Butterfly: Spirituell Pakkereise
ANMELDELSE: Itonje Søimer Guttormsen må være en av Norges desidert morsomste filmskapere. Butterfly er et humoristisk og visuelt mesterstykke som tar sine karakterer og miljø på dypeste alvor.
OSLO PIX: Søstrene Lily (Renate Reinsve) og Diana (Helene Bjørneby) reiser tilbake til Grand Canaria, der de vokste opp, for å rydde opp etter morens (Lillian Müller) brutale død.
På Gran Canaria konfronteres de med et glemt 90-tall som henger i laser under Tui-fanene.
De møter morens gamle Star Tour-kollega Trylle-Terje (Terje Strømdahl), Bamse-maskoten i gargantisk størrelse og et badebasseng fylt med bleiebarn.
Når de finner ut at moren har hatt en eiendom, et nedlagt observatorium (som hun også omkom i på okkult vis), drar de dit for å ordne med salget.
Deretter begynner filmen, og reisen, mildt sagt å skeie ut når Diana og Lily skal navigere i en slags fjern enklave av Burning Man.
Sublimt håndverk
Renate Reinsve får demonstrert ekte skuespillfaglig bredde med både imponerende språkovergang (spansk med Gran Canaria-aksent og tysk!) og en kald og kompleks fremtoning, vi aldri har sett før.
Oppløst er idéen om stjernen «Renate Reinsve», som ellers fort kunne overskygge filmens illusjon.
Dette er også takket være at hennes fysiske transformasjon til Lily er svært påfallende – med blekede øyenbryn og pedagogpannelugg.
I rollen ser Reinsve ikke ut som noen andre, aller minst seg selv, men ligner likevel en type vi gjenkjenner: desperat alternativ.
Hun er kunstner av det performanceaktige slaget i Hamburg, med tilhørende progressivt stiluttrykk.
Her bidrar kostymearbeidet av Pia Aleborg på utsøkt vis.
Høydepunkter inkluderer sort latex tangabadedrakt med hjemmeheklet badehetteverk i barnebassenget, ellevill string over tights, feil sko til enhver anledning (stil trumfer funksjon) og sort fjærkrave til kisteskue (som sendte en umiddelbar tanke til Jessas sinnssyke halsdekorasjon i Bushwick-fest episoden av Girls).
Spesielt treffende for filmens tematikk er den insisterende t-skjorten med «Wicked Families» på ryggen, som Lily draperer på alle tenkelige måter i sydenvarmen.
Omhyggelig varetekt
Kostymene bidrar til å gi filmen en særegen visuell identitet, som blir ytterlige befestet av kapitteltekst-sekvensene i filmen – sirlig utført med sommerfuglgrafikk. Uhyre vakre kunstverk i seg selv. Antitesen til Lars Von Triers spartanske kapitler.
Det er dog ikke bare Reinsves film, i Butterfly er det kraftprestasjoner fra hele rollelisten.
Helene Bjørneby, filmens andre hovedrolle, utmerker seg som Diana. Hun jobber som barnehagepedagog i Askim og bor alene med hunden Tarzan (som blir glemt underveis når Diana skal finne seg selv).
Den litt selvoppofrende, forsagte av de to søstrene blir både sterk og nyansert gjennom Bjørnebys uttrykksfulle øyne.
Lillian Müller, som spiller den avdøde moren Vera, har ikke mange replikker, men pryder allikevel filmen med sin blotte tilstedeværelse som mildt sagt er spot on for rollen.
Hennes karakter blir holdt i live av vennene som snakker om henne i nærmest profetiske vendinger i løpet av filmen. Bildet vi danner oss gjennom glimt av Müller samsvarer 1:1.
Veras kjæreste, Chato, spilt av Numan Acar er den ultimate Eros, som uten blygsel knytter all åndelighet til seksuelle begreper (og organer), og opptrer som en slags fortumlet spirit guide for døtrene gjennom filmen.
Alle rollene, som på hver sitt vis vipper helt på kanten av realisme, fremstår likevel dypt autentiske i skuespillernes omhyggelige varetekt.
Omsorgssvikt all inclusive
Det blir fort tydelig at både søstre og mor har brutt kontakten, før de gjenforenes i dødens ærend i barndommens grend.
De er samlet for en stakket stund i anledning dødsbo og kremering.
Det stakes stykkevis frem at det har vært snakk om omsorgssvikt all inclusive i barndomsårene på Gran Canaria.
Den ene søsteren føler seg grovt utnyttet, den andre komplett oversett.
Det har merket dem begge på ugjenkallelig vis, fremragende illustrert av Reinsve og Bjørneby.
Det er mye som skal behandles når de mer eller mindre motvillig begir seg ut på hver sin åndelige reise.
Et destillert Itonjivers
I Butterfly befinner vi oss unektelig i et slags Itonjivers, der elementer og karakterer fra tidligere filmer fremdeles er i live og søker åndelig føde i huler og fjellhyller på Granca.
Dette aspektet ved filmens fortelling er ypperlig illustrert med umiskjennelig New Age-estetikk.
En reklamefilm for morens spirituelle livsprosjekt, som døtrene får fremvist på et speilglatt time-share-kontor, er nærmest et destillat av snirklete fonter og åndelige symboler.
Her mesker man seg med buzzwords som dirrer av åndelig kapitalisme og selvsmakende Instagram-captions: «dearmouring», «caving», «formødre», «awakening».
Aller gyseligst, på best tenkelig vis, i reklamefilmen er en slags utdatert museumsinstallasjon med dukker i skinnfeller som skal forestille øyas urfolk.
Karakterene søstrene møter i den forjettede fjellheimen dyrker veganske fellesmiddager og obskur samsoving.
Ideen om et alternativt kollektiv møter seg selv litt i døra når selvsentrert egenutvikling og idéer om fellesskap møtes. Det fremstår i filmen som et fellesskap som tilsynelatende er fordomsfritt og åpent, men der man likevel ser sitt snitt til å rette litt på hverandres forståelse av samme.
De connecter med ville hester og lager kunst av selvransakelsen, men den skal være delbar. På YouTube, for eksempel. Det er veldig ofte ustyrtelig morsomt.
«Alt skal være en seremoni», sier en av dem, og dermed peker filmen på seg selv.
Guttormsen tar denne typen alternativt community helt på kornet, men uten å gjøre narr – filmen har sympati og respekt for både miljø og karakterer.
Sommerfugl og charterfeber
Butterfly er de tydelige symbolers film, og et gjennomgangstema er naturligvis sommerfuglen som transformativt vesen.
Sommerfuglen er essensiell i Veras åndelige praksis som døtrene blir kjent med gjennom de frigjorte fellesskapene på øya.
For å benytte en velbrukt klisjé, er karakterene på mange måter sommerfugler alle sammen.
For undertegnede vekket filmens titulære tematikk ironisk nok underlig resonans, da jeg akkurat har lest den amerikanske religionsforskeren Jeffrey J. Kripals How To Think Impossibly, som også bruker sommerfugler som en metafor for bevissthetens skjulte potensiale og setter dem i forbindelse med nærdødsopplevelser.
Klisjéer eller ei, Guttormsen behersker dem til perfeksjon og parerer med hyperintelligent humoristisk sans. Hun tar oss med på en spirituell pakkereise til menneskets indre illusjoner.
Butterfly sitrer av kreativt overskudd, originalitet og sublimt filmhåndverk.
Den eneste innsigelsen man kan driste seg til å komme med er at det går litt seigt underveis, men man når tross alt heller ikke åndelig oppvåkning uten litt ubehag.
Butterfly er neppe årets mest folkelige kinofilm, men det er utvilsomt et av filmårets største anbefalinger.
Karakter:
9 / 10
Butterfly
Regi: Itonje Søimer Guttormsen
Butterfly vises under Oslo Pix, og har ordinær norsk kinopremiere 25. september 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: