The Testament of Ann Lee: Musikalsk messiaskompleks
Amanda Seyfried i The Testament of Ann Lee. Foto: Searchlight Pictures. © 2025 Searchlight Pictures All Rights Reserved.
ANMELDELSE/ANALYSE: Mona Fastvolds dynamiske film om Shaker-bevegelsens tilblivelse, er en sjelden skildring av 1700-tallets lavere klasser. Med en fanatisk god Amanda Seyfried i hovedrollen.
*Denne anmeldelsen ble først publisert 28. januar i forbindelse med Tromsø Internasjonale filmfestival. Karakter nederst i saken*
TROMSØ FILMFESTIVAL: I 1750-tallets Manchester leter den fattige og gudfryktige Ann Lee etter svar fra oven på livets kvaler.
Etter fire dødfødte barn føles alt meningsløst, helt til hun finner spirituell oppvåkning i en gryende Shaker-bevegelse og ender som dens leder. Som Jesu Kristi gjenkomst i en kvinnekropp.
Dette minner unektelig litt om Knutby-sakens (2004) absurde private logikk om at et menighetsmedlem skulle være selveste Kristi Brud.
Ann Lee var fra barnsben både sexforskrekket og noenlunde religiøst fanatisk, hvilket førte til et sølibatpåbud i sekten.
Det var det naturligvis de færreste som følte de kunne etterleve, men likevel fortsetter bevegelsen å vokse lenge etter Lees død, og nådde sin storhetstid på 1800-tallet.
Amanda Seyfried er intet mindre enn fantastisk i hovedrollen som den karismatiske sektlederen.
Hun får følge av Thomasin McKenzie, Christopher Abbott, Lewis Pullmann og Stacy Martin som alle lykkes med å gjøre en ganske så bisarr verden levende.
Så langt fra moderne som mulig
Dialogen befinner seg så langt fra moderne som mulig, hvilket bidrar til å gi filmen et lag av både autentisitet og distanse.
Det tilnærmet gammel-engelske er ikke akkurat noen go-to i periodeskildringer, men Robert Eggers uhyre gode The Witch fra 2015 bega seg ut i samme språkøvelse.
Eggers dystre nybyggerfilm er hakket mer gjennomført på flere måter, men The Testament of Ann Lee har heldigvis noen sjarm-ess i ermet.
Mona Fastvolds regihånd er så stødig, og skuespillernes evner så bunnsolide, at selv når de bryter ut i spontan lovsang, lar man seg nesten velvillig rive med.
Snikmusikal
Dette med sangen kunne fort blitt et uopprettelig fremmedgjørende element, for filmens rammer som ren musikal er noe vaklevorne.
Resultatet er rett og slett en slags snikmusikal med sang og dans som lister seg gradvis inn i lyd og bilde.
Selv om noen av sangene umiddelbart høres litt ut som om de er blitt oppfunnet i dusjen, er de overraskende fengende, og blir hengende i øregangene.
Det er ikke første gang vi hører Amanda Seyfried synge, så det vet vi at hun kan, selv om det tidligere har vært i ganske så forferdelige filmer: Mamma Mia (Philippa Lloyd, 2008) og Les Miserables (Tom Hooper, 2012).
Vi fikk nylig en påminnelse om hvor fortryllende stemmen hennes er på The Tonight Show, der hun sang Joni Mitchells fantastiske California, med dulcimer og det hele.
Og den er utvilsomt også henrivende i The Testament of Ann Lee.
Filmen er ikke minst snikfeministisk.
En kvinnelig forkynner er så sjeldent og revolusjonerende på 1700-tallet, at bevegelsen blir banebrytende og dypt kontroversiell når Ann Lee påstår at hun er Jesu gjenkomst.
Et fysisk språk for hengivenhet
Dans og pust blir et viktig element for å skildre gruppens sekteriske lovprisning, og det er fort gjort å tenke på filmer som Midsommar (Ari Aster, 2019) og Suspiria (i egentlig både Argento (1977) og Guadagnino (2018)-utgaven), som også bruker dans effektivt til samme formål.
Det gjør vel strengt tatt også The Wicker Man (Robin Hardy, 1973), selv om det filmiske uttrykket her er markant annerledes enn i Fastvolds film.
I alle disse filmene blir dansen dog et symbol på fruktbarhet og erotikk, mens det motsatte er tilfellet i The Testament of Ann Lee.
Her er dansens lovprisning en annen vei til ekstase; et fysisk språk for hengivenhet, der bevegelsen verdsetter sølibat og absolutt kyskhet.
Det er fristende å tenke at den erotiske energien i gruppen dermed får utløp gjennom disse fysiske strabasene.
Noe av det mest interessante ved The Testament of Ann Lee er hvordan filmen bruker nettopp dans til å understreke en sentral del av Shaker-bevegelsens uttrykksform.
Når man ser på eksempler fra virkeligheten, virker dansen som den fortoner seg i Fastvolds film nemlig markant overdrevet.
Hun bruker tilsynelatende klassisk skolerte, moderne dansere à la den amerikanske koreografen Martha Graham. Hvis du forestiller deg parodien på moderne dans, så er det cirka akkurat sånn denne typen koreografi ser ut.
Jeg tenkte også mye på tyske Pina Bausch’ ofte nesten rituelle koreografier underveis i filmen, og Twyla Tharps ikoniske løsslupne stil (som blir brukt i filmutgaven av Hair (Milos Forman, 1979)).
Det er koreografen Celia Rowlson Hall som står bak koreografien i Ann Lee.
Selv om dansen skal se spontan ut, føles det ofte mer som koreografi enn som ren improvisasjon. Det er ikke nødvendigvis en negativ ting.
Det er åpenbart at dansen er tydeliggjort for lerretet, og man har valgt å overdrive det fysiske språket for nettopp å illustrere en viktig kontrast.
Shakerne var markant annerledes og regelrett ville i forhold til datidens normer.
De mange danseelementene bidrar også til å tilføre filmen et lag av mystikk.
I tillegg krever dans på dette nivået vesentlig mer av kostymene. Naturligvis rent fysisk, men også fordi vi så godt som aldri har sett klær fra denne perioden bevege seg på den måten på film før.
Hvis konstruksjonen er feil, som skjørtevidde og jakkesømmer, blir illusjonen nødvendigvis også det.
Kvinner utførte hardt fysisk arbeid i både snøreliv og store skjørt med flere lag, så det er ikke egentlig noen grunn til at det skulle begrense dansebevegeligheten.
1700-tallet på vrangen
Vi har generelt mange vrangforestillinger om hvordan 1700-tallet ser ut takket være filmer som Marie Antoinette (Sofia Coppola, 2006), Farlige forbindelser (Stephen Frears, 1988) og The Duchess (Saul Dibb, 2009).
Alle disse skildrer et helt spesielt sosialt lag; hverken mote eller omgivelser ville fortone seg i gull og silke for folk flest.
Det er ingen brokadekreasjoner, høye parykker og forgylte ballsaler i The Testament of Ann Lee, til gjengjeld får vi sett et 1700-tall som sjeldent blir gjengitt på film.
Vi befinner oss i skitne sykehuskjøkken, i sengehalm og fillete skipshengekøyer helt til produksjonsdesignet indoktrineres i Shaker-bevegelsens distinkte (og lekre) interiørstil.
Det er påfallende at The Testament of Ann Lee, som utspiller seg over en periode på rundt 40 år, foregår samtidig både som Ludvig den femtendes førsteelskerinne Madame de Pompadour får en egen rosafarge oppkalt etter seg og Marie Antoinette inntar slottet Versailles.
Det føles ufattelig langt fra en silketung robe à la française til ull og vadmel.
Tidligere nevnte The Witch (Eggers, 2015) utspiller seg hundre år tidligere, men skildrer også beskjedne kår i en periode vi ellers forbinder med gull og glans. Das Teufels Bad (Franz & Fiala, 2024), som foregår på midten av 1700-tallet i Østerrike, skildrer også perioden fra et fattig arbeiderperspektiv, men der befinner vi oss langt ute på landsbygda.
The Witch har dog et blikk for periodedetaljer på cellenivå, og nettopp slike kommer The Testament of Ann Lee til å lide litt under hvis man går den etter i sømmene.
Periodefilmens kardinalsynder
For en ekte kostymeentusiast med historisk nerdpertise er det noen gjennomgående dødssynder som ofte blir begått i periodefilm.
Den første og vanligste kardinalsynden handler om korsettet, eller snørelivet som det faktisk heter i perioden Ann Lee utspiller seg.
Det er jo gjerne sånn at Victoria’s Secrets og lignende markedskrefter gjerne vil påstå at korsettet er noe man skal bære direkte på bar hud.
Sånn har det ikke vært historisk sett. Et korsett eller snøreliv var et kostbart plagg, og skulle dermed skånes for kroppsvæsker og andre uhumskheter for enhver pris.
Man hadde derfor alltid en underkjole, en serk, under. Folk flest hadde flere serker, også som forholdsvis fattig, som man sørget for å holde noenlunde rene. Man har altså aldri tatt på seg et korsett rett på bar hud.
Det var historisk sett et velstandstegn å la kritthvite musselinunderkjoler med blondedetaljer titte frem fra kjolekanter og ermegap. (Les mer om korsettets historie her).
Det er også åpenbart mange visuelle referanser til religiøs ikonografi i kostymene.
Blå- og burgunderfargen som blir brukt gjennomgående minner om religiøse malerier fra middelalderen. I flere fantasi-sekvenser, eller kanskje heller syner, illustreres disse referansene helt bokstavelig.
En annen kardinalsynd handler om hvordan man lukker plaggene. Altfor ofte ser man kjoler på 1700-tallet, som nærmest alltid ble lukket foran (som en jakke) med nåler, med snøring bak og lukning foran. Hvis du ser for deg en slåbrok, så ville det være ganske oppsiktsvekkende hvis man kunne lukke den både foran og bak…
Snørelivet kunne dog faktisk lukkes enten foran (da kan man ta det på selv) eller bak – og noen ganger faktisk begge deler, men dette var ikke tilfellet med kjoleliv og overdeler. Det er som hovedregel bare frontlukning som gjelder i denne perioden. Hvis du ser noe som har snøring bak i 1700-talls filmer, ja, så er det som regel en historisk misforståelse.
The Testament of Ann Lee snubler i begge fellene, og det virker utrolig rart med tanke på hvor mange andre detaljer som ser fantastisk bra ut.
Kostymedesigner Małgorzata Karpiuk (som også gjorde de utrolige kostymene i Jonathan Glazers The Zone of Interest) har tilsynelatende ikke andre periodefilmer fra 1700-tallet på merittlisten.
Det er også litt rusk med detaljer som sømmer, snitt og metallsnorringer til snørelukninger. Noe av dette handler nok mest om tid og ressurser.
I et intervju med Motion Pictures Association har hun fortalt at hun bare har hatt seks uker på å finne og lage kostymer til en forholdsvis stor besetning, det kan være noe av forklaringen.
Da sier det kanskje seg selv at det ikke er mulig å gjenskape fortiden sting for sting.
Mona Fastvolds forrige film der hun selv hadde regi, The World To Come (2020), hadde en del av de samme problemene (hvis vi skal kalle dem det).
Det er dermed også kanskje bare snakk om kunstneriske valg, ikke uvitenhet. Det er bare ikke tydelig nok for meg som tilskuer at det tilhører en eller annen stilistisk overbygning (som for eksempel i Marie Antoinette), og derfor blir det fort gjort å se det som fotfeil.
En tredje kardinalsynd handler om hår, og her var også The World To Come åpenbart dømt til skjærsilden.
Det er nemlig mye flagrende hår i en periode der selv sexarbeidere stort sett hadde håret oppsatt. Dette er dog en vanlig stilisering i periodefilm; en slags visuell skildring av frihet.
I The Testament of Ann Lee må man også anta at de løse lokkene skal skape en bohemsk kontrast til den pietistiske utviklingen senere i filmen.
Til gjengjeld gjør filmen noe riktig, selv om det av og til blandes med utslått manke. Den byr nemlig på utrolig mange fine hvite kyser, åpenlyst håndsydde og autentisk forskjellige.
Dette er en detalj som nesten alltid blir utelatt fra periodefilmer fordi det rett og slett ikke er så attraktivt for moderne øyne. Jeg er selvfølgelig rørende uenig – ingenting slår en god kyse, selv av det helt enkle slaget.
Selv kardinalsyndene burde dog ikke være nok til å ødelegge filmen for noen.
Bare det at undertegnede føler behov for å finne gode forklaringer for små feil og mangler, er et uttrykk for at filmen har så mange overdøvende kvaliteter og er så utrolig ambisiøs at det nesten føles urettferdig å pirke.
Kunstnerisk avtrykk
I The Testament of Ann Lee får også Shaker-bevegelsens sirlige kunst en sentral plass på lerretet.
Og plutselig skjønner man også hvor Midsommar (Ari Aster, 2019) hentet inspirasjon til sin distinkte tegnestil fra.
I bevegelsen ble det både laget flere tegninger, fysiske manifestasjoner av spirituelle budskap fra gud. Disse har en særlig stil som blir gjennomgående for det visuelle uttrykket i The Testament of Ann Lee, og særlig påfallende i titteltekstene.
Det er naturligvis også en formidabel kvalitet ved filmen at den er skutt analogt.
Den teksturerte, hypertaktile fotokvaliteten i filmen hjelper unektelig med å fremelske stofflighet i både produksjonsdesign og kostyme.
Det finnes en 70mm-utgave av filmen som for alvor bør fremheve dette.
I stedet for å digitalt gjenskape historiske bakgrunner, som et bybilde i det fjerne, har man valgt å male dette som i filmens gamle dager.
Dette er detaljer som bidrar til å skape en håndverksmessig dybde og en følelse av at man ser et gjennomført verk som tilskuer, selv om enkelte elementer skurrer litt underveis.
The Testament of Ann Lee er til tider ujevn og regelrett absurd. Men skyhøye ambisjoner, fanatiske musikalinnslag, hyperteksturert foto og råsterke skuespillere skaper en helhetlig imponerende filmopplevelse – helt utenom det vanlige.
Karakter:
8 / 10
The Testament of Ann Lee
Regi: Mona Fastvold
The Testament of Ann Lee hadde verdenspremiere på Venezia Internasjonale Filmfestival, og Norgespremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Filmen får ordinær kinopremiere 13. mars 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: