttes med at hun sammenligner seg selv med Mentos i cola: «I’m meant to blow up like the white things and soda rockets».
Metaforen er treffende på flere plan. Mentosen betegnes som «white things» – tenk gjerne Madonna og Carrie B igjen – og antyder rekkevidden av Doechiis ambisjoner. Samtidig følges mentosmetaforen opp i versets sluttlinjer: «Ooh, I need to let it out (Let it out)/ I gotta let it out (Let it out)».
Det indre trykket og behovet for å slippe det ut var der allerede i mastubasjonsscenen i tredje vers.
Det er også et hovedmotiv i alt Doechii har gjort siden 2020.
Flowskifte
Så hvem er egentlig Doechii? Hva definerer henne som artist?
Jeg har allerede begynt å antyde et svar: Doechii vil ta over verden, men hun vil også lette på trykket.
Men for en som kommer relativt uforberedt til Alligator Bites Never Heal, kan det til å begynne med være vanskelig å se Doechii-skogen for bare trær.
Hører du en av R&B-låtene hennes, for eksempel Slide, er det lite som minner om en hard raplåt som Nissan Altima, selv om begge absolutt er Doechii.
Når hun rapper, skifter flowen hennes fra låt til låt, og gjerne også innenfor hver låt, og når den forandrer seg, er det sjelden vanskelig å høre hvem hun til en hver tid etterligner.
Hun går fra Doechii, The Creator til Doechii Lamar, fra Doechii Minaj til Doechii Cat, fra Doechii Elliott til Doechii Badu. Tidvis hører man også spor av en Snoop Doechii og en Doechii Mane.
Vil den ekte Doechii være så snill å reise seg???
Kendrick Lamar surfer i medvind på albumet GNX
Fra et visst perspektiv antyder denne kameleonaktige identitetsflyten et problem.
Hip hop bør som kjent være ekte, uttrykk for en bestemt identitet knyttet til en bestemt erfaring og en bestemt kultur, mens det Doechii driver med lett kan avfeies som inautentisk cosplay-rap, der alt står og faller på hvor flink Doechii er til å kanalisere forbildene sine.
For nei, det er ikke til å komme forbi at Doechii er en flinkis.
Hun har lite eller ingenting av den oppriktige, dypt tiltalende skjødesløsheten til en Sexxy Red eller en Kodak Black, mens hun er sårbar for en sammenligning med en Lin Manuel Miranda:
Låtene og ikke minst fremføringen av dem er ypperlig presentert og formidlet, men selv om alt sammen er proppfull av referanser til «riktige» artister og låter, føles det ikke nødvendigvis levd.
Doechii er rap som show, og showet er tidvis ubeskrivelig tight, men ubeskrivelig tighte shows som selv bestemor kan sette pris på er ikke alltid det rapfans helst ønsker å identifisere seg med.
Vi ønsker oss ikke nødvendigvis en entertainer vi kan beundre, men en autentisk skikkelse vi kan leve ut fantasiene våre gjennom, samtidig som vi føler at vi får tilgang til noe ekte og fremmed.
Likevel er det noe infantilt over et slikt rigid skille mellom entertaineren og den autentiske representanten for Kulturen.
Tar man et skritt tilbake, endrer inntrykket seg.
For om Doechiis forbilder er lette å legge merke til i miksen, utgjør de også samlet sett en ganske bestemt og distinkt raptradisjon, der hovedlinjen strekker seg fra nettopp Eminem til Nicki Minaj og videre til Kendrick Lamar – Eminem plukket det i sin tid opp fra Redman.
Dette er artister som på hver sin måte har dramatisert ulike stemmer og personaer for å overskride en forestilling om en enkel, autentisk identitet.
Tvil og usikkerhet
Disse artistene kjemper gjerne en kamp på to fronter. Dels handler det teatrale om å motsette seg ønskene til et publikum og en bransje som prøver å redusere artisten til noe enkelt og salgbart, til en slags vare.
Men det kan også handle om en grunnleggende selvforakt, som ikke bare, men også kan bunne i at artisten trenger både sitt publikum og bransjens gunst for å bli anerkjent som noe mer enn bare seg selv.
Dette er artister som presser seg selv til å ligge et kunstnerisk hestehode foran røkla, som legger store mengder stolthet i å ikke på noen måte fremstå som basic, og som åpenbart bruker mye tid og energi på å reflektere over hvordan de blir sett og oppfattet.
Begge disse impulsene er høyst tilstede hos Doechii.
Alligator Bites Never Heal ble lansert som en mixtape, ikke et album. Det er noe som i våre dager kan virke som en teoretisk distinksjon ettersom prosjektet uansett distribueres gjennom de samme kanalene og alle inntekter går via de store streamingplattformene og inn til plateselskapet uansett.
Doechii, Lola Young, Schoolboy Q og Nine Inch Nails til Roskilde
Men artisten har mer kunstnerisk frihet på en mixtape enn på et album, fordi færre ressurser er satt av til innspilling og promotering av produktet.
Og for en smart artist kan en vellykket mixtape derfor brukes til en slags re-branding og selvdefinisjon, slik at den artisten plateselskapet bruker det store album-budsjettet sitt på i praksis er en annen og friere versjon av seg selv enn hun ville vært uten mixtapen.
Doechii er en slik smart artist. I 2023 fikk hun en relativt stor hit (#29 på Billboards Hot 100) med den fengende R&B-singelen What It Is.
Relativt store hits gir plateselskapene lyst til å satse på en artist, men det gir dem også mest lyst til å satse på den versjonen av artisten som innkasserte den relativt store hitten.
Det skapes forventninger, som igjen skaper press, som igjen skaper tvil og usikkerhet hos artisten selv, som lurer på hvem hun må være for å bli godtatt, og om det sammenfaller med den hun selv føler at hun her.
Hun ønsker for all del ikke å skuffe apparatet som har satset på henne.
På Alligator Bites Never Heal løser Doechii problemet på glitrende vis, gjennom å konfrontere alt hun er mest redd for allerede på første spor, Stanka Pooh, som åpner slik:
Gjenfødelse
Who’s that creepin’ through my rearview? (Thirty-somethin’)
I’m not nervous, I’m just concerned for us
What if I die a Taurus? What if I die on purpose?
What if it wasn’t even worth it? What if I’m walkin’ alone?
What if I choke on this Slurpee? What if I make it big?
What if my car exploded while I’m casually pumping the gas and smokin’ a cig?
What if my life was loaded? Loaded pile of shit
Whole lotta pussy and a whole lotta dick
Whole lotta bills and a whole lotta kids
That’s it
Det er frykten for å bli 30 før man har utrettet noe, frykten for å dø på meningsløse måter, frykten for å kaste bort tida si – som selvsagt fører til at man kaster bort all tida si – unnskyldningene som skal rasjonalisere vekk frykten for at noe, eller helst at alt skal gå galt, frykten for å ende opp med regninger og en skokk med unger og ikke noe mer.
I disse bekymringene er Doechii en 100 prosent normal ung kvinne i tjueåra, et barn av sin tid. Det som gjør henne til kunstner, er at hun bruker dem som utgangspunkt for å gjøre noe eksepsjonelt.
Det eksepsjonelle ved Doechii er nemlig ikke først og fremst at hun er i stand til å høres ut som en skokk andre rappere, artister og forbilder – fritt valg på øverste hylle!
Disse stilistiske hoppene skal så klart primært demonstrere at hun er i stand til å gjøre omtrent hva det skal være, og ikke bare en viss type hitlåt. Men denne virtuositeten løser ikke problemet.
Skiftene fra en stil til en annen fungerer som en form for kodeveksling, der Doechii viser at hun kan tilfredsstille de fleste krav og forventninger, men problemet ligger jo nettopp der, i forventningene, som hun prøver å bryte ut av.
Bra trass
Og hun forsøker virkelig å bryte ut. Det er mye bra trass på Alligator Bites Never Heal.
Ta Boom Bap, for eksempel, en låt som nettopp ikke høres ut som boom bap, altså det synkoperte lydbildet som definerte østkystrappen på nittitallet.
Boom Bap er skrevet rett etter gjennombruddet med What It Is, og lufter ut den klisjeaktige forestillingen om at det smarteste man kan gjøre for å posisjonere seg i opposisjon til pop-imaget som fulgte med gjennombruddshitten er å ta det tilbake til noe ekte og autentisk.
For all del, det finnes flere bra boombap-inspirerte beats på Alligator Bites, men altså ikke på låta som heter Boom Bap.
Til tross for College Dropout-inspirerte vokalsamples, lener beaten seg i stedet relativt tungt i retning av moderne Jersey Club, som jo er noe ganske annet.
Vokalen og teksten går rett i strupen på den puristiske drømmen om Doechii som en potensielt sjangertro boombap-er, med innskutte prompelyder – bringebærblåsing, som amerikanerne kaller det – og utdriting av tradisjonell «rappity rap», som her på introen:
Boom bap, rap, rap, rappity rap-rap
Rappity rap, pfft, boom bap, bap, bap, bap
They said they—
Camper, they said they want me to rap.
Doechii kan absolutt rappe, og hun er absolutt glad i boom bap. Hun vil bare ikke rappe sånn som andre – «they» – forventer at hun skal rappe, og hun vil ikke rappe seriøst over boom bap når det forventes at hun skal rappe seriøst over boom bap, selv når det, som her, er Doechii selv som skaper forventningene.
Det definerende øyeblikket kommer midt i låta, når Doechii slipper kontrollen og gauler «I’m everything!» fullstendig offbeat.
Likevel er ikke trass nok i seg selv. Og selv om det er bedre å være «alt» enn å prøve å være «alt for alle», må man først være noe. Og lytter man lenge nok til Alligator Bites Never Heal, oppdager man at det bak – og i forlengelse av – trassen også finnes et annet prinsipp, en slags gjennomgående kompositorisk tenkning i motsetninger.
For eksempel: å kvitte seg med overtenkningen gjennom å plassere den helt først og lufte den ut, eller å drite ut boom bap samtidig som man lager rapbangers i boombap-tradisjonen.
Teatralsk
Doechii vender det teatrale til sin fordel gjennom å dramatisere det mest personlige stoffet sitt, slik at hun kan få det litt på avstand uten å fortrenge det.
I Denial Is A River, som spilles ut som et slags intervju, forteller hun for eksempel historien om noen av sine aller største personlige nederlag: avsløringen av en utro (og skap-bifil) ekskjæreste, følelsen av å miste seg selv etter det kommersielle gjennombruddet, dopavhengigheten som fulgte og eksen som knuste og ødela alt hun hadde bygget opp.
Men hun gjør det innenfor rammene av den muntreste, mest fengende låta på mixtapen:
What can I say? The shit works, it feels good
And my self-worth’s at an all-time low
And just when it couldn’t get worse
My ex crashed my place and destroyed all I owned
Whoopsie, made a oopsie
One-hundred thousand dollar «oops» made me loopy
I ain’t a killer, but don’t push me!
Det eksistensielle bunnpunktet – der drømmen om et bedre liv ligger i ruiner – markeres med det dypt ironiske «Whoopsie, made a oopsie», det mest allsangvennlige øyeblikket i det mest allsangvennlige verset på tapen.
Det minner ikke så rent lite om Kendricks Swimming Pools (Drank), som alle fulle folk elsker å synge med på, selv om teksten, om alkoholisme, er bekmørk.
Men Doechii er og blir mer leken, selv når det er som mørkest. Låta munner ut i at «intervjueren» prøver å få henne til å være med på en pusteøvelse, noe Doechii straks forvandler til en form for god gammaldags beatboxing, som om hiphop er det eneste som egentlig kan redde henne.
Det er så himla livsbejaende. Og det er livsbejaende nettopp fordi det mørke og destruktive ikke fortrenges, men løftes frem og luftes ut.
Motsetninger og kontraster blir et slags dramaturgisk prinsipp for Doechii: det fæle får en glad innpakning, mens låter om å finne seg selv og akseptere alt man ikke får til (Bloom, Wait) etterfølges av låter om å være helt på bånn (Death Roll).
Teknikken har hun antakelig lært av Kendrick Lamars mange episke konseptalbum, men Doechii gjør det likevel til sitt eget.
Der han lett blir angstbitersk og bare kan finne ekte glede og utløp i å henge ut Drake som pedofil, letter Doechii på trykket ved å anlegge et ironisk, men samtidig også ganske kjærlig blikk på seg selv.
«Whoopsie, made a oopsie» innrømmer muntert at livet noen ganger går til helvete, og at du selv og de valgene du gjør noen ganger fører frem til katastrofer som kan virke umulige å konfrontere rett på sak, men som likevel må håndteres, om så med selvironisk, sarkastisk humor.
I hvert fall om man, som Doechii, har konkrete planer om å erobre verden.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: