Turnstiles nye album gir følelsen av å fly
Turnstile. Foto: Jimmy Fontaine
ANMELDELSE: Turnstile-sommerens raske sprang gir håp for både hardbarka hardcorehoder og nyfrelste indietyper.
*Karakter nederst i saken*
Arbeidsmarkedet er beintøft og husleiene stiger til himmels. Kloden koker og barn drepes.
Og midt oppi dette skal du ut og løpe?
Omtrent slik var de emosjonelle omstendighetene da jeg for litt siden snørte på joggeskoene og satte Turnstiles nye album Never Enough på ørene.
«Running from yourself now», synger vokalist Brendan Yates på tittelsporet.
En fantolkning av teksten på nettstedet Genius beskriver vår tids fremmedgjorte følelse: «Selv med trøst fra venner og familie, er det vanskelig å finne ro hvis du ikke er i fred med deg selv».
Men til tross for den indre uroen som skildres, vekker Baltimore-bandets musikk – som er spekket med variasjon og store sprang – en handlingstrang hos meg som lytter.
Klikker man seg inn på den svært gjennomførte Instagram-profilen til bandet, ser man at det gjelder flere. En svær publikumsmasse strekker hendene i været og gauler ut:
«It’s Never Enough / Never Enough / Never Enough / Love».
På sommerlista til Charli
Turnstile ble etablert i 2010. Etter årevis med intensiv turnering og trolig en anselig dose netter på kollektivgulv rundt i USA, slo de for alvor gjennom med Glow On i 2021.
Plata manifesterte bandets luftige og sjangeroverskridende uttrykk, og inkluderte blant annet et samarbeid med den britiske kunstpopstjernen Blood Orange. De bevarte likevel hardcore-energien, og albumet resulterte blant annet i en Grammy-nominasjon i kategorien «Best Metal Performance».
Hypen ble ikke akkurat mindre av at Charli XCX, opphavskvinnen til fjorårets Brat Summer – hva nå enn det betydde – inkluderte «Turnstile Summer» som en av sine trend-spaninger fra scenen på Coachella. (Her til lands har det fått mest oppmerksomhet at hun også spådde en «Joachim Trier Summer»).
Når Turnstile nå følger opp med Never Enough, som ble sluppet i juni, er det med en svært voksende publikumsskare.
Så har også Turnstile investert i en påkostet kinofilm – et visuelt album – som hadde premiere på Tribeca Film Festival samtidig som albumslippet, og for tiden blir satt opp på ulike kinoer i hjemlandet.
Men til tross for den kommersielle suksessen, økte produksjonsrammevilkår og leflingen med ulike sjangre og kunstuttrykk, omtaler Turnstile seg stadig som et hardcore-band.
En serie systemsvikt
Baltimore er kjent for sin enorme havn, men kanskje aller mest The Wire.
Serien fortalte historien om det vanstyrte, klasse- og rasedelte USA, gjennom skildringer av systemsvikt i politi, skoler, medier og ruspolitikk.
Turnstile sampler en scene fra sesong 4, hvor skole-dropouten Randy har blitt stemplet som tyster etter at politiet mislyktes i å beskytte ham etter en vitneforklaring.
På den klubb-inspirerte Look out for me hører vi Randys rasende ironi rettet mot politimannen Carver, som bedyrer at de skal passe på ham: «You gon’ look out for me? You promise? You got my back, huh?».
Til tross for de sosiale problemene har det – typisk nok, kanskje – vokst frem et svært levende, alternativt musikkmiljø i Baltimore. Punk-scenen i byen er kjent for å være åpen og tilgjengelig for nye band, med stor variasjon i uttrykket.
Turnstile ble lenge regnet for å befinne seg omtrent i midten av floraen, fra «softe» emo-grupper til svært hardtslående sludge-hardcoreband.
En måte å leve på
Når algoritmen min først har skjønt hva jeg er ute etter, får jeg raskt opp en viral video fra en utekonsert bandet gjorde i hjembyen denne våren.
Sekvensen er filmet bakfra, og tradisjonelle skiller mellom scene og sal er nesten komplett opphevet.
Folk stagediver, crowdsurfer og hopper opp og ned fra scenen i fri flyt. Dette inkluderer et par smågutter i 10-årsalderen, som holder hender og danser fritt og energisk med en naturlighet som rett og slett er bedårende.
Bevegelsene deres speiles av frontfigur Brendan Yates på en måte som gjenreiser troen på at sunn maskulinitet faktisk finnes.
Scenen minner meg om hjembyen min, Bodø, hvor det store høydepunktet hver høst på 00-tallet var Bodø Hardcorefestival. Om du var pønker, rasta eller rapper, var ikke så nøye her.
Poenget var at folk brant for musikken, med en hardt innarbeidet gjør-det-selv-mentalitet og kort avstand mellom artister, publikum og arrangører.
«Hardcore er ikke en klesstil du kan kle på deg, det er en måte å leve på», resiterte Poppa Lars fra Tungtvann på scenen.
Jeg erindrer et minne fra festivalen: Jeg står oppe på scenen, selv om det ikke er min konsert. Jeg har ingenting der å gjøre, men samtidig alt. Jeg skuer utover lokalet, som koker. Så løper jeg frem til scenekanten, tråkker på monitoren, kaster meg ut og lar meg sluke av kjærligheten som rådet mellom svartkledde metall-hoder og fargerike hipstere i moshpiten.
Det var denne følelsen av å fly som ble vekket på joggetur med den nye Turnstile-plata.
Er dette liksom hardcore?
Sjangerblanding har alltid vært til stede i hardcore-kulturen, fra sjangerpionerene Bad Brains, som blandet hardcore med reggae og rastakultur, til kunstrockerne i At The Drive-In.
Men selvsagt er det langt fra musikksjangeren hardcore-punk til musikksjangeren pop. Unge, musikkinteresserte mennesker vil dessuten gjerne spesialisere seg og dykke langt inn i sine impulser og inspirasjonskilder.
Mang et alternativt musikklinje-band har gått i oppløsning på grunn av stilmessige uenigheter et sted mellom indiepop og metal.
Forsøk på kompromiss har også ført til en del forvirring, dårlig musikk og kleine mellombegreper som «hardpop».
Her til lands har vi riktignok hatt mange gode band med inspirasjon fra både pop/rock og hardcore, som JR Ewing, Rumble in Rhodos, Lukestar, Kråkesølv og Honningbarna.
Men der disse kan plasseres ganske tydelig i kategorier som poetisk indie (Lukestar og Kråkesølv) eller eksplosiv punk (Honningbarna), turnerer Turnstile stilartene fra låt til låt, som det var ulike typer brus i barnebursdagen.
Purister i kommentarfeltene har latt seg forvirre, noen lar seg også provosere av Turnstile. De spiller synth og ser ut som baristaer, er dette liksom hardcore?
Tekstene appellerer til individet snarere enn kollektivet – skal dette liksom være punk?
Synth, sang og skrik
Når alt kommer til alt er kvaliteten på musikken til Turnstile det beste svar på tiltale.
Og lar man fenomen være fenomen, og lytter ordentlig på Never Enough, finner man en plate med en rekke knallgode låter, masse variasjon og sylskarp produksjon.
På Seeing Stars og I Care serverer bandet moderne stadionrock i Tame Impala-land, med klangfylte synther og store skarptrommer.
Men før du vet ordet av det, avbrytes drømmen av forvrengte gitarvegger og stakkato, rytmiske utbrudd.
Sunshower er skatepunk som treffer rett i hjertet til en generasjon som har vokst opp med soundtracket fra Tony Hawk Pro Skater 2. Samtidig gir de flytende partiene mellom flere av låtene og i hele den lille Ceiling akkurat passe lange pusterom før lydmuren bygges raskt opp igjen.
Vokalist og produsent Brendan Yates veksler mellom roping og klar sang, med en twang som kan minne litt om tanta di sitt favorittband, Band of Horses, og en rasp som sender assosiasjoner til Dave Grohl fra Foo Fighters’ tidlige dager.
I mine ører er det aller mest interessant når Turnstile strekker seg mot ytterkantene, altså partiene som enten er helt nakne og poppa, eller når de drar på som mest.
Å kutte en av låtene i mellomsjiktet mot slutten (Slowdive eller Time is happening) ville gitt et enda strammere album totalt sett. Men overordnet er uttrykket absolutt friskt nok til at man tåler spilletiden på 45 minutter.
Håp på øret
Turnstile har tidligere spilt på både Øya (2019), Bukta (2022) og Tons of Rock (2024), men bandet gjorde bare noen få utvalgte festivaler i juni i år. Heller ikke når de legger ut på Europaturné til høsten, er Norge på turnélista – foreløpig.
Enn så lenge foregår «Turnstile Summer» likevel på stereoanlegg og hodetelefoner verden rundt, hvor den funker like bra for hardbarka hardcore-hoder som for nyfrelste indietyper på joggetur.
Bandets skildringer av utilstrekkelighet fanger tidsånden. Over hele verden har mennesker i årevis demonstrert mot folkemord og overgrep, bare for å bli møtt av vold fra de samme verdenslederne som ignorerer folkeretten og humanistiske prinsipper.
Men kanskje er det nettopp på bunnen det finnes håp. Hører man det enorme refrenget og påfølgende riffet på Never Enough, vekkes i alle fall denne lytterens trang om å gjøre litt mer.
Jeg starter med egen kropp, og så tar vi det derfra. Takk til Turnstile for sommerenergien, i morgen samles vi på valen.
Karakter:
9 / 10
Turnstile – Never Enough (Roadrunner records)
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: