Psychedelic Cave: Hva i huleste er dette?
Psychedelic Cave. Foto: Lars Opstad
ANMELDELSE: Med mørket som vertskap og virkemiddel, lærer verket Psychedelic Cave tilskueren å drifte vekk i det, for så å bli med og skape selv.
*Karakter nederst i saken*
Hva har jeg vært med på? Dans jeg ikke en gang kan se?
Jeg har i hvert fall vært i et mørkt rom og delt noe merkelig med folk jeg ikke kjenner.
Vi har måttet legge fra oss mobiler og vesker utafor, og byttet det inn i en stein og en lommelykt. Og en Fisherman’s Friend.
Vi har fått beskjed om at det vil bli bekmørkt. Vi vil ikke se noen ting. Det vil oppstå berøring. Det vil komme høye lyder. Vi er herved advart hvis vi vet vi skulle bli trigget av noe av dette.
Hvis vi likevel skulle få panikk og absolutt må gå ut underveis, har vi fått beskjed om å lyse ned i gulvet med lykta. Vi er strengt bedt om å ikke surre rundt i rommet, men sitte rolig på setet. Danserne der inne kan tross alt snuble over oss. De ser like lite som vi.
Det leses et lite dikt om huleliv, og vi spaserer inn i rommet.
Her setter vi oss på stoler som er plassert rundt på gulvet. Lyset fader ut, og vi omringes av et komplett mørke.
Språket fra hula
Psychedelic Cave er et rent kvinnelig danse- og lydverk for et mørkt rom, og er det siste arbeidet til koreograf og danser Mia Habib, som har vendt tilbake til CODA for å vise sin verdenspremiere.
Stykket insisterer på å bringe hulens kropper inn i en slags «annen verden». En der mørket er vertskap for demonliknende vesener og lyder.
Habib har vært interessert i hulen som et nylig aktualisert tilfluktssted, et fellesskapsrom og et sted for magiske ritualer.
Selv har hun tilbragt både dag og natt i faktiske huler og studert forhistoriske hulemalerier funnet i Solsemhula, Skåren-Monsenhula, Refsvikhula, Chauvet, Lascaux, Niaux, Altamira og Fumane.
Det er altså her, i mørket, blant malerier, stein og jord, at verket Psychedelic Cave har funnet sitt språk.
Her mener koreografen at tabuene opphører å eksistere, og at et ritual blir en portal til den «indre demonen», og som ser inn i «the dark of the dark».
Behagelig mørke
Premisset med å eliminere alt av lyskilder og annet som stjeler oppmerksomheten, så alt konsentreres om de få elementene som gir seg til kjenne, er et glimrende utgangspunkt for måter å fortelle historier på.
Å sitte her, i total stillhet og se ut i intet er fantastisk behagelig. Man drifter liksom innover i det uendelige, bunnløse, grenseløse. Mørket føles så uendelig. Jeg stirrer inn i «the dark of the dark».
Jeg innser at jeg føler meg litt som et lite barn: Mørkets omhyggelige trygghet bres rundt meg, og føler meg passet på og liksom synker litt ned i stolen.
Og følelsen vedvarer når lyder begynner å oppstå. Først høres lydene av hurrer eller brummer som minner om motordur.
Men dette er visst et gammelt, primitivt instrument som brukes tradisjonelt ved ritualer – og har visstnok også blitt funnet i ei hule. Lydene oppstår på ulike plasser, mest sannsynlig skapt av danserne i rommet. Jeg kan ikke si helt sikkert, for jeg ser jo ingenting, vi hører bare lydene.
Men lydene er fascinerende tiltalende og behagelige, nesten som en slags sonisk massasje.
Jeg kjenner på en slags murrende, gåsehudaktig følelse som brer seg innunder hjernehinna, litt som når noen fletter håret mitt.
Bevisstgjørende
Mørket og lydene oppleves kanskje nettopp så behagelig fordi det også er avlastende for den vår mest overarbeida sans: Synet.
Øynene får en sårt trengt ro mens andre sanser skjerpes. Det oppstår en sansemessig balanse som vi ellers nesten bare opplever når vi ligger i senga og lukker øynene for å sove.
Dermed trigges fantasien, eller rommets og dansernes kontekst oppmuntrer til å skape bildene utifra det vi hører, mens vi forestiller oss figurer i det uendelige mørket.
Den veldig romslige lyden, i herlig samspill med lyddesignet og komposisjonene til Giulia Vismara som gir seg til kjenne, bidrar til en spennende atmosfære og en følelse av verdensbygging.
Eller kan man nesten kalle dette en form for fysisk simulator-spill?
De sanselige virkemidlene skaper et overnaturlig og eventyrisk univers som legger til rette for at man selv lever seg inn i verdenen som skapes, og er med på egne premisser.
Jeg sitter med en sprø følelse av at kroppene rundt i rommet på et vis reagerer på energiene vi kommuniserer ut underbevisst. Selv om ingen av oss ser noen ting.
Jeg tenker at vi alle driver med en eller annen form for ekkolokalisering, også vi publikummere som sitter stille, fordi vi konstant vurderer avstandene til lydene og bevegelsene i rommet – fra lyden av trippende føtter, til små knekk i knær.
Men at denne måten å navigere på, ligger så underbevisst i oss, at det er først når vi ikke kan se, at vi blir mer bevisste på at denne måten å bruke sansene på er noe vi visstnok også bruker.
Dyrisk
Etter hvert oppstår det dyreaktige lyder av ulike slag. Føttene løper raskere. På et tidspunkt er det noen som tar på skoa mi.
Tankene mine vandrer til skrekkfilmen The Decent, om en venninnegjeng som drar gå grottevanding, og skumle vesener begynner å dukker opp.
På et tidspunkt kommer et slags «vesen» forbi og rører ved beinet mitt, som om det søker varme eller hvile. Vi hører lyd av vann på ulike måter.
Det oppstår stadig mer hissige lyder blandt vesnene som vandrer mellom oss. Det bygges opp til noe.
På et tidspunkt blir det noe transeliknende i samspill med lyddesignet.
Kunsten å drifte vekk
Det interessante er å oppdage hvor behagelig og herlig stimulerende det er å la seg drifte vekk for en liten time. For så å bli mer bevisst på de inntrykkene vi får, hvor lite vi trenger av sanselig informasjon for å bli med på denne «tripen».
Dog oppstod det forstyrrer for opplevelsen: To tilfeller der publikummere lyste nedi gulvet med lykta. Den ene lyste allerede før det hadde gått fem minutter.
Bare litt lys er nok til å ta deg helt ut av «sonen» man har driftet inn i. Det blir også en påminner om hvor lite som skal til for å distrahere, hvor sårbart en slik type session er, og en påminner om at vi er alle sammen om opplevelsen her, alle vi som er i rommet – på «godt og vondt».
Så er opplevelsene også individuelle – lik alle former for kunst. Men jeg vil råde publikum til å ta et valg før du skal inn: Enten er du helt med på denne reisen, eller ikke. Det er ikke farlig og du tas godt vare på.
Med mørket som både vertskap og virkemiddel, lærer Psychedelic Cave tilskueren å drifte vekk og inn i det, for så å bli med og skape selv.
Det er nesten så jeg føler meg renset når dørene åpnes, rett ut til verden der utafor, det dunkelle lyset fades sakte inn, og vi stiger ut – riktignok i et annet type mørke.
Karakter:
9 / 10
Psychedelic Cave (Koreografi og konsept: Mia Habib), Coda, Dansens Hus
Psychedelic Cave er satt opp under Oslo International Dance Festival, CODA, og går til og med 19.oktober på Dansens Hus. Alle forestillinger er utsolgt. Vi krysser fingrene for ekstra-oppsetninger.
Forestillingen er også satt opp på Sandenes Kulturhus 23.oktober.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: