Limp Bizkit på Tons: Gjorde det på sin måte

ANMELDELSE: Durst og co visste hva vi kom for.

Det er festivalens siste dag. Hovedscenen på Tons of Rock har blitt en gigantisk hylle på et gutterom på 90/00-tallet.

Her har en forstørret høyttaler tatt plass, sammen med musikksamlinga bestående av kassetter med alle favorittartistene dine – fra Kraftwerk til Public Enemy, Cypress Hill, Mobb Deep, House of Pain, Wu-Tang Clan – og Sepultura som spilte på konserten tidligere samme dag, Fred Durst hinself ble spotta slentrende over plena minuttene før, som en hvem som helst, sikkert for å se de Backstage.

Like slentrende, kommer han inn, Fred Durst. Ikledd babyrosa solbriller som sender tankene i retning Kurt Cobain, og får ham til å fremstå passe spacet ut, kort sagt: han er bare seg selv. 

Bare det å dukke opp på denne måten her, som et minitatyrmenneske mellom alle de digre kassettene, som den mest selvfølgelige ting i verden, er den subtile humoren uhyre tydelig. Det er så mye usagt som ikke sies.

Cut the crap, nå er det numetal-fest og Durst lover å ta oss med tilbake til året 1999.

Han har lagt igjen den røde capsen hjemme. Den er det nok av kids i publikum som har ikledd seg uansett, sammen med gigantiske beinplagg som ikke har bestemt seg for om de er lange shorts eller korte bukser. Rett før showstart kunne man observere flere mini-kloninger med denne uniformen. 

En av konsertens høydare, Break Stuff, kommer allerede fire låter inn.

Durst og co veit hva vi har kommet for.

Chocolate Starfish and the Chocolate Flavored Water er det selvfølgelige utganspunktet for låtutvalget, og snart kommer flere hits som My Generation, Take a Look Around og Rollin’. Han kjører det til og med raskere i de roligere partiene. 

Settet er tight og rått. Tidvis føles det som vi har bittelitt hastverk, og samtlige mer rolige partiene speedes opp, eller kortes ned, mens andre låter kuttes tidligere, og det føles nesten litt som vi er i en sketsj. 

Behind Blue Eyes får null tid til å overhodet flyte over i noe annet, men kuttes tvert, så fort refrenget etter siste vers er ferdig, og Durst går rett på førsteverset, uten noe særlig rom for lydbildet uten vokal – nei, Cut the crap. 

På Take A Look Around, kommer et meme-bilde med Tom Cruise fra Mission Impossible: «Tom Cruise loves Limp Bizkit». 

Durst slutter ikke å være en (bevisst eller ubevisst) lættis fyr der oppe, og fremstår smått ironisk hele settet gjennom. Han veksler mellom en persona som både fremstår ekstremt laidback og ironisk – og vekker nostalgi til generasjon ironi. 

Han gir en shoutout til «the VIP», hvorpå publikum respondere med å bue, og han svarer med å si at det er jo oss publikum på plenen som er «The VIP». Og følger opp: «Who wants to sit up there and eat heroin».  

Likt alt annet denne mannen har sagt iløpet av settet, er det også noe uvisst hvor stor prosentandel av dette som er ironi. Vi ler og gauler uansett.

På et annet tidspunkt sier han «Live Nation Norway hates ut». Og det er tydelig at mange har fått noe å lure på.

Men en ting er sikkert: Energien har spredd seg lynraskt over sletta, publikum går så amok at det blir flere skader i kveld.

Nå skal ingen skryte på seg at dette er noe som helst i nærheten av Woodstock ’99, og det er vel og bra.

Fred Durst og co ga publikum akkurat det vi kom for. Hverken mer eller mindre. 

Karakter:

7 / 10

Limp Bizkit

Scream stage, Tons of Rock lørdag