Crime 101: Fester seg som det var 1997
Chris Hemsworth i Crime 101. Foto: SF Studios
ANMELDELSE / ESSAY: Herlig frekt! Superhelter, Star Wars og popcorn-science fiction har tatt rotta på krimsjangeren. Kommer Crime 101 til å skape en ny bølge?
*Karakter nederst i saken*
Mysteriet med den forsvunne krimmen!
Den har fremdeles gode kår i litteraturen, men på kino har krimsjangeren blitt et offer (ordspill påtenkt) for de senere tiårenes storkonseptfilmer:
Der for eksempel flere av 1990-tallets viktigste produksjoner sirklet inn skurker, forbrytelser og av og til politiarbeid (Pulp Fiction, Godfellas, Se7en, Heat) favoriserer nåtidens publikumsstrategier kjente varemerker, verdensbygging og titler det er lettere å lage oppfølgere til.
Joa, vi har hatt halvhjertede tilløp – Guy Ritchie klarte nesten å finne tilbake til «kjent stil» med The Gentlemen(2019), den fikk til og med et tv-vedheng.
David Finchers glad-underveldende The Killer (2023) spilte på leiemorderforventninger i sin uavklarte satire på app- og gigøkonomi.
Krim/kjønnsskifte-musikalen Emilia Perez (2024) var muligens for pålesset for sitt eget beste og Darren Aronofsky traff bare sånn kvartveis med sin alt annen enn fengslende Caught Stealing (2025).
Man får heller trøste seg med at evigaktuelle Batman befinner seg i et slags krim-univers, nesten uavhengig om han spilles av Christian Bale, Ben Affleck eller Robert Pattinson.
Og at Netflix har tilgodesett fans av puslekrim (eller whodunnits, om du vil) med tre ensembletunge Knives Out-titler.
Men de siste årenes beste amerikanske krimfilmer er indieproduksjoner som prioriterer atmosfære og menneskelighet høyere enn kostbare effekter og actionscener:
Den lidderlige og noir-flørtende Hit Man (2023) tvang seeren til å tenke på hovedpersonene som høyst levende og ekte personer av kjøtt og blod.
Sørstatsgotiske Love Lies Bleeding (2024) var inderlig, brennende og intens – og bevisst harry på samme tid.
Mens Roofman (2025) fortalte en helt drøy historie fra virkeligheten med imponerende nedpå-realisme, ispedd små glimt av stjernemagi.
Trio med autoritetsproblemer
Sånn sett er det både pussig og betimelig at drømmefabrikken prøver seg på en nesten demonstrativ streit, glatt og konvensjonell kriminalfilm.
Crime 101 fester som om det skulle vært 1997; med suspenderte politimenn, skurker med æreskodeks og hjerte av gull, diamant-ran, biljakter, LA-solnedganger, hetero-romantikk, ureglementerte besøk i beslag-rommet, kvinner i trøbbel, etterforsknings-taktikk (der de bruker uttrykket «MO») og det hele. Stjernespekket er den også.
Den inkluderer dessuten min udiskutable krimkonvensjon, kanskje det nærmeste jeg kommer en guilty film-pleasure:
Den uortodokse etterforskeren som ankommer et åsted – riktignok uten den obligatoriske krangelen om jurisdiksjon og «Get the hell away from my crime scene»-replikker.
Crime 101 er like fullt en film der mistillit mot overordnede er en sentral handlingsmotor: Det har seg nemlig slik at gentlemanstyven Davis (Chris Hemsworth) er grinete på sin brutale oppdragsgiver.
Etterforskeren Lou (Mark Ruffalo) gnisser mot en politisjef som holder prestisje og oppklaringsprosent høyere enn rettferdighet og likhet for loven.
Forsikringsagenten Sharon (Halle Berry) blir overkjørt av direktørene og begynner dessuten å gå mektig lei av å samarbeide med vulgære riking-klienter.
Den umake trioens utfordringer vikles sammen i kupp-planer med både diamanter og flerfoldige millioner dollar i potten.
Høres det generisk ut?
Det blir ikke mer utdypende i plott-gjengivelsen på IMDB – sannsynligvis forfattet av Sonys markedsavdeling:
«As the multimillion-dollar heist approaches, the line between hunter and hunted begins to blur, and all three are forced to confront the cost of their choices – and the realization that there’s no turning back.»
Lett og deilig som en fjær
Nei, Crime 101 finnes ikke «original», men den slicke og inspirerte forvaltningen av det velkjente materialet får oss til å tenke på hvor fete disse konvensjonene tross alt er.
Det som fort kunne blitt satt, innestengt og gammelmannsaktig, kjennes fräscht og spenstig – kanskje ligger noe av årsaken i at regissør og medmanusforfatter Bart Layton er britisk og tilnærmer seg de amerikanske tropene på europeisk-nysgjerrig vis?
Filmen tar oss nemlig inn et LA-krimunivers som om vi aldri skulle ha vært der før. Det er grunn til å tro at eldre herrer som Michael Bay eller Ridley Scott (jada, vet at han er engelsk) ville gått løs på oppgaven med tunglabbet selvfølge. Layton vektlegger den luftige estetikken.
Her står han på en viss kulturhistorisk grunn:
Da Michael Mann skapte den banebrytende detektimen Miami Vice, var arbeidstittelen «MTV Cops». Mandatet var å fortelle krim med musikkvideoens virkemidler og en av skaperens læresetninger var å aldri bruke jordfarger.
Mann fulgte opp pastellsuksessen med en filmkarriere som muligens kulminerte med den atmosfærisk fullendte Heat (1996), den første filmen der Robert De Niro og Al Pacino spilte mot hverandre – og som inspirerte både ranere og cineaster verden over.
Men der Heat av og til knaker under sin egen vekt – særlig i skildringen av privatlivet til Al Pacino – er Crime 101 lett og deilig som en fjær.
Epstein-skurk?
Det betyr slett ikke at spenningsscenene ikke er spennende, dette er ingen uforpliktende «lek». Det er som om vi blir sugd inn i biljaktene og skytingen av det konstant truende lydbildet.
Og der 85 prosent av det siste tiårenes actionsekvenser er så kjedelige at man mister konsentrasjonen, gjør Layton som Leone, Tarantino og Hitchcock: Forventningen til noe voldelig, den potente oppbyggingen er mye mer effektiv enn volden og eksplosjonene i seg selv.
Når Chris Hemsworth og Barry Keoghan stirrer på hverandre i stedet for å slåss, holder man nesten pusten.
Dessuten er skurkene (ofte det svakeste leddet i denne type filmer) herlig skurkete. Er den kvalme, gråhårede rikingen som skal gifte seg med en attenåring inspirert av Jeffrey Epstein?
Slike prioriteringer gjør det lettere å tilgi at spenningsscenene ikke alltid holder Heat-nivå.
(Eller Blackhat-nivå, for den saks skyld, og nå snakker jeg om den underkjente Mann-filmen fra 2015 der nettopp Chris Hemsworth spiller en hacker som beleilig nok behersker både kampsport og automatvåpen.)
Maktdemonstrasjon
Mye av æren for den gjennomførte stilfullheten går til den norske fotografen Erik Wilson (Tyrannosaur, Paddington, A better man). Bergenserens duse fargepalett får frem det beste i LAs strender, luksushoteller og nattehimler og i de medvirkendes X-faktor og hudtoner.
For her byr ikke skuespillerne på «små glimt av stjernemagi», de stråler som Sirius hele gjengen.
Det er over ti år siden praten om om filmstjerner som en utdøende rase var godt i gang, og det var lett å tolke f eks Once Upon A Time In Hollywood (2019) som en entusiastisk begravelsestale over fenomenet.
Men se! One Battle After Another viste med full kraft hvorfor stjerner rent faktisk er stjerner og hvor eksplosivt de kan tas i bruk. I Crime 101 skinner skuespillerne for glansens egen skyld – og det er det ingenting galt i.
De våkner ny-styla i sengene sine og har finkalibrert sine mest karakteriske ansiktsuttrykk og deiligpetter-takter.
Strategien synes å være: Når publikum har kjøpt billetter til en film med Chris Hemsworth, Halle Berry og Mark Ruffalo – skal de vitterlig få dem på det mest arketypiske.
Og som i en maktdemonstrasjon koster filmen på seg å bruke kapasiteter som Nick Nolte og Jennifer Jason Leigh i småroller.
Krim for nybegynnere og viderekomne
Crime 101 er basert på en novelle av harrytassforfatteren Don Winslow (bøkene hans om meksikanske karteller er en personlig guilty pleasure, andre utgivelser har gjort meg pinlig berørt etter tjue sider) og kanskje ligger det en dobbeltbetydning i tittelen?
101 er nemlig navnet på motorvei-aksen hvor forbrytelsene finner sted, men er også betegnelsen på et introduksjonskurs, en kvikk innledning for nybegynnere.
Og som reklameplakat for sjangeren funker filmen bra og vel så det!
Crime 101 leker seg ikke med konvensjonene som Troll, men later heller ikke som om de ikke eksisterer, som F1.
Den prøver i stedet å løse omtrent alle forventningene en bred målgruppe måtte ha til en actionkrim – på stiligst mulig vis.
Litt ergerlig sånn sett, at den True Romance-aktige hotellromfinalen ikke var enda mer storslått og drivende.
Og hva i all verden skal man mene om at rollefigurene driver og hører på Bryan Adams og Bruce Springsteen? At filmskaperne har ultra-normcore som ideal?
Uansett: Det er noe herlig frekt i hvordan Layton & Co nesten oppfører seg om det aldri skulle vært laget krimfilmer før. Jeg begynner ikke å grine hvis strategien kaprer et ungt publikum til sjangeren – ja, at den starter en ny bølge.
Karakter:
7.5 / 10
Crime 101
Regi: Bart Layton
Crime 101 har norsk premiere 13. februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: