F1: Den verste Brad Pitt-filmen på 31 år
ANMELDELSE: F1 er mest opptatt av å være tro mot Formel 1-sirkusets annonsører enn å skape spenning, action og troverdige rollefigurer.
«Dette er episk!»
Setningen er ikke noe man tenker selv, den blir brølt av bilsportkommentatorene fortellingen i F1 gjør seg avhengig av.
Det er nemlig umulig å gjøre egne vurderinger (eller føle noe i det hele tatt) under filmens mange billøp – alle detaljer blir behørig satt ord på av to høyrøstede briter.
Hva står på spill? Hvilken plass ligger heltene på? Hvilke tekniske utfordringer gjelder? Hvordan er temperaturen i hjulene?
Samtlige mulige utfall gjøres omhyggelig rede for og man kan spørre seg:
Hva er vitsen med denne filmen? Holder det ikke med Formel 1 i seg selv?
Latterlig
Brad Pitt spiller Sonny Hayes, en nesten-avdanka bilsportsmann som bor i en van og lever fra smårace til smårace, med litt taxisjåførvirksomhet på siden.
En dag, inne i et filmfotogent vaskeri, får han et tilbud fra sin gamle venn Ruben (Javier Bardem) – en sjarmerende Gucci-spradebass og eier av et Formel 1-team i trøbbel:
Vil Sonny tilbake til sporten han forlot etter en ulykke på 1990-tallet?
Jada, hovedpersonen teamer opp med den unge, lovende og temperamentsfulle Joshua Pearce (Damson Idris) og teamet begynner å jobbe seg oppover, trass hindringer som suboptimale kjøretøy, oppblåste egoer og en femi forræder.
En såpass latterlig handling kunne funka hvis den hadde blitt fortalt med røvergløgt glimt i øyet – med en følelse av at filmen selv vet den er litt dust, men at den er en morsom lek å bli med på. Kort sagt: Med munterhet og overskudd.
Men vi blir liksom bedt om å ta det vi ser og hører på dypeste alvor – når Led Zeppelins ganske så ihjelspilte gubberock-banger Whole Lotta Love (som blant annet er covret av Lørenskog-bajasene Bjelleklang) skal lage tøffing-stemning i en tidlig montasje, foregår det totalt uten ironi og nesten uten humør.
Kanskje regissør Joseph Kosinsky fikk litt for gæmlisboogie-fot under arbeidet med forrigefilmen Top Gun: Maverick?
Men hallo – Reagan-vennlig johan-rock ER liksom en integrert del av Top Gun-universet.
Whole lotta love-bruken i F1 gir sånn ca samme følelse som da pensjonistene i salen prøvde å klappe takten til Smoke on the water under en «rocka» Faust-oppsetning på Det norske teatret: Rimelig flaut.
Det er bare et par prosent mindre pinlig når arenaforventninger blir lydlagt av Queens klappehymne We will rock you en halv akt senere.
Kjøpmannsmentalitet
Mye tyder på at det gammelmodige, stivbente alvoret skyldes ærbødigheten til emnet som skildres.
F1 kan nemlig beskrives som et offisielt produkt – filmen er skapt i samarbeid med FIA F1 World Championship, organisasjonen bak den stadig mer populære bilsporten.
Siden 2019 har Netflix-dokudramaet Drive2Survive gitt sporten ytterligere futt i motoren. Den har dessuten gjort et stort publikum fortrolig med øvelsenes regler, arenaer og sjargong.
Det er åpenbart at F1 ønsker å gjengi Formel 1-utøvelsens teknikaliteter så presist som mulig – det fiktive laget til Brad & Co konkurrerer mot reelle team med reelle utøvere, på reelle baner.
Og verst av alt: Med reell produktplassering.
Der Disney stort sett greier å skjule at eksempelvis Frost og Biler i virkeligheten er lange promoteringsfilmer for alskens produkter, oppleves F1 som en tydelig forlengelse av motorsportens kjøpmannsmentalitet.
Det går knapt et sekund av filmen – som i seg selv er en reklame – uten at vi eksponeres for en eller annen logo for kjente og ukjente produkter.
For å ta to kjipe eksempler:
Det drikkes alkoholfri Heineken på kristenruss-maner.
Reiseregningstjenesten Expensify er spådd en brukereksplosjon etter å ha sponset filmen med en hemmelig sum.
Annonsørtyngden oppleves mer utmattende enn motorsportslig presist.
Hva er morsomt eller spennende med dette?
Pitt-parodi
Selv om han er filmens hovedperson, skildres Sonny Hayes som en fåmælt og mystisk – ja mytisk cowboyhelt-type, med olaskjorte og det hele.
Motstykket Joshua Pierce (Damson Idris) er liksom mer menneskelig: Han er overmodig og bråkjekk og av og til usikker og har en mor som er glad i ham.
Brad Pitts rollefigur er en røff og erfaren bilfører og … ingenting mer.
Ingen sjel, ingen ånd, ingen foreldre, ingen bakgrunn utover et par-tre fortellermessige beleiligheter som noen rocka tatoveringer og hint til gambling og mislykkede ekteskap.
Men her er ingen bagasje, svakheter eller indre demoner. Sonny har det bra, han. Tøff er han også – på en «avslappa» Brad Pitt-måte, tett mot parodien.
Annonsørenes film
Den overivrige bruken av de enerverende kommentatorene gjør selve racene til pliktløp og lite engasjerende transportetapper.
Og de blir ikke mer sprelske av gubbelåtene og Hans Zimmers ekstremt følelses-instruerende temamusikk.
Som antydet: Det hjelper lite å bli fortalt at det vi ser er episk når det ikke føles som noe står på spill. Kanskje bortsett fra troverdigheten til annonsørene.
Underdog-fremdriften med den umake duoen fremstår utelukkende som klamme, innestengte klisjeer.
Der beslektede Ford vs Ferrari maktet å skape spenning, action og mennesker av et tynt utgangspunkt, lykkes ikke F1 med noen av delene.
Enkelte fans av sporten vil nok finne en viss verdi i disse to timene og førti minuttene, men F1 er først og fremst et produkt for annonsørene.
Det er bare å gratulere dem — og prosentene Warner og Apple — med å ha bidratt til den dårligste Brad Pitt-filmen siden Lidenskapens pris (1994).
Karakter:
2.5 / 10
F1 (Regi: Joseph Kosinsky)
F1 har premiere på norske kinoer 25.juni 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: