The Whale: Et rørende, tårevått comeback for Brendan Fraser

ANMELDELSE: Darren Aronofskys The Whale er like mye en film om mot og kjærlighet, som den handler om menneskets destruktive side og forfall.

8,5 / 10

The Whale (Regi: Darren Aronofsky)

Det er zoom-undervisning, men i stedet for at det er læreren som må be elever skru på kameraet for å sjekke at de ikke fortsatt sover, er det motsatt.

Læreren kan nemlig opplyse om at kameraet på maskinen hans er ødelagt. Dagens korona-undervisning er i gang.

Grepet er effektfullt: Vi skjønner med en gang hva som er bakgrunnen for løgnen. 

Engelsklæreren Charlie (Brandon Fraser) veier 600 pounds (rundt 270 kg), og har høyt bloddtrykk. Ekstremt høyt. 

Han har så store utfordringer med å bevege seg, at han må få vennen sin, Liz (Hong Chau), som er sykepleier, til å komme innom jevnlig for å sjekke pulsen og helsa hans med jevne mellomrom. 

Hun er bekymra og insisterer på at det har blitt så alvorlig nå at det er snakk om liv eller død. Han må komme seg på sykehus og få øyeblikkelig help. 

Charlie påstar hardnakket at det kan han jo ikke: Han har jo ikke råd, og han har heller ikke hatt råd til helseforsikring. I USA betyr det at du ikke får den helsehjelpa du trenger uten å gå personlig konkurs, hvis du var uheldig i livets lotteri.

LES OGSÅ: Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

Om en ildsjel

Med Charlies bevegelsesbegrensning som utgangspunkt, blir Darren Aronofskys The Whale (som er basert på et skuespill) den ultimate koronaproduksjonen:

Løst her som et filmatisk kammerspill, med begrensede ressurser, utspiller det seg på ett konkret sted: I hovedkarakterens eget hjem, der han stort sett sitter godt plassert i sofaen, mens andre karakterer kommer inn og ut. 

Etter hvert får vi vite stadig mer om hva som har fått Charlie til å havne uti en destruktiv spiral. For han har ikke alltid vært overvektig. Det har ikke alltid vært sånn. 

Og Charlie er heller ikke en som har gitt opp livet. Det er heller ikke det han ønsker: Tvert imot virkelig brenner han for jobben sin som engelsklærer. Han tror på elevene sine, er lyttende, og blir lyttet til.

Han gir elevene god motivasjon og tro på seg selv, og han utfordrer dem i hvordan man kan tenke selv i analytiske gjennomganger av klassiske tekster og elevenes egne skriveprosjekter.  

Er det som blir underkommunisert i alt fokuset på nettopp utseendet til Brendan Fraser og hans «fat suit» – så er det virkelig hvordan filmen poengterer hvor avgjørende det er med gode lærere, i skildringen av en ildsjel. En som lokalsamfunnet risikerer å miste.  

Særlig er det å komme på andre siden av zoom-forelesninga til læreren for å avsløre en vond realitet betimelig. Fordi vi har ingen lærere å miste – dette mens vi leser om USAs dårlige skolesystem og lærere som ikke respekteres og som utsettes for vold av elever.

Og her hjemme leser vi om flukt fra lærerutdanningene. Det er visst for mye press. 

Nei, vi skal ikke spore av i lærerdebatt, men det er noe her som filmen formidler som er selve kjernen i Charlies eksistensgrunnlag: Kjærligheten til jobben sin.

LES OGSÅ: Top Boy-stjerneskuddet aktuell i Sam Mendes’ nye film Empire of Light: – Har vært nødt til å vokse opp fort

Det er her mye av Charlies talent synes å ligge, i sin kjærlighet til formidling, til litteraturen og kulturen: Han lyser opp når han kan se avtrykkene av det han lærer bort i oppgavene han leser. Selv om han er funksjonsnedsatt og sitter fast i sitt eget hjem, bidrar han i kraft av sin kunnskap og dedikasjon.

Slik er The Whale også en film fylt med et håpefullt og optimistisk perspektiv – og som samtidig minner oss om hvor mange andre som er i Charlies situasjon, og som hindres fra å komme seg ut og møte verden, men som bidrar til den på ulike vis.

Men det skal etter hvert komme oppgulp fra Charlies fortid som vi skal stille spørsmålstegn ved. 

Han har en datter fra et tidligere forhold, spilt av Sadie Sink (Hun som fikk oss hekta på Kate Bush igjen i Stranger Things). Vi forstår etter hvert at der har det ikke vært helt god steming, og at det er noe av roten til det som plager Charlie, og en av flere grunner til at han ikke klarer tilgi seg selv.

LES OGSÅ: Aftersun: En svimlende sterk lagfilmdebut av skotske Charlotte Wells

Aronofsky på hjemmebane

The Whale rommer en tematikk som ikke akkurat er ukjent fra Darren Aronofsky. Men regissøren har her en mindre produksjon og et mer minimalistisk utgangspunkt, enn det han ofte assosieres med: Dyp melankoli og mørke, og store, store følelser, speilet i en ofte storartet estetisk eksperimenterende stil og i et fysisk større univers.

Han har lykkes i å utnytte begresningene under pandemien til sin fordel i denne filmen: Charlie klarer ikke bevege seg ut av leiligheten sin, og derfro trenger heller ikke vi å se mer enn rekkevidden hans. Det er et poeng i seg selv at også vi bare opplever den verden som Charlie ser og forholder seg til.

Gjennom å innta Charlies perspektiv lykkes man bedre med å skape en konsentrert fortelling som går borer seg inn i Charlies sinn og hans kompleksitet, ved å veksle mellom hans eget blikk – noe vi har lånt fra start, som når vi ser klassen på zoom fra hans posisjon. Og så perspektivet fra andre som kommer verden utenifra og inn på besøk.

The Whale føyer seg i rekken av sterke Aronofsky-filmer som felles behandler temaene selvforakt, destruktivitet og psykisk helse, og som kobler hovedpersonenes sinnstilstand med deres sosiale situasjon og/eller klasse, og der selvskading av kropp på ulike måter er det sentrale i fortellingen. Og for så å bli med inn bak frontallappen til hovedkarakterene – slik vi som i The Wrestler, Black Swan og Requem for A Dream. 

Samtlige karakterer er isolerte og kjenner seg fortapte i sine situasjoner, både fordi de trenger hjelp og har havnet inn i et giftig roterende tannhjul, og har ikke noen til å dra dem ut av det helvete de er på vei ned i. Om det er noen, så er de enten med på underkastelsen til mørket, eller så insisterer de ikke nok, og har heller ikke tid.

Dog stikker Charlie seg ut fra karakterene i de tidligere nevnte filmene, ved at han faktisk har en som er der og prøver hardnakket å dra ham tilbake til livet, i sin trofaste og lojale assistent. Hun er vel forresten blitt hans venn, først og fremst, og er fantatisk spilt av Hong Chaou, som gjør karakteren så menneskelig og streng på en god måte: Det oppstår optimisme i rommet hver gang hun kommer på besøk, alltid lada med saftig humor og frekke kommentarer – men alt er levert med kjærlighet og omsorg. Det er ikke rom for noen feiltolkninger her.

Brendan Fraser er magnetisk i rollen som Charlie, det er som man kan spore en selvopplevd historie der et sted og som trenger igjennom i blikket på karakteren. Det er flere lag med livsvisdom og smerte: Et rørende, tårevått comeback for Brendan Fraser. Og som har resulert i en velfortjent Oscarnominasjon.

The Whale er like mye en film om mot og kjærlighet, som den handler om menneskets destruktive side og forfall.

Hvis jeg skal tolke noen moral her, så må den være at du må fortelle folk hvor mye de betyr for deg heller en gang for mye, enn aldri. Plutselig er det for seint.

The Whale er tilgjengelig på kino fra 2.mars.