The Odyssey: En lang vei hjem med roing, vikingskip og man buns
Foto: United International Pictures
ANMELDELSE: Christopher Nolan tar seg god tid i sin tolkning av Homers Odysseen, men kommer han til poenget?
*Se karakter nederst i saken*
«Fortell meg om en komplisert mann».
Slik begynner Emily Wilsons engelske oversettelse av Homers Odysseen fra 2017.
Det har også blitt Christopher Nolans varemerke å fortelle om kompliserte menn.
Den engelsk-amerikanske regissøren har aldri viet mye tid til prikkfrie protagonister i filmene sine – eller kvinner for den saks skyld.
Nolans menn har alltid skavanker, de er gjerne plaget av noe, samtidig som de er utvalgte menn som får viktige oppdrag i kraft av sine evner, og havner ofte i trøbbel av samme årsaker – fra Leonardo DiCaprio i Inception, til Christian Bales gestaltning av Bruce Wayne/Batman, til John David Washington i Tenet, til Cillian Murphys Oppenheimer.
Flere av dem mister både hukommelsen og seg selv på veien. Så også Odyssevs.
Men Odysseen er om mye mer enn fortellingen om én komplisert mann.
Hva er det egentlig denne nesten tre timer lange filmtolkningen handler om?
Spennende verdensbygging
Odyssevs er på en eviglang hjemreise etter å ha vunnet Trojanerkrigen. Som kjent var han selve hjernen bak den gigantiske trehesten som ble sendt inn i Troja og satte hele helvetet i gang.
Hjemme venter den trofaste kona Penelope (Anne Hathaway) med sønnen Telemakhos (Tom Holland), og de har venta bra lenge.
Nær 20 år har gått, og alle tror Odyssevs er død for lengst.
Penelope nekter å finne seg en ny mann som kan ta over tronen, til tross for at det har dukket opp en hel horde av frierne som for lengst har invitert seg selv på «besøk» og tatt seg skikkelig til rette. De nekter å forlate eiendommen, og har eviglange fester i festsalen på den ufrivillige vertens bekostning.
I Nolans ånd hopper vi fram og tilbake i tid. Og vi skal omsider skjønne hvorfor det tar så fryktelig lang tid for Odyssevs å komme hjem.
Vi møter først Odyssevs når han befinner seg på en øy med guden Kalypso (Charlize Theron), her han har mistet hukommelsen og prøver å erindre hva han har gjort de siste 10-20 årene.
Vi blir med på de mange farene som Odyssevs og mannskapet møter på sin lange ferd, fra kykloper til sirener, guder forkledd som mennesker, til naturens egne krefter. Odyssevs’ lederegenskaper kommer snart også til syne.
Mannskapet blir stadig mindre, og han møter kritikk fra sin nestkommanderende, Eurylochus (Himesh Patel).
Koblingene til folkeeventyrene er mange, ikke minst assosiasjoner til Askeladden. I Nolans versjon er dog Odyssevs’ listighet ikke like framtredende. De mange prøvene og farene han og mannskapet møter virker etisk motivert. En advarsel om å ikke la seg forlede av grådighet, hensynsløshet eller selvopptatthet.
Det er mye snakk om Zevs’ lov: Plikten til å være gjestfri, men respektabel og ikke forhåndsdømme andre. Man veit aldri hvem som skjuler seg under kjortelen til en fattig, gammel tigger.
Roing, vikingskip og man buns
Naturlig nok er det mange detaljer som er utelatt i filmen, men hovedelementene er med og filmen er nesten litt vel tro mot fortellingen – sett bort fra detaljer som eksempelvis det at casten domineres av amerikanere som prater moderne amerikansk. Her er det også et poeng.
Det tidløse og allment appellerende ved fortellingen er bevart, mens det er i selve språket – både det audiovisuelle og det verbale – at filmen har noe interessant å si om mennesker og samfunn. Dette er også her filmen er mest progressiv.
Det er flere grep som gjør at Nolans The Oddyssey oppleves nærmere vår tid.
Nolans antikke verden kan tidvis minne mer om dagens maskulinitetsidealer enn det klassiske Hellas.
Tankene farer raskt til årets fotball-VM, med gudedyrkelser og store «slag» mellom nasjoner. Her er det man buns, det er roing, i en sang som handler om «coming home», viking-aktige tokt, og til og med et norsk vikingskip.
Modige, muskuløse menn står i sentrum – og Travis Scott titter også frem, riktignok ikke på fotball-tribunen, men som en antikk versjon av seg selv: En skald, en rapsode. En forteller i fortellingen. (Og Tom Holland er med – som Haaland nå omsider har svart på middagsinvitasjonen til).
Karakterene har blitt utstyrt med et vokabular som låter som i dag, med smått forlystende replikker.
Når Odyssevs og mannskapet omsider oppdager at kyklopen som har holdt dem fanget i ei hule, kan prate, utbryter en i mannskapet: «It talked. Why didn’t it talk before?». Hvorpå Odyssevs svarer oppgitt: «Do you talk to ants?».
Eventyrlig og ekte
Odyssevs i Matt Damons skikkelse, skåner oss for Hollywood-smilet med symmetriske hvite tenner. Transformasjon er svært troverdig – også takket være en glimrende sminkejobb.
Damons Odyssevs utstråler både fysisk autoritet og levd liv, uavhengig av når vi møter ham i tid, samtidig som han hele tiden ser ut som han grubler på noe.
Nolans Odyssevs er synlig preget av både skyldfølelse og dårlig dømmekraft, noe Damon skildrer med en behersket og tidvis sårbar tilstedeværelse.
Han er ellers klok og veltalende, og kommer ofte med vise ord som understreker hans verdisyn og kritiske sans, så som «No man is born a beggar», «The clearest view is from below», og «Don’t look for God’s in men. You will only be disappointed».
Ikke minst er Nolans Odyssevs lojal til sin kone – i motsetning til hva originalverket antyder.
Det er Odyssevs og mannskapets reise som er det desidert mest spennende i filmfortellingen.
Fantasy-elementer og møter med overnaturlige vesener står ut som høydepunktene i filmen. Disse fremstår svært virkelighetsnære, og et velfungerende grep er at gudene likner på mennesker.
Dødsriket skildres på estetiske forseggjorte måter som på sprøtt vis oppleves drømmende og vakkert, samtidig som jeg kjenner smaken av den askesvart, våt jord.
De mange overnaturlige elementene fremstår ikke CGI-skapt, selv om det sannsynligvis er mer av dette i denne filmen enn vi liker å tro.
En av høydepunktene er møtet med den menneskeliknende Guden Krike (Samantha Morton) som kan et triks som får en til å undre seg over hva som inspirerte den esel-forvandlingsscenen i Pinocchio. Også den gigantiske enøyde kyklopen, Polyfemos, fremstår taktil og fysisk.
Det romlige lyddesignet skaper en følelse av å være blant Odyssevs menn som løper nedover skråningen omgitt av trær og kratt som knekker under dem, på flukt fra kyklopen.
Sammen med Ludwig Göranssons nydelige og nærmest hypnotiserende lydbilde, prydet med gongonger og gammelgreske instrumenter i møte med digitale, speiles en tidvis forvirret og drømmeaktig tilstand.
Nolan har igjen samarbeidet med Hoyte van Hoytema som har skutt på 70mm IMAX-format, noe som bare er mulig å se i sitt ideelle kinoformat i underkant av 100 visningssteder i hele verden.
Sett på 70mm fremstår bildene så virkelige at jeg fornemmer den salte, rå lufta i ansiktet ved synet av det klare havets blå toner med skummende bølger.
Seigt tempo
Det er mye som skjer, men det i seg selv må ikke bety at alt skildres like spennende.
Temaer som hjemlengsel, identitet og Zevs’ lov blir ikke automatisk gripende uten fortellergrep som gir emosjonell tynge og relevans.
Det tar lang tid før historien kommer skikkelig i gang og vi bruker forferdelig mye tid med disse uhøflige gjestene, med Robert Pattinson i spissen, som har inntatt Odyssevs’ kones hjem for å ha daglige fester, i påvente av å skulle konkurrere om å ta over Odyssevs plass ved hennes side.
Flere momenter oppleves mindre engasjerende enn hva de potensielt kan være. Mye fortelles episodisk, en del er muntlig refererende, samtidig som den litt vel kjølige «Nolanske distansen» gjør det vanskeligere å la seg «rive med».
Man kan argumentere for at dette jo er Nolans stil, men det hadde ikke akkurat skada om han våget å bevege seg litt mer ut av sin egen kunstneriske komfortsone.
Opphenget i å skildre de sentrale momentene mer eller mindre likt byr dessuten på spørsmål, når man samtidig utelater vesentlige detaljer.
Det fremstår for eksempel vilkårlig når Charlize Theron som Kalypso, etter å trolig ha forledet Odyssevs til å bo hos seg i sju år, beslutter å fortelle at hun har matet ham med sine magiske Lotus-blomster for å forkludre sinnet hans. Det er vanskelig å forstå hvorvidt Kalypso er en fare for Odyssevs, eller hva slags relasjon de egentlig har gjennom Nolans aseksuelle «tolkning».
Dette er et av flere eksempler på sekvenser som fremstår uengasjerende fordi jeg ikke opplever at noe står på spill. Man utnytter ikke spenningen som potensielt ligger i det urovekkende rundt Odyssevs’ gradvise forståelse av hva som skjer.
Vi skånes jevnt over for brutale scener der man har hatt mulighet til å spille mer på emosjoner.
Nolan har riktignok vært villig til å vise mer av dette tidligere – og viser også denne viljen når han tar oss med på innsiden av den trojanske hest, i en av filmens mest intense scener.
Denne sekvensen kunne med fordel vært lengre og enda mer ubehagelig.
Dydige helteroller
Å bruke Odysseen til å fortelle noe om mennesket, moral og samfunn i dag, kunne nok vært gjort mer effektivt, men når den siste scenen kommer, er det også bygget opp til en følelsesmessig «payoff».
Lik de fleste Nolan-filmer er det et antikrig-budskap som går igjennom som en rød tråd, og slik plasserer den seg i rekka av Nolan-filmer som handler om misbruk av makt og ressurser, og meningsløsheten med okkupasjon, plyndring og vold.
Odyssevs og mennenes farefulle ferd fra trehesten i Troja og hjem igjen, understreker poengløsheten å trosse Zevs’ lov, med å invadere andres hjem, plyndre og ødelegge. At det ikke er verdt det.
The Odyssey er en storslått og tidvis hypnotiserende filmopplevelse som fascinerer mer enn den beveger, men Christopher Nolan er en av få regissører som fortsatt evner å gjøre klassiske fortellinger til store kino-opplevelser.
Karakter:
8 / 10
The Odyssey
Regi: Christopher Nolan
The Odyssey har norsk kinopremiere 17.juli 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: