Undergrunn som performance
Foto: John Salthammer
GONZO/ KOMMENTAR: Vi sjekket ut performance-teateret av Undergrunns Memoarer, men den virkelige performancen var der kanskje hele tiden.
En nervøs Hausmanitt i tracksuit ankommer en klump av kjendiser og bransje-minglende fjes.
Kulturelitens boyband, Undergrunn, hadde sluppet et album kalt Memoarer og det måtte markeres med lanseringsfest på DogA, på mest kulturelitistiske vis: performance-teater på Transformator-scenen.
«KUN FOR DINE ØYNE – DETTE ER VÅRE MEMOARER» stod det i mailen.
Vanligvis går fiffens påkostede begivenheter rett i søpla, men akkurat dette var kanskje en mulighet til å finne ut av hva som egentlig var greia med rap-gruppa jeg hadde hatt et tvilende øre til siden de begynte å synge om å «se Italia…(og) kaste fuck you money, for (de) kasta i fjor».
To blondiner som så ut som de kunne gått under navnene Sally og Dolly fra Oklahoma, gikk rundt i rommet med Universal-mikrofoner, kamera og noe form for lys som varmet den allerede vel-illuminerte kulturfiffen (ikke som Vita og Wanda).
Det var lite Fretex blant de, det gikk snarere i nye dresser og strøken hud. Det var krøller med spray og mousse, og ja visst faen var det latter og det var sol.
«Elle-gallaer & vernissasjer / Så jeg glemmer mine våpenaksjer» – Skandinarnia, Memoarer
Jeg og min medbrakte Hausmania-venn, Smuggo, drakk to flasker øl hver for å døyve det idylliske ubehaget som økte i takt med ansamlingen.
Nervøs som jeg var, nikket jeg til de jeg kjente igjen fjesene på, mens jeg prøvde å tenke hardt på at det er personen som ikke vinker tilbake til deg, når du har vinket til dem, sin feil at vedkommende ikke husker deg.
Kanskje ikke det gjelder Chirag, da. Han så ut som et veldig kjekt spørsmålstegn da jeg knipsa fingrene mine inn i en sånn keitete «You the man!»-positur…for søren, han så ut som «the man».
Akkurat da var det kanskje greit at det ble kalt inn til hovedscenen for performance-stykket som visstnok var hele greia med denne tilstelningen – foruten plata Memoarer, så klart.
Iscenesatt ofring
På gulvet lå en diger presenning. Stolradene dekket langsidene, mens kortsidene skulle brukes i stykket.
Selvfølgelig var jeg og Smuggo blant de få som kom sist inn i lokalet, og havnet på gulvet foran første rad. Det er litt som å sitte på huk på en motevisning. Eventuelt skoleavslutning.
Undergrunn-medlemmene satt på midten av den ene raden, som om de var kongelige på sine troner med utsikt til en arena. Performancen, signert Vilde Krohn, kunne begynne.
Vi ble presentert en kropp på midten av gulvet. Et lik?
To skikkelser i hvite hazmat-drakter (tenk Walter White og Jesses bekledning i meth-laben i Breaking Bad) fjernet kroppen og kom inn med det vi skjønte var hovedpersonen, eller protagonisten om du vil, i en sykeseng.
Protagonisten gikk så inn i en slags psykotisk vals med en ny karakter som hadde kommet inn i lyseblått – også hele ansiktet hans var blått, forresten, og med pigger stikkende ut av hodet som om det var en slags krone. Eller en sopptur-versjon av Statue of Liberty.
Hovedkarakteren gikk så inn i et slags nervøst sammenbrudd – eller var det sjelevandring?
Etterhvert kom det inn en til karakter: En slags mørkets fyrste, og en motsats til den «alternative frihetsgudinnen».
Så ble det en dans mellom disse tre, og det virket som protagonisten ble dratt mellom disse to figurene, i en slags sekulær versjon av en sånn «engel versus djevel på hver sin skulder»-type scenario.
Den mørke figuren vant frem, og vi så et narsissistisk utspring: Først som en dans i skjærsilden med en «tvillingbror» som også dukket opp.
Så badet hoverdpersonen i sin egen refleksjon i et badekar, før de to mørke skikkelsene sakte men sikkert brøt ham ned i badekaret og druknet ham.
Hovmod står for fall, som de sier? Eller som Undergrunn sier det: «Vi to sov på de mykeste skyer /Men Gabriel klippa vinger og faller», på Libretto i A, fra Memoarer.
Den døde kroppen ble deretter ført til midten av gulvet og etterlatt der. «Walter» og «Jesse» hentet kroppen og lempet inn en ny kropp på en ny seng og avsluttet forestillingen sirkel-kompositorisk.
Mellom frihet og stengsler
Da det hele var over, nikket folk anerkjennende og kommenterte bekreftende at «det handlet om noe viktig».
Den selvfølgelige skjebnen av ofringen var en historie folk trodde på selv om de slet med å sette ord på det.
Men det vi satt mest igjen med, var en postmoderne, dramatisert versjon av den mytologiserte, klassiske celebritets-tragedien:
Slaget mellom frihet og stengsler, der kunstnerisk uavhengighet bukker under for innretningen under kulturfeltets regler, for å få innpass hos dets voktere og dets marked.
Her fikk vi et narrativ om en protagonist (UG) som var skjebnebestemt til et visst «mørke» fordi man betalte med noe av sjela si for markedsandeler.
Man minnes pakten blues-musikeren Robert Johnson gjorde i myten om seg – da han kjøpslo med djevelen i et veikryss i Mississippi – og ga vekk sin sjel for musikalsk skaperkraft.
Det virker som den refleksjonen vi ble oppfordret til å dra hjem med, var en slags medlidende forståelse av Undergrunns ofringer og hvilke mentale etterdønninger dette gir.
For meg var det tydelig en rosa elefant i rommet hva gjelder både albumutgivelsen Memoarer og dette performance-stykket: Kjendiskulturens iscenesettelse av seg selv.
Meta-performance
Det er et slags tilbakevendende oppheng hva angår celebritet-kultur for tida som også oppstår utenfor scenegulvet.
Som Marsteins takketaler på årets Spelleman: en slags rar krysnings-pastisj av den nylige takketalen til Timothée Chalamet på SAG Awards og Noel Gallagher sitt ikoniske «I want more!»-intervju fra 1996.
Denne strømningen finner vi også hos andre fra den norske rap/pop-scenen. Som Cezinando sin tilbakeføring av «Cez for Prez» og den stagede pressekonferansen i forkant av Sinekyre 3 (2025).
Det er forsøk på å gjenskape en slags årtusenskiftets celebritets-fanatisme. Det er kjendiser som på meta-aktige vis stager og reproduksjoner sin kjendisstatus som fenomen – «kun for dine øyne».
UG selv visste hva de hadde invitert til med sin performance-slippfest. Dette var villet og bevisst. Dette rare og akutte tilfellet av main character syndrome minnet nesten om ypperteprestene i offer-ritualet i Eyes Wide Shut (Kubrick, 1999).
«This shit ain’t for the radio, they still gon’ play it tho!» konstaterte gruppa selv i pressemeldingen sin.
Sluket vi dette agnet?
Etterfesten kunne muligens gi bedre svar. Dessuten var det fri bar.
Jo lengre inn i rommet vi kom, jo mer poppis ble det. Det var nesten en akse fra høyre til venstre.
Smuggo og jeg så på hverandre og nikka bekreftende til hverandre: Det var nå den faktiske performancen begynte.
Det var her vi virkelig skulle bli slukt inn i munnen til kultur-beistet UG.
Her inne kunne man spille om sosial kapital, og man vant gjennom relasjonell clout.
Det vil si at hvem du var i dus med, og hvem du var foran maktpersoner og de med status sine øyne, var parametrene for avanse i dette spillet, som utspilte seg foran oss.
Det var her man skulle møte representanter for klonene til de mørke kreftene vi nettopp hadde sett på scenegulvet: Lunefulle vesener som i kulturens navn kunne slå deg til ridder – eller slå deg ut. Om ikke alkoholen i den frie baren gjorde det.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: