Dette er humor S2: Feelgood i vond sofa
Abubakar «Abu» Hussain og Steinar Sagen i den vonde humor-sofaen. Foto: NRK
ANMELDELSE: Følelsen av å bivåne en eneste stor reklame for norsk humor slipper aldri taket – det er kanskje meningen, skriver Einar Aarvig.
*Karakter nederst i saken*
Må komikere være morsomme hele tiden?
Er vi egentlig interessert i at de skal drive og forklare egne og andres morsomheter?
Hvor skarpe humortekniske og moralfilosofiske analyser kan vi i så fall kreve?
Og hva sier Dette er humor om norske show-skøyeres syn på seg selv og om NRKs humorprioriteringer?
Forpliktet til humor
For å begynne på toppen: Det ligger nok en slags humorforpliktelse i invitasjons-kortene når programskaper Njål Engeseth innbyr nærmere 70 komikere til å kommentere fordums fjernsynsfleiper fra en sofa på Marienlyst.
Det må nemlig spøkes ganske mye med selve sofaen, i det man finner plassen sin:
«Høhø, det er et alderdomstegn at man lager lyd når man setter seg». «Høhø, den er ferdig humpa». «Høhø, hvor nærme skal vi sitte hverandre?» «Høhø, du satte deg såpass nærme, ja».
Serien introduserer komikerne idet de ankommer sofaen, vi går liksom fra backstage til onstage i noen etablererende sekunder. Redelig nok:
Produksjonen kunne lett latt seg friste av en enda mer fesjå-aktig presentasjon der en skrålete VoiceOver bygde opp til sofakommenteringen, med «hjemme hos»-materiale, forberedelser, karriere-tilbakeblikk, intervjuer i sminken, etc.
Men Dette er humor har lagt seg formatmessig tett på forelegget, den danske allmennkringkasteren DRs Dansk humors bedste.
Den viktigste forskjellen er at danskene sitter i stoler når de jazzer rundt sjove mødre, autoriteter, tabere og brokkerøve og spør seg om innslaget med en bornholmsk kørerlærer-dværg med en sort mand ovenpå sin Suzuki ville vært kontroversielt i dag.
Forseggjort
I en promoteringssak i forbindelse med førstesesongen av Dette er humor (2024), forteller Engeseth om utfordringene med å selge inn konseptet:
Den danske serien karakteriseres som «umorsom» – og minner ikke sofaopplegget i overkant om en i seg selv nokså lignende TV 2-serie?
At selve sitterekvisitten har vært sentral for Dette er humor er mer enn tydelig: Ordet «sofa» brukes intet mindre enn 26 ganger i egenreklamen.
Sofaen (og at begge sesongene har sommerlansering) gir signaler om uforpliktende nedpå-het, men rulleteksten (og nevnte promosak) avslører at Dette er humor er et temmelig forseggjort prosjekt:
Fire fotografer, tre lydteknikere, like mange på lyd, seks dekorasjonsbyggere, fire klippere og ti sminkører er kreditert, vignettmusikken er skapt av den stavangerske sluggeren Kaada.
Og det ser jo forholdsvis fett ut – i første sesong blir det påpekt at interiøret minner om filmene til Stanley Kubrick og likhetene er neppe tilfeldige. I sluttsekvensen i 2001: En romodyssé, bruker regilegenden et lignende rom til å utforske menneskehetens eksistens, muligheter og begrensninger – her er NRKs variant åsted for ymse humorgranskning.
Programskaper Engeseth er mer enn fortrolig med vurderinger av gammelt … ja, vi får vel bruke ordet innhold:
Gjennom seks sesonger av Lisenskontrolløren, har han tatt for seg statskanalens håndtering av ulike temaer, på stødig, sardonisk og ganske så morsomt vis.
På sitt beste var Lisenskontrolløren mesterlig fortalte videoessays, der tidvis absurde, ofte velmenende NRK-klipp ble ledsaget av tankevekkende og velformulerte kommentarer med perfekt timing og gehør.
Påfallende mye samstemthet
Det er grunn til å tro at Engeseth selv har stått for klipputvalget til Dette er humor, og denne gangen er det altså norske komikere som kommenterer dem.
Bajasene i sofaen forsøker å løse minst syv overlappende oppgaver:
- Sette klippene i kontekst. Hvor kommer de fra og hva var greia?
- Vurdere hvor morsomme de er, gjerne mens de selv ler.
- Forklare hvorfor de er morsomme – f eks ved å si at det er «forløsende» når noen tuller med egen overvekt eller andre personlige skavanker.
- Minne seerne på hvor morsomme norske komikere er…
- … og samtidig friste med at mange av seriene det klippes fra er tilgjengelige i NRK-spilleren. Følelsen av å bivåne en eneste stor reklame for norsk humor slipper aldri taket – det er kanskje meningen.
- Være morsomme selv.
- Felle moralske dommer: Hvordan oppleves KLMs blackface-parodi på den afrikansk-amerikanske Miami Vice-skuespilleren Philip Michael Thomas i dag? Hvordan reagerer den koreanskfødte bergenskomikeren Ole Soo på kontekstløse svarthvitt-klipp med tsjing-tsjong-kinamann-ablegøyer?
I et dialogformat som virker skreddersydd for diskusjon og ulike syn, er det påfallende mye samstemthet – meningsbrytning forekommer bare unntaksvis – det virker som både produksjonen og sofakomikerne jager en form for konsensus:
Når samtlige komikere med bakgrunn fra andre land gir godkjent-stempel til Robert Stoltenbergs innvandrer-rollefigurer fra Borettslaget, er det nesten som om vi er ferdig snakka:
Nordmenn må gjerne spille ut innvandrer-stereotypier, så lenge det er gjort med godt humør, rent hjerte og fingerspiss-komikk. Fasit: Det er inkluderende! Ikke ta deg nær av det.
Et legitimt synspunkt, men vi hadde fint tålt mer friksjon og motstand – de fire klipperne kunne eksempelvis kuttet ned på mye av vitseforklaringen. Humor har ikke nødvendigvis godt av debriefing og analyse.
En vond sofa
Dette er humors største svakhet er feelgoodstemningen: Når klippene er ubehagelige eller egnet til diskusjon, blir de nesten konsekvent ufarliggjort av kommentatorene.
Episodetitler som «Dette er ugreit» og «Da blir det bråk» inviterer tilsynelatende til dialog om ytringsfrihet og smertegrenser, men fra sofaen kommer det stort sett godslig pludder.
Og hvor er selvkritikken og de seriøst umorsomme klippene?
Som Gauteshow demonstrerte i fjor: Det er mye sår humor i folk som desperat prøver å være gøyale, i det grensesprengende umorsomme.
Produksjonen er mest opptatt av å heie frem deltakerne, klippene, ja norsk humor generelt.
Karpe-parodien til Jon Sindre Fjellvang blir krøsskleppa (for å si det årgangshumoristisk) med en ekte Karpe-reportasje fra Lydverket fra 2012, som for å understreke treffsikkerheten.
Det skrytes av realismen i gjengivelsen av Magdis blunking og at innslagene var så gode at Chirag ringte for å klappe opphavsmannen på skulderen – klokka tre på natta.
Det hele blir muligens i overkant selvfornøyd.
Men «skue tilbake»-sjangeren har alltid vært hyllende, viljen til problematisering gjør faktisk Dette er humor til et mildt unntak fra regelen.
Problemet er at det ikke kommer så mye fruktbart ut av komikernes diskusjoner og vurderinger – noe som sannsynligvis skyldes at de er pålagt for mange oppgaver og roller.
Dermed tilgodesees seeren kun med ørsmå drypp av kritikk og friksjon inne i det nostalgiske feelgoodkjøret. Samtlige involverte kunne fint dratt på hardere.
Lest som uforpliktende sommerunderholdning, fungerer Dette er humor utmerket. Klippene er festlige, flyten er musikalsk, formen er lystig og skravlete.
Men kanskje konseptet krever i overkant mye av komikerne?
Som en av dem sier om den fremtredende sofaen:
«Den ser god ut, men det er den ikke».
Karakter:
6.5 / 10
Dette er humor sesong 2 er tilgjengelig på nrk.no.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: