Fare for slakt i Sirkus-teltet
Tolou. Foto: Ihne Pedersen
ANMELDELSE: Toulou gjør for tiden et kvantesprang både for norsk R&B og afrobeats. Opptredenen hennes på Øya er mer enn ok, men bandet som backer henne burde aldri stått på denne scenen.
Toulou tar de norske avartene av afrobeats og R&B inn i korridorer de aldri har satt sin fot. Hun er vokst opp i Tromsø med familiebakgrunn fra Nigeria, men nå jobber hun mer i Los Angeles og andre verdensmetropoler, enn Norge.
Musikken er sexy, sval og populær – mye mer enn «bra til å være norsk».
Potensialet ligger i nynnbare melodier, som nesten får oss til å tenke på Remas Calm Down, rytmer som får oss til å danse, en utstråling som smitter, og i bunn ligger ikke minst en sårbar, dog elastisk stemme.
Noen, kanskje plateselskapet, sier at musikken er arktisk afrobeats, men selv om det lyder som afrobeats, er jeg mer usikker på hva som gjør den arktisk.
For hennes låt fra i fjor, Coco, er ganske typisk afropop, og den har over en million strømminger på Spotify. En annen singel, Unwind, lyder enda bedre og mer tidsriktig i produksjonen – en slags afrobeats med amapiano-logdrums.
Historien om Toulou handler, som nesten alle historier om popmusikk, både om talent og flaks.
Ifølge en artikkel hos NRK signerte Wyclef Jean henne i 2020, en deal som det ikke kom så mye ut av. Litt uflaks må en ha. Men det var et møte med Sir Lucian Grainge – daglig leder i verdens største plateselskap Universal(!) i en heis(!!) – som førte til signeringen til samme plateselskap. Har du hørt på maken?
En grøt av bass og trommer
Allerede idet jeg beveger meg inn i Sirkus-teltet, der Toulou opptrer, går det opp for meg at jeg kommer til å bli skuffet.
Toulou selv, og danserne, leverer et show som er sensuelt – og kjempefint og annerledes fra alt annet innen relevante sjangre.
Problemet er bandet som backer Toulou. Instrumenteringen lyder på grensa til det verste jeg har hørt, der bass og trommer flyter sammen til en grøt. Andre steder lyder det som om musikerne feiler i å høres ut som om de backer en Motown-artist.
Lydteknisk er det noe som skurrer også, men det stikker åpenbart dypere enn en dårlig lydtekniker. Hva skjedde med de skvulpende afropop-rytmene på You Ain’t For Me, eller lignende takter på mange av de andre låtene hennes?
Innen spesielt rap er dette en velkjent problemstilling: Det er ganske sjeldent at et hiphop-band virkelig leverer. Selv ikke det arketypiske hiphop-bandet The Roots er det de en gang var. Elektronisk produserte og samplede trommer er vanskelig å gjenskape med et trommesett.
I et afrobeats-band gjelder ikke alltid dette, for de tydeligste røttene til afrobeats er jo tross alt Fela Kutis trommeslager, Tony Allen. Svært få band nærmer seg det nivået, men i dag finnes det likevel noen som leverer på topp-nivå, hør for eksempel bandene til Tiwa Savage eller Burna Boy.
Dette tilfellet er likevel mer enn et dårlig band, for disse vet åpenbart ikke engang hva de driver med. Er de egentlig et rockeband, random session-musikere, eller barndomsvenner av Toulou fra Tromsø?
Det hele får meg til å lure på om de noensinne har hørt noen relevante låter innen moderne R&B, for ikke å snakke om afrobeats?
Det er ikke umulig at disse musikerne kan spille andre typer musikk. Og når det i tillegg finnes musikere i Norge og ikke minst verden, som kunne gjort dette mye bedre, da gjenstår spørsmålet: hvorfor?
Eller hva med å bare hyre en god gammeldags DJ, som spiller musikken sånn den høres ut på innspillingen?
Se mot stjernene
Charli XCX viser senere på kvelden hvor enkelt det er: Tøm scenen for all unødvendig staffasje.
Hun står alene på en enda større scene – og stråler. Vi behøver ikke digge damer som spiller fiolin, balle-rockere i singlet som craver etter å spille gitarsoloer, en trommeslager uten funk i rytmen, eller flere andre musikere som ikke backer din egen visjon om hvor du vil.
Så Toulou, hvis du leser dette: Sats alle pengene fra Universal – og enda viktigere – mulighetene som kommer ut av platekontrakten til å finne en måte å linke opp med Don Jazzy, Burna Boy, eller helst bandet til sistnevnte i neste heis.
Du må ikke være så ambisiøs engang, for du er mer enn god nok på scenen på egen hånd. Det bandet må du bare glemme!
Både du og fansen – som overraskende nok trofast synger og danser med på de catchy låtene under konserten – fortjener bedre.
Karakter:
4 / 10
Tolou
Sirkus, torsdag, Øyafestivalen 2025
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: