The Phoenician Scheme: Utseendet kommer som kjent først, men hva er budskapet?
Benicio Del Toro som Zsa-Zsa Korda og Mia Threapleton som Liesl i regissør Wes Andersons The Phoenician Scheme.
ANMELDELSE: Michael Cera stjeler showet som norske Bjorn i Wes Andersons nye film. Men begynner dette perfeksjonistiske produksjonsdesignet å gå litt vel mye på bekostning av en engasjerende fortelling?
*Se karakter nederst i saken*
Hvis jeg sier Wes Anderson, ser du antakelig for deg et øyeblikkelig bilde med assosiasjoner.
Antakelig en fargeglad palett, symmetriske bilder med masse rare og kule detaljer i, enda rarere karakterer, fortellinger inni fortellinger, og narrative sikksakk-veier.
Men det er litt handling også. Eller?
Satire om makt og korrupsjon
Andersons siste film, The Phoenician Scheme, utgir seg for å være noe så tidsriktig som en satire om mektige, korrupte menn.
Benicio del Toro kler hovedrollen som den rike, nesten tegneserie-aktige businessmannen Zsa-zsa Korda.
Han utnevner sin eneste datter, som har valgt å bli nonne (passende nok spilt av Kate Winslets nepobaby, Mia Threapleton), til enearving til av sine gigantiske eiendom og formue.
Når Korda begir seg ut på et nytt business-eventyr, blir han og datteren – og hennes lærer, Bjorn, med sin snodige fascinasjon for insekter – snart målet for diverse terrorister og leiemordere.
Dette her høres jo ganske spennende ut, med tanke på dagens gale, gale verden, der den éne oligark-prosenten godter seg på toppen av hver sin tech-pyramide og spekulerer i spredning av desinformasjon, mens de utnytter skattesystemene og profitterer på krig og okkupasjon.
Sånne ting som det er jo artig å få servert som krakilsk satirekomedie.
Det er veldig vanskelig å skulle ikke like noe av dette, i hvert fall litt. For det er – som vanlig – et utrolig forseggjort produksjonsdesign. Og det er – som vanlig – et utsøkt og eklektisk rollegalleri.
Ikke minst debuterer Michael Cera i sin første Wes Anderson-film. Det var jaggu på tide, for rollen som «norske» Bjorn er et av filmens høydepunkter. Ja, kanskje det største.
Aksenten er virkelig noe for seg selv, som en slags parodi på amerikaneres generalisering og bagatellisering av Norge og Norden – som at alle nordiske land er de samme og har en felles aksent som lyder noe imellom islandsk og finsk-svensk. (Litt det samme som Succession gjorde, med andre ord. Det kan gjerne lages mer humor på dette).
Bjorns hyper-gammeldagse stil og kroppsspråk – som om han var en smått nevrotisk og eksentrisk versjon av en Einar Førde-parodi, injisert i en yngre kropp – er lættis.
Med andre ord: Et snodig karaktergalleri og et enda snodigere plot. Det meste er som vi vel egentlig forventer fra en Wes Anderson-film.
Men begynner det å bli litt gammelt nytt at vi skal forutse litt for mye i en typisk Wes Anderson-film?
Og begynner dette perfeksjonistiske produksjonsdesignet med påtatt snåle karakterer å gå litt vel mye på bekostning av en engasjerende fortelling?
Sier lite med mye
Jeg skal glatt innrømme at jeg for lengst har latt meg fenge av Wes Anderson-propagandaen – med billedboka Accidentally Wes Anderson på utstilling i bokhylla som jeg ønska meg til jul en gang.
Wes Anderson har blitt memefisert for lengst for sin sterke og veldig visuelle singaturstil.
Men.
Sett bort fra flere gode unntak i den amerikanske regissørens rike og uimotståelige univers, er det ikke gitt at alle disse multi-plotene hans er automatisk like interessante, bare fordi produksjonsdesignet er perfeksjonert.
Kanskje er det også produksjonsdesignet som blir problemet innimellom:
Den komiske timingen og kroppslige slapstick-humoren risikerer å bli punktert i opphenget etter å skape disse perfekte bildeoppstillingene.
Resultatet blir også deretter: Litt for mye av poserende og oppstilte, overdrevne karikatur-aktige karakterer, i filmer som på papiret har potensielt mye mer komisk sprengkraft i seg.
Jeg kjenner at jeg tvinger meg selv til å prøve å like den ene Wes Anderson-filmen etter den andre litt mer enn jeg egentlig gjør. Nå har jeg prøvd litt for mange ganger.
Det gjelder også for The Phoenician Scheme. Og jeg føler meg dårlig over å overhodet innrømme at jeg bærer på disse tankene.
Sorry å si det: Det påtatt snåle har ikke alltid noe for seg.
Er jeg blasfemisk mot en av våre mest stilsikre auteurer?
Uten mål og mening
Her har vi gullrekka med skuespillere – som gjør god innsats og er godt castet.
Likevel sliter jeg med å la meg fenge og jeg ser ikke helt meningen eller målet.
Mye av selve handlingsplottet er uengasjerende ved at det viser gjentakende «forsøk» på å drepe vår hovedperson, Zsa-zsa Korda.
Dette er hverken spesielt komisk eller spennende: Når vi vet at vår hovedkarakter sliter med å klare å dø, er det lite som står på spill.
Og hvor ble det av de satiriske elementene om mektige personer som tråkker på verden?
Dette synes å handle mer om en slags snodig familie-gjenforening og interne maktkamper mellom gamle rivaler, enn å harselere med verdens maktpersoner på skarpt vis.
Bjorn er derimot interessant.
Michael Cera blir den som står for de komiske sekvensene som løfter filmen med sine artige oppsyn og linjer.
Han er åpenbart forelsket i Zsa-zsas datter og hær med seg insektsamlingen overalt, noe som byr artige sekvenser.
Resten av fortellingen blir for ofte uengasjerende og litt …hul?
Litt for ofte kamufleres manusets svakheter av Andersons favoritt-triks: Fortellinger inni fortellingen, som gjerne ikke har noe mål i seg selv.
Det er som om det er for å forvirre oss med vilje, ved å skape en illusjon om at dette er både storartet og komplisert, litt som et luftslott, eller pyramidespill.
Det slår meg også at The Phoenician Scheme har en ting og to til felles med den like aktuelle John Wick-filmen Ballerina:
Alt for for mange unødvendige etapper og forflytninger til unødvendige locations, der jeg alltid glemmer hva vi skulle hit for å gjøre.
Det er sikkert ikke viktig, heller. Handligene i seg selv fremkaller hverken følelser eller engasjement for karakterene, og er like nødvendige som å skulle fly til Sharm El Sheik for å dra på Hard Rock Café og bestille signaturburger. Eller som å ta toget til Langtvekkistan for å ha dunke-konkurranse med Brian Cranston og Tom Hanks.
Interiør uten sjel
Sist jeg følte jeg så en Wes Anderson-film som ville si noe, var The French Dispatch fra 2021. Men selv her ble det en del narrative sidesprang som opplevdes som krampaktige påfunn som ikke ga noe mer til eller fra.
Enhver filmsekvens, uansett hvor liten den er, må kunne legitimere seg selv, ikke minst i en tid der vi er mer enn overmetta på innhold, og vi blir stadig kresnere på hva vi velger å se.
Da er det jo noe underlig med at det kan virke som om Wes har blitt mindre opptatt av å skrive filmer som rett og slett har noe på hjertet, med karakterer som har noe som virkelig står på spill, til fordel for et nesten sykelig oppheng i produksjonsdesign og scener som heller oppleves som steiner i veien.
Fasaden kommer som kjent først, men hvor er budskapet?
Innimellom lurer jeg på om filmene til Wes Anderson egentlig er søknader til å en jobb som art director i et interiørmagasin.
En ting er i hvert fall sikkert: Det forventes mer av en film på kino i 2025 enn perfeksjonistisk produksjonsdesign og en snål Michael Cera.
Karakter:
6 / 10
The Phoenician Scheme (Regi: Wes Anderson)
The Phoenician Scheme går på norske kinoer fra 7.juni 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: