Gull fra Rosalía, Lily Allens virkelighets-pop, Bergensk godt og klubbkrutt fra Swank Mami: Dette hører vi på nå
Dette er musikken som snurrer i vår skalle.
Kristi Brud – Det blåser gjennom huden
Selv om det var vokalist Robert Eidevik som stakk av med foreldreretten til Hjerteslag, kunne det ikke gått så mye bedre for Kristi Brud etter denne skilsmissen. Det beviser de igjen med på bandets andre album, Et fall.
De fortsetter sin atmosfæriske post-punk med veldreide tekster om eksistensialisme og selvdestruktiv tankegang i møte med emosjonelt triggende melodier.
Det blåser gjennom huden er et høydepunkt som resonnerer sterkt med sitt sørgmodige og samtidig veldig allsangvennlig refreng: «En øredøvende sorg/ Det blåser gjennom huden/ om dette her livet/ kan vi få pengene tilbake».
Den stemningsfulle synthen smelter sammen med bass-akkorder i noen øyeblikk som gir søkk i magen og hjernefrys.
– Ida Madsen Hestman
Felo Le Tee, DJ Maphorisa, Scotts Maphuma & Dladla Mshunqisi – Siyaphothula
Jeg har to amapiano-låter på hjernen akkurat nå, der Dj Maphirosa er involvert i begge: Sammen med DJ Tunez på Money Constant, og Felo Le Tee på Siyaphothula. Og det som skiller de to låtene mer enn noe annet er vokalen.
Scotts Maphuma og Dladla Mshunqisi synkoperte rapping på Siyaphothula komplimenterer sangens humpende logdrums som bare to sør-afrikanere kan.
DJ Maphorisa som tidligere har jobbet med Drake, Wizkid og nær sagt alt som kan krype og gå i amapianoens hjemmeprovins Gauteng – som omfatter både Pretoria og Johannesburg – vet hva han driver med.
– Endre Dalen
DJ Maphorisa, DJ Tunez, Wizkid & Mavo – Money Constant
Mens Scotts Maphuma og Dladla Mshunqisi kommuniserer med Sør-Afrika på Siyaphotula, kommuniserer Wizkid bredere, både ut i den nigerianske og engelskspråklige diasporaen, på Money Constant.
Wizkid og Mavos gateorienterte lyrikk oser av Lagos. Det er som om de snakker med beaten, mens Wizkid synger på pidgin-engelsk, uten noe særlig oppmerksomhet til beaten han synger over.
Han kunne sunget over en afrobeats- eller dancehall-banger, eller en country-ballade, uten at vi hadde merket forskjell på hvordan han synger.
– Endre Dalen
Casikoids – Magisk medisin
De pryda soundtracket til ditt liv rundt 2010-tallet med Finn bikkjen og Fot i hose, i en periode som nå føles alt for lenge siden.
Mer enn ti år etter, altså i fjor, kom de plutselig tilbake med ny musikk. Og nå har de til og med utropt seg selv som «sjelden vare», som det heter i albumtittelen: Et sikkert tegn på at man har blitt litt høy i hatten etter det vellykkede comebacket. Men nå er Casiokids basert i Bergen, så det forklarer mye.
Magisk medisin er et av de to helt nye sporene på albumet, og kommer til gjengjeld med en artig god homage til den legendariske Dire Straits-introen på Money For Nothing.
Produksjonen finner raskt sin egen vei videre inn i en rastløs og stimulerende bane. Den syrete estetikken, den sære lyrikken og tittelen sender meg litt i retning Roald Dahls Georgs magiske medisin. Igjen briljerer Casiokids med sitt særpreg, i denne komboen av snåle tekster og tonalitet i møte med særs fengende klubbglade saker. En sjelden ekstase, med tilgang på kake, som det synges om i låta.
– Ida Madsen Hestman
Jireel – X
Söta bror Jireel Lavia Pereira er bare 25, men har allerede gitt ut sitt sjuende album, som altså er oppfølgeren til fjorårets Yemaya.
Yemaya ll er trolig hans mest ambisiøse fullengder hittil, og blant de mange velproduserte, dansegulv-inviterende sporene, troner en skikkelig banger, med en tittel som ikke må forveksles med den sosiale medieplattformen tidligere kjent som Twitter: X.
Den er en av flere låter som demonstrerer Jireels fengslende sound, med vokalteknisk presisjon og sjelfulle rnb-strofer over afrobeats-rytmer.
Swank Mami – Worldstar [EP]
Som «Årets stjerneskudd» på Bylarm i forfjor, Øya i fjor, og så opptreden på Pitchfork Music Festival denne uka – hvor er Swank Mami i morgen?
Debut-EPen Eurostar er kanskje hakket swankere enn oppfølgeren Worldstar som er ute nå. Worldstar lyder litt streitere, men bare litt.
Swank Mamis musikk minner om Kelelas klubb- og R&B-eksperimenter, men på MC69 er rytmene nærmere brasiliansk funk.
Power-balladene skinner sterkest, hør bare den uimotståelig fengende Cruel Intentions og du skjønner hva jeg mener.
Avsluttende Baddiez er kanskje nærmere lyden av East Coast club, men EPen som helhet er glitrende som en pastellfarget 80-tallsperle, signert produsent Santell.
– Endre Dalen
Lily Allen – Relapse
Hva er ikke sagt om dette albumet nå, egentlig?
For de som har hatt huet sitt under en stein: West End Girl er «det store skilsmisse-albumet» til Lily Allen, og har fått mye ros og lovord for sin ærlige tone, for ikke å nevne de mange detaljene vi ikke ante at vi signet opp for da vi begynte å lytte til albumet.
Allen går med andre ord hardt ut mot sin tidligere ektemann, David Harbour, med låter om å finne hemmelige meldinger og hemmelige esker med butt plugs og andre go’saker i deres hjem, nå omdøpt til Pussy Palace. Det er ei låt som for øvrig er himmelsk tonesatt og blant de mest popete perlene på albumet.
En større favoritt for undertegnede er dog Relapse, som handler om tilbakefall mot rusen – som jo er en ganske naturlig reaksjon på det å finne ut av at mannen var uredelig og utro, spør du meg.
«You pushed me this far/And I just need to be numb», synger hun, før det lett fengende refrenget tiltar med en melankolsk autotuna vokalmelodi som sier klikk i dopamin-himmelen:
«I need relapse/ I know I stand to loose it all/ Can you bring me back/ When I’m climbing up the walls?».
Det er så bekmørkt og sårbart, og det emosjonelle stikket ligger vel i at hun tilkjennegir at selv om hun vet godt at det er hans handlinger som ødelegger henne, så legger hun fortsatt sin lit i ham, i et håp om at han skal «redde» henne.
– Ida Madsen Hestman
KeiyaA – Hooke’s Law [EP]
I 2020 ga KeiyaA ut albumet Forever Ya Girl uten plateselskap, produsenter, eller noen andre rundt seg. Mot alle odds klatret albumet mot toppen av Pitchfork og The Wires årsbeste-lister.
Fem år senere er Hooke’s Law ute, og fortsetter i samme sporet som sist, med mye retrofuturistisk varme, detaljerte produksjoner og en sjelfull stemme utenom det vanlige.
Vi snakker om en tradisjonsrik form for neo soul, med musikalsk gjeld til J Dilla, Madlib og Sa-Ra Creative Partners.
Gjør-det-selv-mentaliteten og musikken minner kanskje fremfor alt om Georgia Anne Muldrow, en artist forut for sin tid, men nå er det absolutt tid for KeiyaA.
Ganske uforutsigbar er hun også, en og annen subtil flørt med nu-metal dukker også opp: Vi snakker om en skeiv svart kvinne som hørte på denne musikken som tenåring.
Det nye albumet er også hakket mer klubb enn pikerom, men da snakker vi om de mer innrøykte delene av klubbene.
– Endre Dalen
Rosalía – LUX [album]
Er dette årets vakreste album?
Det har vært mildt sagt store forventninger til Rosalías oppfølger til Motomami fra 2022. Forhåndsteaseren Berghain, med Björk og Yves Tumor var ikke småtterier, heller.
Lux er et heidundrendes kompromissløst album, her spanjolens ikoniske sakrale røst blendes med orkesterale lydkonstellasjoner av blant andre London Symphony Orchestra, reggaeton og avant-garde-pop, tro til sitt eget navn og rykte.
Dette er et album skapt i beste Rosalía-ånd: Her smeltes tradisjonelt og klassisk sammen med progressiv låtskaping og rå popteft. Her sprenges grenser, samtidig som lydbildene oppleves stimulerende, harmonerende og tilgjengelige.
Nerven og kraften er sterkt tilstede på alle de 15 sporene igjennom, i et tidløst uttrykk som er lidenskapelig og gåsehud-fremkallende.
– Ida Madsen Hestman
Sjekk ut resten av spillelista vår og abonner på den her:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: