Avatar: Fire and Ash: Emosjonelt løskrutt
Varang (Oona Chaplin) i Avatar: Fire and Ash. Foto: 20th Century Studios. © 2025 20th Century Studios. All Rights Reserved.
ANMELDELSE: Som actionspetakkel leverer Fire and Ash til gagns. Som en emosjonelt forløsende og tematisk rik filmfortelling: not so much.
*Karakter nederst i saken*
James Cameron er en mann av paradokser.
Avatar-filmene hans oser av så mye harry machoposering og fetisjering av militær hardware og pumpende automatvåpen at man skulle tro de var finansiert av NRA.
Samtidig er det underliggende budskapet så innhyllet i økologisk new age og hippie-røkelse at det kunne vært transkribert fra salgspitchen til en stand på Alternativmessen på Lillestrøm.
På den ene siden har den røde tråden i fortellingene hans, siden gjennombruddet med The Terminator i 1984 (og videre via for eksempel Aliens, The Abyss og ikke minst Titanic), uten unntak vært dommedagspekefingre mot menneskelig hybris og umenneskelig teknologi i uskjønn forening.
På den andre siden har han pushet teknologisk innovasjon og sitt eget ego stadig lenger inn i nytt, ukjent farvann for å realisere nettopp disse prosjektene.
Streit som en linjal
Det er ikke bare filmspråket hans som er streit som en linjal, han lager grunnleggende heteronormative filmer som behandler patriarkalske verdier og strukturer som en naturgitt, bokstavelig talt galaktisk, standard.
Samtidig som det er helt naturlig for ham å la de samme filmene bli ledet av sterke, kvinnelige actionhelter som Sarah Connor (Terminator-filmene), Ellen Ripley (Aliens) og Avatars egen Neytiri (Zoe Saldaña).
På toppen av det hele virker han å være ganske klar over alle disse motsetningene, men samtidig veldig lite nysgjerrig på dem.
Ikke noe av dette er et problem i seg selv.
Filmene hans trenger ikke være mer enn det han vil at de skal være.
Og grunnen til at karakteren havner såpass høyt som den gjør her, er at den lykkes veldig godt i å få til det den faktisk prøver på.
Avatar-filmene har alltid vært mer opplevelser enn filmfortellinger, og som ren, sanselig opplevelse er også denne reisen til Pandora uovertruffen.
Men iblant skulle jeg ønske han var villig til å pløye litt dypere i sine egne paradokser.
Ikke fordi jeg er så veldig tilhenger av pop-auteurer som bruker filmlerretet som offentlig divan for egenterapien sin.
Nei, først og fremst fordi det faktum at alle disse motsetningene allerede er grunnleggende bestanddeler i Avatar-universet, gjør at å ta dem ved hornene ville gitt fortellingen og rollegalleriet flere lag, mer kompleksitet og ikke minst mer dramatisk ammunisjon.
Det er ikke alltid brennende krigsskip som har heftigst sprengkraft på et lerret.
Med det sagt er eksplosjonene her heftige, og gjensynet med den levende månen Pandora i det tredje kapittelet i familesagaen om Sully-klanen står ikke tilbake for de forrige, hverken i omfang eller kvalitet.
Mer effektivt fortalt
Historien tar opp tråden kort tid etter det klimaktiske slaget i forrige film, men skyter denne gangen mye mer effektivt fart.
Pater familias Jake Sully (altså den temmelig trauste leiesoldaten som fikk seg sin egen fire meter høye, blå romvesenkropp, og med den et nytt blikk på sine arbeidsgiveres rovkapitalistiske grusomheter som fikk ham til å slutte seg til de innfødte na’vi-ene og starte et opprør mot de interstellare koloniherrene) og hans kortreiste hustru Neytiri sørger over eldstesønnens død, mens lillebror klandrer seg selv.
Den svevende adoptivdatteren Kiri, fortsatt fascinerende nok spilt av 75-åringen Sigourney Weaver, prøver å finne ut av de mystiske evnene sine, og minstejenta Tuk bare henger rundt og er nusselig.
Det tar ikke lang tid før pustemasken til fostermennesket Spider (Jack Champion) konker en gang for mye, og Jake bestemmer seg for å sende ham bort til menneskenes forskningslab i jungelen.
Men familien har ikke hjerte til å sende ham ut på reisen alene.
Løsningen gir seg selv: Familien Sully skal på roadtrip!
Via organiske luftskip, riktignok.
Ferden har knapt begynt før de angripes av lokale plyndrere fra den fryktede askeklanen, ledet an av den smått psykotiske Varang, spilt av Oona Chaplin (jepp, barnebarn), i filmens aller beste actionscene.
Kort tid etter kommer seriens sjefsskurk oberst Quaritch (Stephen Lang) på banen.
Han vil så klart fortsatt drepe Jake, men nå – av grunner jeg ikke skal avsløre her – vil han også ha kloa i sin biologiske sønn Spider, og aner en potensiell alliert i lederen av na’vi-klanen Mangkwan, Varang. Og så er vi i gang.
Masseappell og déjà vu
Du skal uansett ikke se denne filmen for plottets skyld, men vit at det også denne gangen byr på en ganske lettfattelig historie med mye driv som er funksjonell, oversiktelig og effektivt fortalt.
Og det er – nok et paradoks – både en av filmens styrker og dens største svakhet.
Styrke, fordi Avatar-filmene er så sensorisk overlesset at det knapt er mulig å prosessere så mye annet enn Pandoras flora og fauna (og så klart fordi de absurde budsjettene er avhengig av så stor masseappell som overhodet mulig).
Svakhet, fordi det nå i tredje runde begynner å snike seg inn – om ikke direkte slitasjeskader – så i hvert fall en følelse av déjà vu.
De store konfliktlinjene har holdt seg mer eller mindre statiske, og kombinert med den litt slaviske lydigheten til klassisk Hollywood-struktur, resulterte det i at jeg flere ganger i løpet av filmens siste halvannen time (!) tok meg i å tenke «hei, var ikke denne scenen med i forrige film også?».
Som kanskje ikke er total krise for dem som bare vil ha mer av det samme ut av sitt nye besøk til Pandora, men like fullt litt nedtur.
For det første fordi forrige film var så villig til å utvide sitt eget fiksjonsunivers, og for det andre fordi alle kimene til en større, dypere og rikere fortelling allerede ligger klare, sådd i løpet av denne filmens første time.
Ikke bare på et dramatisk plan, men også visuelt, relasjonelt, psykologisk, og tematisk.
Etter at originalen introduserte oss til Pandoras jungel og klippevegger, tok andre film oss ut mot – og under – havet, med «naturscener» som man kunne forsvinne fullstendig inn i.
På samme måte utvidet solofortellingen om Jake Sully seg i den filmen til de første stegene i det som så ut til å bli en familiekrønike, med spenn over flere generasjoner, om det å finne sin plass, ikke bare i familien og solen, men også i overlappet mellom to kulturer og sivilisasjoner (og arter, for den saks skyld).
I denne filmen, derimot, virker Cameron mer enn tilfreds med å fortsette i samme spor.
Mitt håp om at vi nå skulle bevege oss inn i helt nye geografiske og na’vi-kulturelle miljøer, ble ikke innfridd.
Godt hjulpet av undertittelen Fire and Ash, forventet jeg et dypdykk i askeklanens nihilistiske flammekult, på samme måte som vi fikk hos de vannbaserte na’vi-ene i forrige film.
Anslaget er lovende, ikke minst fordi Oona Chaplin gjør Varang til en eksentrisk, skremmende og veldig fascinerende skurk, som attpåtil har vendt Pandoras guddom Eywa ryggen.
Unnvikende og uambisiøs
Men utover et par korte besøk i leiren deres ved foten av en vulkan, forblir vi i de vante vann-, skog- og militærbasemiljøene fra de forrige filmene. Både Varang og klanen hennes degraderes raskt til bifigurer i periferien av Quaritch og de andre menneskeskurkene.
Varangs gudsforakt brukes heller aldri til noe mer, som er spesielt synd ettersom Pandora faktisk er et økosystem som beviselig inneholder både en «ekte» guddom og et reelt liv etter døden.
Det er kanskje urimelig å kritisere Cameron for ikke å lage den filmen jeg synes han burde, men det kjennes også litt unnvikende av ham å vifte alt dette filosofiske og metafysiske potensialet foran nesa på oss uten å gjøre noe med det.
Det gjelder i enda større grad de relasjonelle og indre konfliktene til hovedpersonene.
Sin forkjærlighet for eksplosjoner til tross, nøyer Cameron seg her med bare å detonere emosjonelt løskrutt.
Cameron legger opp til noen virkelig saftige, uløselige dilemmaer i første halvdel, der blant andre Jake og Neytiri står overfor umulige moralske valg som kanskje vil utsette dommedagen, men på bekostning av å ofre egen og sine nærmestes nåtidige lykke, eller skape varige arr i familien.
Men i stedet for å bruke disse reelt gripende, såre og menneskelige problemstillingene til både å pløye dypere og fortelle noe nytt, velger han å enten forløse dem på så lettvint vis som mulig, eller skyve dem foran seg inn i neste potensielle oppfølger.
For ja da, lovnaden/trusselen om flere filmer henger alltid over her.
Cameron er for smart og dedikert til klassisk historiefortelling ikke å gi oss en fullverdig dramatisk struktur denne gangen også, så det er ikke helt på nivå med Marvel-universets endeløse «jo, men i neste film skjer det faktisk»-remse, men det er likevel noe mer uforløst denne gangen enn i de to forrige.
Som bringer oss tilbake til paradokset James Cameron.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sagt dette om en av de mest kompromissløse, stormannsgale og stødigste regissørene i Hollywood, men her er han faktisk litt uambisiøs.
Karakter:
7 / 10
Avatar: Fire and Ash (Regissør: James Cameron)
Avatar: Fire and Ash kommer på norsk kino 17.desember 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: