Den stygge stesøsteren: Askepott-eventyret som satirisk og edgy body horror

ANMELDELSE: Med stesøsteren som hovedperson har Emilie Blichfeldts gjenfortelling av eventyret om Askepott blitt en grotesk, satirisk og skarpt feministisk body horror-komedie. 

FILMFESTIVALEN I BERLIN: Eventyret om Askepott er så avgjort ikke slik vi kjenner det fra Disneys familievennlige utgave i Emilie Blichfeldts spillefilmdebut Den stygge stesøsteren.

Filmen er valgt ut til sideprogrammet Panorama på filmfestivalen i Berlin – der prisene skal deles ut i kveld. 

Filmen hadde sin verdenspremiere i Midnight-seksjonen på «independent»-filmfestivalen Sundance i USA for noen uker siden.

Den norske filmen roses av amerikanske kritikere

Her har den norske filmskaperen gått tilbake til brødrene Grimms opprinnelige versjon av eventyret, der den formodentlig kjipe stesøsteren blant annet kutter av seg tærne for å passe inn i den forjettede skoen. 

Og det er denne stesøsteren, som filmen presenterer som mindre attraktiv etter visse ikke nødvendigvis sunne idealer, som er fortellingens hovedkarakter i Blichfeldts gjenfortelling. 

Mens Askepott er den vakre og tilsynelatende perfekte rivalen om prinsens gunst. 

Selvfølgelig er ikke stesøsteren Elvira, spilt av Lea Myren, faktisk stygg i utgangspunktet. Det er da også en vesentlig del av poenget.  

Myren og Thea Sofie Loch Næss gjør begge fine skuespillerprestasjoner, sistnevnte som selveste Askepott. Dette kallenavnet får rollefiguren et godt stykke ut i filmen, og benyttes kun en gang. 

Ane Dahl Torp skinner i rollen som Elviras mor/Askepotts frydefullt onde stemor, som legger alle kluter og middelalderske skjønnhetsoperasjoner til for at Elvira skal bli fager nok for prinsen på det forestående ballet.

Samtidig handler hun ikke egentlig ut av ondskap, men snarere av mangel på andre muligheter. 

Også andre rollefigurer gir Elvira kreative og lite helsebringende råd, som å svelge bendelormegg slik at det som klekkes ut i magen skal fordøye maten istedenfor henne. For at hun kan spise så mye hun vil og likevel gå ned i vekt. 

Om enn med en konstant akutt-og-voldsom-diaré-aktig rumling i magen som vitner om at ikke alt er som den menneskelige biologien helst vil ha det. 

Lite barnevennlig

Som den årvåkne leser nok har forstått, er Den stygge stesøsteren en feministisk og ganske så bitende satire.

En satire som benytter det gamle eventyret til å rette fokus på dagens mindre sunne skjønnhetsidealer og andre krav og forventninger til hvordan folk uten penis skal framstå. 

Ikke desto mindre er det en gjenfortelling av eventyret. Men med en svært forfriskende vri, og da særlig med et spennende og fruktbart skifte av fortellerperspektiv. 

Den rommer også en rekke vemmelige og svært kroppslige scener som gjør at filmen kan sorteres under sjangerbetegnelsen body horror. 

Men også disse innslagene er gjort med humor, i en film som er mer morsom enn den er skummel. Og som heller ikke er ment å være noen skrekkfilm på «hoppe i setet»- eller «sitte ytterst på kanten av det samme setet»-måten. 

Det er en film som tør å dra på. Også med en og annen eksplisitt sexskildring, i tillegg til de groteske kroppshorror-innslagene og generelt lite barnevennlig humor. 

Referanserikdom

Den påkostede norske spillefilmen er spilt inn i Polen, og sender flere hilsener til den østeuropeiske 70-tallsklassikeren Tre nøtter til Askepott. 

I tillegg kan man se referanser til ulike europeiske skrekkfilmer fra samme tiår, fortrinnsvis av den lavbudsjetterte typen. 

Men aller mest gir Den stygge stesøsteren assosiasjoner til Coralie Fargeats langt ferskere The Substance, som jo også er en satirisk body horror med skarp feministisk brodd. 

Timingen for filmen, som regissør og manusforfatter Blichfeldt har jobbet med i mange år, synes med andre ord å være perfekt. Satire, kjønnstematikk og body horror er alle i vinden om dagen. 

Filmen har et heftig musikkspor, med filmmusikk av både den erfarne filmkomponisten Kaada og artist/låtskriver Vilde Tuv, kombinert med ulike klassiske stykker.

Også musikken gir et kledelig touch av europeisk grøssertradisjon fra tidligere tiår, mens den til andre tider gir en moderne følelse, som også er kledelig for denne oppdaterte versjonen av beretningen.

Og til atter andre tider bidrar musikken med velplassert ironi. 

Mindre skjønnhetsfeil

Den stygge stesøsteren er preget av lekenhet, overskudd og betimelig formidlingstrang. 

Noen mindre skjønnhetsfeil må likevel påpekes. Ok, de er strengt tatt ikke estetiske feil, formuleringen er snarere valgt for ordspillets skyld. Men i alle fall: 

Av og til kjennes dialogen i overkant nedstrippet, og noen av scenene dette gjelder kunne nok ha blitt litt utbrodert og fått mer liv, istedenfor bare å få fram det essensielle. 

Men særlig kunne deler av karaktergalleriet ha fått mer kjøtt på rollefigurbeina. Til tross for at filmen åpenbart spiller på velkjente arketyper – det er jo tross alt et folkeeventyr. 

Med litt mer særegenhet og personlighet, ville også de mindre sentrale karakterene ha krydret fortellingen mer.

Det gjelder både prinsen og hans jevngamle «entourage», eller kompisgjeng, om man vil. 

Med en film som så tydelig retter sin satire mot samtidsaktuelle problemstillinger, kunne disse fyrene gjerne hatt en mer moderne, vestkant-harry «jazzer med gutta»-framferd, framfor å kun framstilles som enkle kåtinger. 

Elviras lillesøster Alma, som er en rollefigur Blichfeldt i større grad har diktet opp selv, er på sin side ment å være en relativt taus betrakter. Men hun er like fullt en viktig karakter. 

Dette er ikke noe galt valg, og Flo Fagerli er et riktig valg av skuespiller for rollen. 

Ikke desto mindre oppleves denne karakteren som nokså underutviklet. Jeg tar meg i å tenke at om man hadde gjort henne til en slags eventyr-utgave av en emo kid, ville hun nært sagt automatisk fått mer personlighet, samtidig som tausheten og tilbaketrukketheten hadde føltes enda mer forståelig. 

Igjen ville dette trolig ha vært fullt i tråd med filmens kommentarer til vår tid, uten at det hadde trengt å kludre til eventyr-periodeskildringen i for radikal grad.

For filmen har uansett noen meget kompetente kostymedesignere med på produksjonslaget, som sikkert hadde klart å komme opp med fortidsriktige emo-klær. 

Men dette er som sagt ikke veldig vesentlige innvendinger. 

Utdyper de opprinnelige karakterene 

Blichfeldt skal berømmes for å gi Askepott langt flere fasetter enn man gjerne tillegger denne eventyrskikkelsen, selv om hun på sett og vis er filmens antagonist. Eller kanskje nettopp derfor. 

Likeledes gir filmen selvsagt også flere og nye sider til stesøster Elvira, når den løfter denne karakteren fram i hovedrollen og utforsker fortellingen fra hennes synsvinkel. 

I likhet med den «onde» stemoren er begge disse rollefigurene forbilledlig mangesidige, med moralske kompass av den relative sorten. 

Vel å merke uten at de tilførte nyansene bryter for mye med de opprinnelige eventyrkarakterene. Isteden kjennes de som mer eller mindre naturlige utdypinger av dem. 

Den stygge stesøsteren er en svært imponerende debutfilm med en glimrende grunnidé. 

Den er en original, smart, morsom og «edgy» film, det sistnevnte på herlig tidsriktig vis. 

For når eventyret fortelles på denne måten, føles det fortsatt skrekkelig relevant.

Vurdering:

7 / 10

Den stygge stesøsteren (Regi: Emilie Blichfeldt)

Den stygge stesøsteren har premiere på norske kinoer den 7.mars 2025.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Den norske filmen roses av amerikanske kritikere

The Substance: Det er dette som er intellektuell film

Høy X-faktor med X, Pearl og MaXXXine

Stygge stesøstre, sterke historier fra virkeligheten og spermbonanza: Norske filmer vi gleder oss til i 2025

Emily In Paris: The basic bitch is back!