Kunsten å holde ut med Ahmed Mamow er ikke vanskelig
Ahmed Mamow på Latter. Foto: Aksel X. Rustad
ANMELDELSE: I en tid der det går sport i å brette ut om traumatisk oppvekst og psykiske problemer, får Ahmed Mamow oss til å le rått av det i stedet.
LATTER, AKER BRYGGE: Det er en rar stemning i byen i kveld. Norge og Haaland har knust Israel på hjemmebane og den litt merkelig miksen av sinne og uro i møte med yrende glede blander seg med en syngende menneskebølge av glitter og fønet hår på 31-bussen. Carola er nemlig også i byen – eller faktisk ikke, hun er i Bærum, på Unity Arena (tidligere Telenor).
Man må brøyte seg igjennom den etter hvert litt aggressive, harde muren av glitter og fønet hår for å komme seg av på Nationaltheatret.
Men så fort jeg har sneiet inn sidegata ved Aker Brygge, inn mot Latter, virker alt pussig nok å være litt sånn som det alltid er. En stayer som kjører på i samme stil uansett hva som skjer ellers.
En stayer på Latter, er Ahmed Mamow.
Etter å ha hatt ganske mange standup-show på CV-en, har han ikke bare blitt mer eller mindre fast inventar på klubbscenen her, men også laget podcaster og utviklet egne humorserier for NRK med seg selv i hovedrollen.
Han spankulerer gjennom publikum og opp mot scenen i hjørnet iført hvit t-skjorte med «Ahmed» på ryggen.
Hans andre soloforestilling har fått den latterfremkallende tittelen Kunsten å holde ut.
Det skal vise seg at det er ganske mye som Mamow har måttet holde ut med. Mer om det snart.
Latter på Latter
At han kjenner publikumet på Latter godt, er det liten tvil om – dét høres.
Det holdes ikke akkurat tilbake for umiddelbar, høylydt respons for nær sagt annenhver setning han lirer av seg.
Mamow prøver nesten ikke en gang å være morsom, han bare tenker høyt. Ved lyden av knust glass, er Mamow rett på med ei linje om at noen hater dette så mye at de kaster ølen i gulvet. Folk ler igjen.
Til og med de tingene som ikke er så gøy, eller mer opplagt, møtes med et lydvolum som nesten gjør meg skeptisk: Kan jeg egentlig stole på den emosjonelle responsen til de andre her inne?
Med andre ord: Hvis du ikke skulle like noen av vitsene her, vil du fort føle deg utafor.
Men det skal godt gjøres å være utafor blant publikumet på klubbscenen, for Mamow er sabla artig.
Det går ganske bra å ha dårlig humor også, for vitsene hans favner særdeles bredt.
Han kjører på med allmenne referanser som hverken er for opplagte eller oppbrukte.
Han kødder med hverdagslige situasjoner vi kan visualisere lett, ved å bruke gjenkjennelige settinger vi alle kan forestille oss at vi selv er i, eller med på: Fra det å få feilstavet navnet sitt, til kjipe festivalreiser, rare jobber og forsøk på å være tøff.
Det er altså trygt å ta med både boomer-onkelen din fra Trøgstad og din politisk korrekte Humaniora-student-kusine – selv om ingen av disse ser ute til å være veldig sterkt representert i dette lokalet.
Det typiske Latter-publikumet er noe jeg aldri helt får dreisen på, men det går mye i skjorter og seilsko, og en stil som får tankene til å havne på Fagerborg vgs en gang på 00-tallet. Eller rekka av skjortekledde legestudenter som får kjørt seg når Mamow skal roaste publikum.
Det er folk som går kledd på en måte som altså bekrefter denne tanken om at her på Latter står tida stille og liksom bare kjører sitt game, uansett hva som skjer med omgivelsene rundt. Det er er i hvert fall skyhøyt under taket.
Gode, gamle triks
Vitsen om å presentere seg selv for noen, og så bli feilkorrigert flere ganger, har man hørt før, men vi ler – haha.
Også det med å være litt artig med menneskene i salen er et velkjent triks – og en tendens som har blitt kritisert i tilfellene der komikere bruker mer tid på å roaste folk i salen, enn å komme på bedre vitser om seg selv.
Mamow fra Lambertseter får det til å funke svært godt. Dette bare understreker hvor avgjørende leveringen og innpakningen er for hvordan noe oppleves morsomt, eller ikke.
Den veldig nedpå holdningen hans, artikulasjonen, og den komiske timinga kommer så naturlig, at Mamow sikkert kunne gjensitert mye vi har hørt før, men det har lite å si, fordi det er måten han sier det på som gjør det morsomt.
Sportsutstyrselgeren Roger får gjennomgå tidvis gjennom hele showet. Det samme gjelder en Robin som jobber innen IT. Det gjør selvfølgelig at vi opplever at vi nå har en intern humor gående som utspilles her og nå. Vi har etablert noe i dette rommet som andre utenfor ikke forstår, ikkesant.
Komikken ligger for det meste i en god balanse mellom laidback og engasjert dissing av seg selv.
Det er lett å tenke at det er noe alle kan gjøre, men å gjøre narr av seg selv kan fort bikke over i for mye overdrivelse.
Beleilig nok er den røde tråden selvforakt og lav selvtillit.
Hodet i boksen
Fordi dette handler om Mamows frykter, frykt for konfrontasjon av disse, og etter hvert en utvikling av angst, har han med seg en boks på scenen.
Den er der for at han skal stikke huet inn i den og snakke med «seg selv», om alt som er kleint og teit, men alt han snakker med seg selv om vises på skjermen foran oss.
Donkey Kong Bananza: Frihet på boks
Den funker nesten litt som en skriftestol. En genial idé: For det er jo teit å liksom gjemme seg unna, bare for så å bli enda eksponert.
Slik blir hele konseptet med boksen ganske corny og banal – og det kommer med ønsket effekt: Vi ler hver gang.
Folk ler før han overhodet rekker å komme inn i boksen.
Gjør tabuer morsomt
Jeg skal ikke spoile alt han går igjennom – og heller ikke de mange onelinerne han lirer av seg, for det er bare dårlig gjort å punktere dette før du hører de selv.
Men jeg kan oppsummere at han tar oss med på en slags alternativ coming of age. Og en ganske spot on analyse av mennesker i Ålesund.
Han legger ut om motstanden han har møtt på sin vei, med det å være «Haram» og slite med utfordringer både fysisk og psykisk.
Dette kan kanskje høres ut som loglinen til en eller annen selvbiografisk bok om en tung oppvekst som minoritetsperson i Norge. Men Mamow bruker det motsatt.
Han klarer å snakke om tabubelagte temaer som ikke utelukkende gjelder minoriteter, på måter som – hold deg fast – er meget underholdende.
Å være mann og ha angstanfall, eller det å ikke evne å komme seg til psykolog, er fortsatt ganske tabu for ganske mange nordmenn.
Folkelig
Det er typisk norsk mann å nærmest på automatikk skulle kødde med seg selv når en sliter med noe. Man må liksom le det vekk rett etterpå.
Men det skal heller ikke undervurderes hvordan humor gir rom for å snakke om noe. For selv om man tuller, er det likevel en måte å snakke om noe vanskelig på som gjør at det kanskje kan lette litt på trykket.
Mamow evner å snakke om dette på en måte som også gjør at jeg samtidig kjenner på en kjip bismak. En ambivalens.
Det er nesten litt som å være i et klasserom uten lærer, der en person kødder med en utvalgt i klassen, og det er på grensa til mobbing, og ingen andre sier noe. Man kjenner på en sånn ekkel stillhet. Man vil si noe, men holder kjeft. Men så kommer læreren inn.
Bak all moroa er det et mørke og et alvor som er i senter av Mamows show, selv om det er en del komiske avstikkere og blindgater han kjører innom. Men han holder oss godt i hånda hele veien.
Han snakker om ting som andre i rommet kanskje ikke har tenkt på før eller har opplevd, men han gjør det på måter som gjør at vi kan ta del i opplevelsen. Og det er ganske vanskelig i grunn.
Det er uhyre vanskelig å være så allmenn og folkelig i humoren uten å være litt lame, samtidig. Fordi det å nå bredt ut gjør det vanskeligere å holde på den humoren som røsker litt, fordi folk flest vil ha mer behagelig ukomplisert humor som ikke gjør en for ubekvem.
Mamow byr på et snev av ubehag som stikker litt, men jeg skulle gjerne sett at han dro på litt mer med den bekmørke komikken.
For når man først har Latter-publikumet i sin hule hånd, ja, da tåler vi mye – også vi med skjorte og seilsko. Vi kom for Mamow og ikke for Carola.
Med det sagt, la det ikke være noen tvil: Det er overhodet ikke vanskelig å holde ut med Ahmed Mamow på Latter.
Karakter:
7.8 / 10
Kunsten å holde ut, av og med Ahmed Mamow, Latter, Oslo
Kunsten å holde ut spilles på Ulven scene i Trondheim 1.november, Bølgen kulturhus i Larvik 7.november, Festiviteten i Haugesund 22.november, før Ahmed Mamow vender tilbake til Latter 28. og 29. november i Oslo.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: