Lave forventninger: Oppsiktsvekkende formsikker debut

ANMELDELSE: Eivind Landsviks første film behandler ensomhet, tristesse, hverdag, kunst, ambisjoner og press – ja forventninger! – klokt og modent vis.

*Se karakter nederst i saken*

«Det var ikke et rigtigt forår. Det var et eksamensforår. Solen skinnede kun for at minde om, at tiden var kort, og at der var meget, man ikke kunne».

Den danske romanklassikeren Det forsømte forår ble utgitt i 1940 og kretser inn et eviggyldig problem:

Når den tunge, skandinaviske vinteren endelig slipper taket og verden begynner å lysne og våkne til liv, tvinges elever og studenter inn i kjipe klasserom for å pugge og for å avlegge eksamen

Marie Ulven som hovedkarakteren Maja i Lave forventninger. Foto: Andreas Bjørseth

Våren utenfor

Maja, hovedpersonen i Lave forventninger, har det enda verre enn disse system-undertrykte og skoletrøtte ungdommene.

Hun er eksamensvakt og mens elevene hun passer på har hele voksenlivet foran seg, har hun selv gått på en smell og stagnert.

Høye forventninger har ført til sammenbrudd – og nå er indie-artistkarrieren lagt på is.

Hun bor med moren i barndomshjemmet, smugdrikker vin fra vannflasker, bruker penger hun ikke lenger har, unngår spøkelser fra fortiden og må altså finne seg til rette blant lærere og elever.

Og mens det bugner av vår utenfor skole- og rekkehusvinduene, er Maja apatisk og deprimert.

Hva skjer med livet (og karrieren) hennes nå? Og på hvilken måte speiler tilværelsen hennes situasjonen til avgangseleven Aida?

Hverdag og balanse

Lave forventninger er en flersidig dannelsesroman, der Maja, men også Aida må orientere seg i et forvirrende voksen- og hverdagsliv.

Tonen er melankolsk og samtidig svakt optimistisk, men Eivind Landsviks debutfilm er langt fra uforpliktende, lettkjøpt og lettglemt «feelgood».

Vi er for eksempel godt unna biopic-fortellerstrukturen. Du vet, den om artister som blir motarbeidet av foreldre, jobber seg oppover, kollapser på scenen og går gjennom en pliktskyldig nedtur før karrieren stables på beina igjen – denne gangen som et klokere og tryggere menneske.

Nei, Lave forventninger problematiserer nettopp drømmer og ambisjoner – forventninger om du vil.

Historien gir oss bare løsrevne montasjer av artistlivet og skaper heller ikke voldsomt drama av selve sammenbruddet – Landsvik er mer interessert i følgene, i hvordan en ny livssituasjon skal takles.

Og – ørliten røpealarm – det er ikke slik at vi skal følge en artists pause fra artistlivet og finne veien tilbake til scener og musikkstudioer. Lave forventninger er en film om hverdag og balanse.

Kjempe for drømmen til man dauer?

«I’ve worked hard for a long time, and it’s not about winning», talte Lady Gaga da hun vant Oscar for beste sang i 2019.

Men det handler om å ikke gi opp, mente hun; at hvis du har en drøm, så kjemp for den. Og at det ikke handler om hvor mange ganger du blir avvist, faller eller blir slått ned. Det handler om hvor mange ganger du reiser deg igjen, viser mot og fortsetter.

Underforstått: Man skal kjempe for drømmen sin til man dauer. Lave forventninger går i rette med denne ambisjonstankegangen.

Kan det finnes mening og hensikt med livet om man justerer kravene til seg selv og omgivelsene?

For hva hvis drømmen gjør deg ulykkelig?

Forståelse

Landsviks intelligente og vidsynte manus lufter spørsmålene på dempet og tålmodig vis.

Samtlige rollefigurer er gitt livserfaringer og psykologiske dybder, man får forståelse og sympati for hver og en av dem – også Snorre Kind Monssons og Fredrik Ditlev-Simonsens i utgangspunktet lite likandes karakterer.

Og det er kjærkomment med tematisering av generasjonsforskjeller og arbeidsliv i norsk film – emner Dag Johan Haugerud har vært bortimot alene om å diskutere.

Hos Landsvik gnisser kollegaer og alderskohorter mot hverandre, men ikke på uforsonlig vis – vi aner hele tiden et håp om at kommunikasjon og forståelse faktisk kan være mulig.

Når det dvelende tempoet fascinerer i stedet for å kjede, er det fordi handlingen både er økonomisk og uforutsigbar: Ingen scener kjennes overflødige – vi skånes for alt som smaker av pliktløp.

Når en litt for festlig bytur fører til brutte avtaler, forventer vi ståhei, anger oppvask, men filmen løser det med lavmælte samtaler – med forståelse og mild forsoning.

Det samme skjer når Maja rømmer fra en potensiell kinkig klesbutikk-situasjon ved å bruke penger hun ikke har.

Ja, det føles både presist og betimelig at Lave forventninger også tar hovedpersonens nye økonomiske hverdag på alvor.

Veldig film

Men det er ikke sånn at absolutt alt i filmen er ladet med mening og budskap.

En kjapp tur innom skurken i Heat (Michael Mann, 1995) – den psykopatiske lystmorderen Waingrow tjener mer som et avbrekk enn som symbol på ett eller annet.

Slike pustepauser – filmen inneholder dessuten utsøkte musikk- og dansesekvenser – vitner om en debutant med selvsikker kontroll over fortellingen og filmatiske virkemidler.

Og med en nysgjerrig lekenhet som ofte sender tankene til Joachim Triers tidlige filmer.

Ja, Lave forventninger er veldig film – ingen andre formater kunne sammenstilt tekst, stemninger og bilder på denne måten, som når Landsvik og lyddesigner Gisle Tveito kobler lyd og bilde fra hverandre.

Rolig dialog kan akkompagnere heseblesende montasjer, nervøs klasseroms-summing blir en sterk kontrast til den frodige og grønne våren.

Klok og stilsikker

Marie Ulven gjør en særdeles god hovedrolle, hun lar det skje mye bak en behersket likegyldig overflate, hun spiller Maja med en perfekt blanding av stjerneskinn og realisme.

Anders Danielsen Lie får vise seg fra en lugn og tilbakelent side, Snorre Kind Monsson er perfekt som både løs og sårbar kanon, Tone Mostraum er troverdig som bekymret mor.

Nykommeren Embla Berntsen viser perfekt register i gestaltningen av Aida.

Sideplottet om tenåringen som ikke liker glimtet hun får av voksenverdenen og dermed må åpne seg for jevnaldrende er imponerende velkonstruert.

Det smålugger enkelte steder: Scenene der rollefigurene skal gå og snakke samtidig er smått kunstige, med utroverdig lavt tempo i ganglaget.

Skorter det litt på kjemi og rytme i noen av mor/datter-dialogene?

Og kler alle seg i likeste laget? Tok kostymeavdelingen litt hardt i, sånn bomullsgenser med krave-messig?

Innvendingene er bagatellmessige, de går aldri på bekostning av innlevelsen i historien eller stemningen.

For Lave forventninger er et klokt og stilsikkert drama om ensomhet, tristesse, hverdag, kunst, ambisjoner og press – ja forventninger.

Det er en oppsiktsvekkende sterk debutfilm og en beroligende forsikring om at det vokser en underskog rundt fotsporene til Joachim Trier og Dag Johan Haugerud.

Karakter:

8 / 10