The vocals aren’t alright med The Offspring på Tons of Rock

ANMELDELSE: «Det er så vindskeivt at det knapt er sjarmerende. Flaks publikum er så tilgivende, synger med og begår moshpits. Til Taylor Swift.»

«Keep them separated!» Folk stemmer i på Come Out And Play. Vi har forsøkt å ta tidskapselen tilbake til 90-tallet, for ropebandet The Offspring står på scena. 

Det er folksomt foran Vampire-scenen, og vi befinner oss brått oss inni to stykker som ikke vil være «separated», og undertegnede har plutselig en annens arm rundt seg. Det er bare første dag ut, og vi har allerede fått smake på Tons of Love.

Og det er mye love i publikum til bandet foran oss.

The Offspring har ikke skiltet med noe særlig interessant av nyere materiale, og det er heller ikke noe som helst interessant i liveformat. Men vi er vel alle her for å høre det gamle? 

Apropos gammelt: Bandet har fått en nyere, ung trommis i Brandon Pertzborn (Marilyn Manson, Suicidal Tendencies, Black Flag), som gir jernet der oppe. Det er litt crazy (train) å tenke på at han er født samme år som bandet utga tredjealbumet Smash. 

Det går i Want You Bad, og folk synger med. Og det er bra, for det er litt vanskelig å la seg imponere av Dexter Hollands vokalprestasjoner. Jeg vil mye heller høre Yungblud synge med ødelagt stemmebånd enn det her. 

Da er det mer interessant å studere gitarist Noodles’ stil, med sin Cruella De Vil-flekkete manke i sort-hvitt og antifa-merket sydd på skjorteskulderen – hvordan blir dette motatt i hjemlandet, tro? 

Coverfest

Det er først når det kjøres en homage til Ozzy og Black Sabbath med Paranoid og Crazy Train at det tiltar musikalsk, og et maskingevær-aktig trøkk kommer til uttrykk i trommene. Kanskje de bare skulle gå over til å spille Ozzy-covere? Dette er jo mye bedre. 

Men så går det over i Edvard Grieg og Dovregubbens hall. Jeg vet ikke helt hvor sjarmert jeg er av Norgesfrieriet. Det føles litt vel smiskete og musikalsk uinteressant. 

For et rope- og skrikeband som er konstant skrudd opp til 10, synes det vanskelig å forstå at hele cluet med å gjøre dette partiet magisk blant annet handler om balansegang i intensitet. Her er det ingen nyanser. Gitaren skriker. 

Da er det mer moro å le og peke på den gigantiske dødningshodefiguren de har dratt opp på scenen, som om den var knabba fra et spøkelseshus i en fornøyelsespark.

Men det stopper ikke med coverelskoven.

Nå er det Taylor Swifts Love Story som får gjennomgå. Samtidig får Holland virkelig demonstrert hvor begrenset vingespenn han har vokalmessig.

Det er så vindskeivt at det knapt er sjarmerende. Flaks publikum er så tilgivende, synger med og begår moshpits. Til Taylor Swift. 

Omsider kommer hitparaden med Pretty Fly…, og flere gamle favoritter som The Kids Aren’t Alright og Self Esteem, men da har jeg for lengst fått nok og er på vei ut. 

The Offspring 

Vampire stage, Tons of Rock onsdag 

Karakter: 

4 / 10

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: