Fontaines D.C. på Øya: Er Grian Chatten vår tids Liam Gallagher?

ANMELDELSE: Folk virker, til en gledelig forandring, svært fokusert på det som skjer på scenen.

Jeg brøyter meg fram i Sirkus-teltet, bittelitt sen til konsertstart. Fontaines D.C., det irske post-punk bandet, er i gang og folk stimler til i det allerede tettpakka teltet. 

Vokalist Grian Chatten eier scenen fra første stund. Med sin tilbakelente, too-cool-for-school-holdning (solbriller, check), gestalter han musikken på en latterlig bra måte. Er han vår tids Liam Gallagher? (Sorry, Liam, du var kulere før). 

Måten han beveger seg rundt i rommet på og holder rundt mikrofon-stativet, forsterker inntrykket av en mann som rommer store mengder karisma uten å faktisk si noe særlig. Det i seg selv er imponerende. 

I løpet av konserten ytrer han knapt et ord, med unntak av når han introduserer hitlåten Starburster, eller mumler lavmælt «Free Palestine» – til stor jubel blant publikum. 

På nevnte Starburster klør han seg nonsjalant i bakhodet, som om han nettopp har stått opp. Han stabler seg selv opp på en boks, og peker mikken uanfektet mot publikum, som setter hender og stemmer i været.

Vi hører faktisk ingen snakking blant publikum heller denne timen. Folk virker, til en gledelig forandring, svært fokusert på det som skjer på scenen.

Scenografien og det grafiske arbeidet med video-estetikken på skjermene på siden og skjerm-«backdropen» må også trekkes frem, som noe av det mest forseggjorte stilistiske på festivalen.

Det ikoniske, litt sammentrykte hjertet fra den kritikerroste sisteskiva Romance, står ut fra veggen, på et tidspunkt med et lysende isblått omriss. Som om det kommuniserer den harde realiteten vi alle befinner oss i om dagen.

På et tidspunkt er det to store griser på lerretet badet i signalrødt og grønt lys. Det ser absurd og kult ut og sender tankebanken til både George Orwells Animal Farm som spillet Gris.

Referenget og falsetto-vokalen til Chatten sitter som ei kule på Here’s The Thing. Før han seinere legger vokalen en oktav lavere på en veldig bassladd Desire – et grep som gjør låta enda mer dunkel i tonen, før hele lydbildet blåser opp i et fjetrende samspill med den mektige synthen i front.

In a modern world

Vokalharmonene som står i verbal ballet med koringen til den lyshåra bassisten, Conor Deegan, gir gåsehud. 

«Faen, dette er faens kult» melder vi internt på vei for å møtes i midten av «Sirkuset». 

Den mer akustiske, synthdrevne In The Modern World, gir klump i halsen i det Grian Chatten messer: «I don’t feel anything in the modern world».

Kanskje er det fordi det understreker den nummenheten vi er mange om å føle på, men også, fordi det er en så sterk melankoli i låta, er det en dissonans her, mellom musikken og teksten som sier alt. Man får bare lyst til å gråte litt. 

Låta oppleves forløsende – og trøstende på et snålt vis, her og nå. Og det at han også sier så mye med måten han gestalter musikken på, gjennom sin tilstedeværelse og kroppslige kommunikasjon, er noe som får en til å tenke over musikkens kraft som noe større. Ikke minst hvordan det blir så viktig for oss å oppleve.

Og uten å si en dritt, kommer tekstplakatene opp på sidene av ham som fordømmer folkemordet og sier «Free Palestine», med flagget bak ham på skjermen. Bandet selv sier ingenting, og det trenger de ikke, heller.

Karakter:

10 / 10

Fontaines D.C.

Sirkus, fredag, Øyafestivalen 2025

– Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: