Hamnet: Shakespeare gjennom et kvinnelig perspektiv
Noah Jupe som Hamlet, Jessie Buckley som Agnes og Joe Alwyn som Bartholomew i regissør Chloé Zhao’s Hamnet. Foto: Focus Features / © 2025 FOCUS FEATURES LLC
ANMELDELSE: Den enes kitsch er den andres katarsis, og avhengig av hvor allergisk du er mot det jeg beskriver, er det fullt mulig å ha en aldri så liten skjellsettende opplevelse i kinosalen.
*Karakter nederst i saken*
Det finnes mange former for magi i verden.
For Agnes Hedway (Jessie Buckley) er den forankret i naturen, det biologiske og sanselige.
Det viskes og tiskes om henne i den lille, britiske renessansebyen Stratford-upon-Avon.
Det sies at hun er datter av en skogheks, og kom vandrende ut fra trærne hvor hun besnæret og trollbandt sin litt naive og fjerne ektemann. Hun er ikke som dem.
Samtidig er hun en mester på å blande sammen miksturer av urter og planter, og de samme naboene som baktaler henne, kommer til henne for å få lindret helseplagene sine.
Og hun ser mennesker. Ved å klemme på muskelen mellom tommelen og pekefingeren hos mennesker hun møter, kan hun se tvers gjennom dem, inn i dem, hvem de er, og hva skjebnen har i vente for dem.
Det var dette grepet som gjorde at hun ble fjetret av sin fremtidige ektemann. I ham så hun et indre liv større enn hun noensinne hadde sett.
Han har det skrevne ord i sin makt, han er i stand til å skape verdener ut av ingenting, gi dem liv og med dem bygge en bro til andre menneskers sinn.
Det finnes mange former for magi i verden.
Gjennom hennes perspektiv
Mannen er sønn av en lokal, mannevond hanskemaker, og heter William Shakespeare (Paul Mescal).
Hamnet, basert på Maggie O’Farrells spekulerende historiske roman, er fortellingen om Agnes’ og Wills samliv, i hovedsak fortalt gjennom hennes perspektiv.
Hamnet er også navnet på sønnen deres, som sammen med tvillingsøsteren Judith har en helt egen kommunikasjon seg imellom, som tvillinger ofte har, der de tilsynelatende kan lese hverandres tanker – det finnes mange former for magi i verden – og knapt vet hvor den ene slutter og den andre begynner.
De historiske kildene om Shakespeares familiesituasjon er mildt sagt begrenset.
Det har gitt folk muligheten til å male diktergeniets hustru i akkurat de fargene man vil – som oftest ganske misogyne – og ekteskapet som dødt, pro forma og/eller tvunget frem av økonomiske eller ærbarhetsårsaker.
Hamnets tilnærming er veldig annerledes, og gjør Agnes (eller Anne Hathaway, som er navnet de fleste kildene refererer til henne som – intet slektskap med skuespilleren med samme navn, så vidt jeg vet) til en formidabel aktør i både sitt eget og ektemannens liv.
Hamnet er etter de fleste håndverksmessige kriterier en film av skyhøy kvalitet.
Hyperfokusert og presis
Chloé Zhaos regi er hyperfokusert og presis.
Manuset bygger tålmodig og nennsomt både rollefigurer og fortelling sten for sten, før det omsider vrir om skrustikken med desto heftigere effekt.
Kameraet fremstiller den britiske landsbygdas frodige skoger og mørke stuehjørner ofte som teatersceniske tablåer – all verden er en scene, må vite – samtidig som det i samspill med kostymer og scenografi gir filmen en oppslukende taktilitet og sanselighet.
Tidvis føler du at du puster inn samme luft som familien Shakespeare gjorde for 430 år siden.
Skuespillet er rått, nært og intenst, det er få som bør satse penger på at noen andre enn Buckley går hjem med en oscarstatutett i midten av mai, og strengt tatt er det litt skandale at ikke Mescal er nominert også.
Likevel har jeg en følelse av at det hele kan bli oppfattet som litt vel mye for noen.
Ut med følelsene
Filmen er nominert til totalt åtte oscarpriser, og selv om den i aller høyeste grad består av de ypperste råvarer, er det ikke til å komme fra at den utvilsomt faller i oscarfiske-kategorien tåreperse.
Hamnets dramaturgiske tyngdepunkt, som alt kretser rundt, er en familietragedie som Zhao håndterer med mildt sagt mindre tilbakeholdenhet enn hun gjorde da hun vant oscar for Nomadland (2020).
Her skal alle følelser og hver flik av indre liv formidles ut, ut, UT!
Ikke nødvendigvis med forklarende dialog, men ved at de formidable skuespillerne hele tiden føler følsomme følelser som et lite hælvete.
Ikke et øye skal forbli ublankt, ikke en kjeve avslappet, ikke et vræl skal undertrykkes, enten det er i fødselssmerte eller hjertesorg.
Som Hamlet kanskje ville parafrasert seg selv: The lady doth insist too much, methinks.
Kitsch eller katarsis
Men den enes kitsch er den andres katarsis, og avhengig av hvor allergisk du er mot det jeg beskriver over, er det fullt mulig å ha en aldri så liten skjellsettende opplevelse i kinosalen.
Som stolt middlebrower kan jeg i hvert fall fortelle at jeg hadde det. Det er ingenting galt med å henvende seg til dem med billigbilletter bakerst i salen, det trenger du ikke se lenger enn til Shakespeare selv for å få bekreftet, og subtilt er ikke synonymt med høyere kvalitet.
Filmer er først og fremst empatimaskiner. Med et narrespill av staffasje, effekt og affekt sender de oss rett inn i hjertet på mennesker, de lar oss forstå dem som er annerledes fra oss (og kanskje dermed også oss selv), ved at vi får føle det de føler, drømme det de drømmer, ville det de vil.
Med det i mente blir det også langt lettere å svelge at den hengivne og henrivende ytre rekonstruksjonen av livet i Shakespeares tid kamuflerer at denne filmen på ingen måte må tolkes som et historisk dokument – ikke minst i de to hovedpersonenes reaksjonsmønstre og bearbeidelse av ovennevnte familietragedie og etterdønningene av den. (I min headcanon (med god dekning i filmen), har de begge fått diagnosen høysensitive, i hvert fall i forhold til sin samtid.)
Trekker linjene
Alle filmer sier mer om tiden de er laget i enn tiden de skildrer.
Hamnets mål er hverken historisk etterrettelighet eller å utfordre intellektuelt, men å få oss til å føle noe om sorgprosesser og sorgbearbeidelse, kjærlighetens flo og fjære, og hvordan vi mennesker både kan være så nære hverandre og så fjerne, så sammenvevd og så alene. Du vet, livet sjæl og alt det der.
Uten å spoile for mye, er Agnes’ og Williams tilnærming til alt dette ganske ulik, og det er her den store kløften mellom dem oppstår.
Agnes ser mye, men det bølger indre verdenshav i hennes ektemann hun ikke er i stand til å fatte. Og motsatt: Han er ikke i stand til å formidle dem, i hvert fall ikke med et kjærlighetsspråk som når ut til henne.
William er fjern, plaget, innadvendt, tidvis non-kommunikativ som en østers – spesielt når han er i en nedadgående spiral.
Men han er også kunstner, og hans redning, hans geni, hans magi, hans kjærlighetsspråk, er å uttrykke seg, ofte helt intuitivt, gjennom skuespillene sine, empatimaskinene, på en måte som når ut til mennesker, og som de like intuitivt lever seg inn i, forstår, og bruker til å behandle, bandasjere, kanskje til og med helbrede sine egne sjelelige sår.
Denne linjen trekker Zhao helt fra Shakespeare og inn i sitt eget medium, i vår tid.
Både gjennom visuelle og tematiske koblinger i selve filmspråket, men aller mest gjennom sluttscenen sin, som jeg rett og slett ikke kan la være å snakke om.
Klokkerent filmspråk
Jeg skal holde det spoilerfritt, men har du lest boken vet du hva jeg sikter til.
Scenen er utbrodert mer denne gangen, mer tematisk forankret (noen vil kanskje si overforklart), med desto mer knallsterk katartisk effekt.
Og den er fortalt gjennom et klokkerent filmspråk, mer eller mindre én eneste, enkel, tydelig og fullstendig organisk, visuell metafor av typen man sjelden ser maken til utenfor Steven Spielbergs filmer (han er riktignok produsent her), som bokstavelig talt strekker ut en hånd på tvers av barrierer, tid, sted og medier, mellom virkeligheten og fortellingen, fra menneske til menneske, inn i sjela, over grensen til dødsriket, ut i evigheten.
Det er så enkelt og så sammenvevd, det er så fint, og det oppsummerer alt hva denne filmen handler om, alt hva film handler om, for meg i hvert fall.
Summen blir et av de sterkeste filmøyeblikkene jeg har sett på år og dag, jeg går i en trollbundet døs ut av kinosalen mens en setning gjentar seg igjen og igjen i hodet mitt:
Det finnes mange former for magi i verden.
Karakter:
8 / 10
Hamnet
Regi: Chloé Zhao
Hamnet kommer på norsk kino den 27.februar 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: