Forræder S6: Flatt forræderi
TV 2 Forræder sesong 6. Foto: Espen Solli
ANMELDELSE: Forræder S6 fôrer verken tankene eller følelsene. Men joa, man blir vel underholdt på et vis.
*Anmeldelsen er basert på de 21 første episodene av Forræder sesong 6. Inneholder spoilere*
Åpningskapittelet i lærebok-mursteinen Sociology inneholder en relativt detaljert beskrivelse av hvordan en mann får skåret ut partier av brystet, armene og bena, hvorpå det helles svovel og kokende vann i sårene.
Deretter blir den ulykksalige fyren bundet til fire hester som skal slite ham i filler, men de lykkes ikke. Bøddelen må bruke en kniv og glødende … Ja, det er fælt – og det blir ikke bedre av at historien er fra virkeligheten, begivenhetene fant sted i Frankrike i 1757.
Poenget til forfatter Anthony Giddens var ikke bare å lage horrorstemning. Han ville gi et eksempel på hvordan samfunnets og folkets rettferdighetsfølelse ikke er hugget i stein, men er i evig forandring.
Denne type straff står ikke på rettsvesenets repertoar i dag og var nok også en av drøyeste i sin samtid. Forbryteren var nemlig dømt for høyforræderi – for å ha planlagt et kupp mot Ludvig den 15.
Hardt, ass
Bare smak litt på ordet med den gammeltestamentlige stavemåten: Forræder! Hardt, ass!
Tankene går til arketypiske onde jævler som Judas, Loke, Brutus, Macbeth, Quisling og mer pyse-grådige Fredo Corleone. Uttrykket er dessuten i flittig bruk i kjipe kommentarfelt.
Man kan dermed vanskelig beskylde TV 2 og produksjonsselskapet Freemantle/Monster for kjedelig titulering av sin beviselig suksessfulle realityserie – som handler om en håndfull svikeres skjulte kamp mot resten av gruppa.
Konseptet er en tilpasning av nederlandske De Verraders, men røsker ikke selve navnet enda litt hardere på norsk? Forræder!
Følelsesmessig dybde?
Men selve opplegget er mer komplekst enn hardtslående, reglene og begrepene er såpass omfattende at programmets norske Wikipediaside er ca tre ganger så ordrik som oppslaget om Affeksjonsverdi.
Eller kanskje styrkeforholdet skyldes at folk er mer interesserte i å lese om virkelighetsfjernsynets fordringer, forordninger og deltakere enn oscarpriser, Morgenblad-debatter og applaus-rekorder i Cannes, hva vet jeg.
Når siste installasjon av det utrettelige Forræderi-maskineriet skal anmeldes, skrider jeg uansett til verket med en gnagende stein i skoen: Er det ikke mye på grunn av reality at dramabransjen sliter?
Antallet nye norske dramaproduksjoner har falt med nær 60 prosent siden toppåret 2022, skrev Klassekampen på den samme fredagen som TV 2 rullet ut episode én og to av Forræder sesong 6.
Og når disse linjer skrives, 21 episoder senere, forteller NRK om arbeidsledighet, fortvilelse og krise i filmbransjen.
Ja, hvorfor skal kanalene og strømmetjenestene bruke masse penger på usikre dramakort, når man kan filme gåteløsende kjendiser i stedet?
Daft og fantasiløst
Artist og Forræder-deltaker Iren Reppen sier det fint med egne ord i programomtalen:
«Jeg er vant til gammeldags media, men det er dette som er virkeligheten nå, å være med på sånne her ting! Vi får bare håpe jeg ikke bare blir helt gæren der inne.»
Selv om deltakerne er isolerte fra sine daglige donter, bor i nærheten av produksjonen og lever tett på hverandre med frokostsaler og det hele, er ikke Forræder nødvendigvis en serie der de må brette ut sjelslivet sitt eller vise frem sine nedrigste sosiale sider.
Oppgaveformuleringen «dolke dem i ryggen og drepe dem» er ikke ment veldig alvorlig – samtlige er påfalende fortrolige med at hele opplegget er en tv-sendt selskapslek.
Og produksjonen vet naturligvis godt at deltakerne ikke bare skal spille, de skal også snakke om det som skjer.
Å inkludere såpass mange presse- og mediefolk er et smart grep i så måte – og ekstra prisverdig i en tid der redaksjonsstyrte saker og ting trues av tech-giganter og grums.
Sportskommentator Marius Skjelbæk er både en god observatør og en suveren formidler – det samme gjelder Linnea Myhre, Javad El Bakali og Sanna Sarromaa.
Og det er bra tenkt at en fyr som VG-krimreporter Øystein Milli er til stede – han burde være i god stand til å både forstå og formulere forbrytersk tankegang.
Ja, når blir det filmkritikernes tur?
Ikke for å skryte, men vi har ganske peiling på historiefortelling og mysterier og er ikke så verst til å snakke om dem heller. Hvor spill-utspekulerte vi er, er en annen sak. Eller om vi er interesserte i å bidra til noe såpass skjemamessig, uoriginalt og ikke-tankevekkende. Kunne vi i så tilfelle ha påvirket «dette som er virkeligheten nå»?
I enkeltintervjuene kan de medvirkende fortelle at de skal gå «all in», «elsker overraskelser», de «stoler ikke på noen som helst» og «kommer til å spille med enorm tro på meg selv».
Er vi fortsatt DER, liksom?
Etter snaue tretti år med virkelighets-tv burde man kunne forlange mer substans og mindre babbel, grovparten av det som kommer ut av snakketøyet til deltakerne er daft og fantasiløst.
Men joa, klisjeene blir færre når intrigen blir mer innfløkt.
Ikke kjent med kjendisene
Samtidig: Gangen i det hele er temmelig reality-forutsigbar, som når Linnea Myhre spiller seg selv inn som utspekulert vanskeligpetrine og ryker ut nesten med en gang.
Produksjonen viser påfallende lite nysgjerrighet om hvem deltakerne er og hva de gjør – de er liksom bare tilfeldige kjendistyper som spiller spill, mange med tung, kanskje maksgrensesprengende realityerfaring i bagasjen allerede.
Den alders- og bakgrunnsmessige spredningen i ensemblet er grei nok, husstandens tiåring erklærte på et tidlig tidspunkt at hun heiet på Tonje Gilje, kjent fra egen YouTube-kanal og NRK Super.
Sånn sett kunne man sagt at Forræder har en viss intergenerasjonell leirbålfunksjon, men det er svakt paradoksalt at vi ikke blir bedre kjent med kjendisene enn å se hvordan de agerer og reagerer i vilt hypotetiske situasjoner.
Tiden vil vise hva deltakelsen gjør med artistkarrieren til Iren Reppen – hun kom seg heldigvis ut av dette fesjået med både verdigheten og bondevettet behold.
Sammensetningen av deltakere er det lite negativt å si om.
Hvem ville trodd Kjetil André Aamodt passet så bra sammen med influensere og YouTubere?
Ganske fin og frekk og tiåring-vennlig sjarm på denne Snorre Klanderud, og er ikke Øystein Milli og Silya både lune og lure?
Selve spillet handler om å lure og forvirre og tildekke.
En femteklassing oppfatter umiddelbart krysningspunktene med kort- og appspillet One night werewolf og selskapslek-dillen Imposter.
Konkurransene der man kan vinne immunitet (her kalles det «skjold») er en slags virkeliggjøring av Nintendo-moroa Mario Party.
Interessant og litt fælt
Selskapslek, ja. Den temmelig borgerlige aktiviteten («parlour games» på engelsk) peaka i victoriatidens England og er ingen dårlig match med den herregårdsaktige stilen Forræder legger seg på.
Spørsmålet er om disse uforpliktende festlighetene merket «INNEHOLDER PRODUKTPLASSERING» evner å gjøre noe mer enn å tilfredsstille publikum (og dermed annonsørene) med akkurat passe grei «underholdning».
Ok, det er begrenset hvor «tankevekkende» man skal kreve at en reality-serie skal være.
I Thomas Manns Trolldomsfjellet brukes velstående kurstedspasienters selskapsleker (barnslige som okkulte) som et bilde på borgerlig dekadanse, monotoni og fornektelse.
Og mens Mann sine ikke alltid like pleietrengende beboere på sanatoriet i Davos morer seg med ubetydeligheter, brygger det seg opp til første verdenskrig i virkeligheten utenfor dem.
Sammenstillingen mellom nobelprisvinnerens roman og Freia-sponset norsk helge-reality er naturligvis urettferdig.
Men den er egnet til å illustrere et potensiale, for Forræder S6 lover mye mer enn det som innfris.
Hvorfor er ikke serien mer interessert i forræderi som fenomen?
Vi snakker tross alt om et mildt talt følelsesutløsende ord og om gjerningen som egget 1700-tallsmennesker til bestialitet.
«Makt frister, forfører og ødelegger», sier programleder Mads Hansen – men serien viser liten vilje til å problematisere eller ha det gøy med hva makt er og kan gjøre med folk.
Vi får derimot en effektiv (men ufrivillig?) leksjon i konformitet og gruppedynamikk som kunne vært hentet fra opplysningsfilm-klassikeren Bølgen:
Hvorfor stemte så mange ut realityveteranen Sigurd Sollien?
Han kludret det til for laget og var klønete og ubesluttsom i immunitetskonkurransen, men er ikke det tegn på at han ikke er forræder?
Sollien får snart følge av deltakere som blir stemt ut, men kanskje av andre grunner enn forrædermistanker.
Det er interessant og litt fælt å se hvordan deltakerne rotter seg sammen mot spillere som stikker seg ut på uheldige måter.
Det er neppe produksjonens intensjon at tildragelsen sender tankene til Fluenes herre og ikke til intrikate mysterier på staselige gods. Eller?
Herregårdsgotikk VS funkis
Men ok, det får være måte på storforlangenhet og middlebrow-referanser.
La oss heller prøve å bedømme Forræder S6 ut fra mer «rene underholdningskriterier», hvis det finnes noe slikt.
Erfarne seere er muligens godt innforstått, men selve konkurransen kunne vært tydeligere formulert:
Vi får høre om sølvbarrer verdt 200 000 kroner, men det forblir utydelig om premien går til en enkeltperson, om den skal fordeles eller gis bort til et godt formål.
Det er som om serien glemmer å fortelle hva det konkurreres om, det er derfor lett å tenke på spillerne som motivløse.
Og man kan spørre seg: Hva er størrelsesforholdet mellom premiepengene og summen deltagerne får i honorar?
Agatha Christie-aktig stil
Det er uansett ikke konkurransen om pengene som fascinerer mest, men den bevisst dystre og smått intense atmosfæren.
Seeren inviteres til å tenke: Hva ville jeg selv gjort i slike omstendigheter? Og hvis man er forfengelig: Hva skulle jeg i så fall hatt på meg?
Mye tyder på at mange deltagere tar det Agatha Christie-aktige «mysterium på herregård»-opplegget på alvor.
Det går i tweed, fornemt koselige ullgensere, høstværvennlige oilskinjakker, godseier-gummistøvler og jordfargete skjerf.
Programleder og stemningsskaper Mads Hansen drar den helt ut med ullfrakk og fedora.
Den herskapelige klesstilen og de tungt møblerte salongene står i en viss kontrast til åstedet for produksjonen – et riktignok svært flott funkishjem, tegnet av Arnstein Arneberg.
Kræsjer det gotiske produksjonsdesignet (der konspi-favoritten Øyet i trekanten har en prominent plass) med Arnebergs «neddempete funksjonalisme» – eller går de to størrelsene opp i en ny og høyere estetisk enhet?
Oops. Er det å snuble seg ut på slike tankerekker et tegn på at intrigen, ja innholdet i Forræder ikke er engasjerende nok i seg selv?
Ingen etterglød
Men joda. Etter noen tunglabbete, eksposisjonsmettede førsteepisoder, strammer Forræder proft grepet. Og serien engasjerer tiåringen på en heftig måte:
«Jeg MÅ vite hvem som er bøddelen!»
«Kommer Tonje til å stæbbe Silya?»
«Silya spiller fantastisk!»
Og vi voksne henger jo med vi også, kanskje mest fordi serien inviterer til engasjement og artige samtaler.
Da går det an å tilgi en smått billig look, flat lyssetting og at skyggene til kamerafolka er synlige i bildet.
Og for all del – det glimtes til med fine sekvenser, som når forræderne avsløres til de drømmende og sprø tonene av The Thieving Magpie, en Rossini-ouverture som også blir fiffig brukt i Stanley Kubricks A Clockwork Orange.
Den eldste delen av publikummet vil dessuten kunne nikke anerkjennende til gammalpop av Rolling Stones, Led Zeppelin og Bob Marley.
Forræder er definitivt ikke noe man blir gående og grunne over i hverdagen, her er ingen etterglød, ingen oppspark til refleksjon.
Man tenker lite og føler enda mindre – og gnagingen fra dramakrise-steinen i skoen blir slett ikke lindret.
Men man blir vel underholdt på et vis, av disse 21 episodene. Det er dette som er virkeligheten nå.
Hvem vinner årets Forræder? Ofrer det ikke en tanke før fredagens finale.
Karakter:
6.3
Forræder S6
Finalen av Forræder sesong 6 vises fredag 2. oktober 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: