Europavisjonar: Når politikk blir folkefest
Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret
ANMELDELSE: Europavisjonar kombinerer alvor med underholdning når spørsmål stilles ved vår felles historie og fremtid.
Simen Formo Hay har gjort det igjen etter suksessen med Døden på Oslo S på Økernsenteret.
Han har igjen tatt med seg Oda Radoor på laget, og sammen med Johan Hveem Maurud har de skrevet både manus og sangtekster til dette nye og svært dagsaktuelle showet. Maurud er også Hays medregissør i denne forestillingen.
I Europavisjonar får vi oppleve nyhetsbildet fra 1989 til i dag, og der ulike «visjoner» for Europa fremføres av noen av de mest kjente statslederne i vår tid – løst som en hybrid av musikal, konsert og teater.
Glitter, paljetter, roboter, sensuelle dansetrinn, fyrverkeri, maktspill og løgner smelter sammen i en spektakulær forestilling som virkelig tar pusten fra meg.
Folkelig
Det Norske Teatret har blitt Det Europeiske Teatret, og her snakkes det europeisk – altså nynorsk.
Dette kan på mange måter være drømme-Eurovisionet for det norske folk. De samtalene som aldri har blitt ført i virkeligheten, får vi nå se gjennom sangtekster på scenen – ufiltrert og forløsende.
Publikum buer når Russland (Vladimir Putin), spilt av Pål Christian Eggen, synger – selv om han har de kuleste sangene, mens de hyller Ukraina (Volodymyr Zelenskyj), spilt av Morten Svartveit og Tyskland (Angela Merkel), spilt av Heidi Gjermundsen Broch, som får æren av å åpne opp landet og være Europas heltinne.
Når man lager et så aktuelt stykke med en så bred appell, er det nesten umulig å ikke la seg rive med som publikummer.
Det er Folkelig med stor F, og selvfølgelig satt opp på Hovedscenen på Det Norske Teatret som bestreber å være folkets teater – til tross for at prisene ikke er like folkelige med en ordinær billettpris på 775 kroner.
Så har teatret også gjort en bemerkelsesverdig innsats for å slippe til nye stemmer og skape grensesprengende teater.
Morsom og episk historiefortelling
Grensesprengende er også dette. Og med mye pathos i miksen:
Som når Eggen i rollen som Putin synger No stig eg opp som ein Føniks, Europa brenn, en nytolkning av Østerrikes vinnerlåt Rise Like a Phoenix fra 2014, mens han faktisk stiger opp som en Føniks på scenen. Det er mildt sagt et kraftfullt øyeblikk.
Låten, som handler om gjenfødelse og håp, får et ambivalent uttrykk når den fremføres av karakteren som er forestillingens – og virkelighetens – antagonist.
Hans reise fra ødeleggelse til oppstandelse er både vakkert og smertefullt, ettersom vi blir vitne til et menneske som, til tross for å være en tyrann, evner å vekke følelser i oss.
Det er et spektakulært og ekkelt øyeblikk som er verdt den høye billettprisen alene.
Eller hva med Brochs gestaltning av Merkel som framfører Vi klarar det, en omskrevet versjon av Sveriges energiske pop-perle av en vinnerlåt fra 2012, Euphoria av Loreen.
Hennes kraftfulle vokal og innlevelse treffer meg rett i hjertet.
Låten fungerer som et symbol på Europas håp og åpenhet, og den sterke formidlingen tilfører sangen en dybde som får publikum til å føle det samme engasjementet og håpet hun uttrykker på scenen.
Musikk-innslagene er nøye tilpasset den dramaturgiske oppbyggingen i forestillingen, og speiler dermed også dramaturgien i nyhetsbildet vårt de siste årene, og ja – til og med de siste dagene.
For de som ikke kjenner Europas historie fra 1989 og frem til i dag, kan dette showet beskrives som noe av den mest intense og morsomste politiske musikal-satiren om nyere europeisk historie du kanskje vil oppleve, som strekker seg litt over tre timer og et kvarter, inkludert pause.
Musikalsatire-grepene er underholdende og forsterker vår felles forståelse av verden vi lever i, sett fra et norsk perspektiv.
Vekker det unorske
En av de aller mest rørende opplevelsene er å se publikums reaksjoner og deres aktive deltakelse i forestillingen – noe som er et sjeldent syn i norsk teater.
En publikummer foran meg reiser seg plutselig og begynner å danse, som et levende bevis på den elektriske atmosfæren som fyller rommet, og får meg til å føle meg som en del av noe større, noe kollektivt og uforglemmelig.
Derfor forstår jeg godt hvorfor anmelderne lar seg begeistre – de gir terningkast som overskrider det vanlige, som skriver at de legger fra seg anmelderblokka i ren entusiasme, og gir «7 av 6» og «douze points».
Hele salen blir en del av opplevelsen, og det er ikke ofte man ser et slikt samspill mellom scene og publikum. Europeisk politikk blir folkefest, noe det jo er i Eurovision, men noe vi sjeldent ser i teatret.
Simen Formo Hay og Johan Hveem Maurud har på en imponerende måte klart å fremkalle det unorske i teaterpublikumet, til tross for at forestillingen er en svært norsk versjon av Eurovision, som spiller på det godtroende landet vårt.
Dette blir kanskje mest synlig i Israel og Palestinas nummer om Osloavtalen fra 1993, som ikke bare blir overdrevent komisk av at Israel og Palestina har en låt sammen, der de synger: «Håpet frå Oslo kan spreie seg til Europa og heile verda».
Enormt apparat
Skuespillerne får virkelig skinne på scenen i denne forestillingen, men det er et enormt apparat bak kulissene som virkelig fortjener å bli hyllet.
Det er et imponerende arbeid som støtter opp under forestillingen – fra Oscar Udbyes scenografi og lyssetting, til Cårejånni Enderuds kostymer, og til det rent tekniske.
Spesielt bandet, med Benjamin Giørtz som orkesterleder på bass og keytar, Henrik Lillehaug på gitar, Markus Eide Anskau på tangenter, og Jon Fosmark på slagverk – som til tross for sin sentrale rolle på scenen, får ikke den oppmerksomheten de fortjener.
Det er en kontrast mellom skuespillernes fremtredende plass og bandets mer anonyme rolle, som føles litt urettferdig i lys av deres viktige bidrag som bærer og driver gjennom hele showet – ja, selv om de ikke er skuespillerne. Dette regigrepet stusser jeg litt over.
Forestillingen klarer heller aldri helt å løfte seg etter pausen.
Mot slutten føles det som om stykket prøver å nå ut til våre følelser litt for hardt ved å tilføre en dose menneskelighet og bryte med det som fram til nå har vært servert i et overfladisk og glattpolert show-format.
Dette oppleves noe forutsigbart, som at her kommer det noe vi vil høre (selv om vi jo også ville ha det glattpolerte showet), men akkurat dette oppleves ikke oppriktig, gitt formatet. Dermed oppleves dette som et lite antiklimaks og skuffende.
Men for en kveld i teatret!
I Europavisjonar blir forestillingen et speil for den mer åpne, fargerike og utadvendte siden av oss, som kanskje ikke alltid får skinne i hverdagen, men som her får lov til å utfolde seg i full blomst.
Ja til mer av dette.
Karakter:
7 / 10
Europavisjonar (Regi: Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud)
Europaviasjonar spilles på Det Norske Teatret frem til 14.juni.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES MER: