Kraftladd Øya-åpning til ettertanke, men hvor er den åpenbare linken til i dag? 

ANMELDELSE/KOMMENTAR: På Øyafestivalens åpningsdag fikk publikum en unik filmkonsert om fortidens grusomheter, som også plasserte fingeren i samtidas sår. Men man kunne med fordel trykket litt hardere.

Lerretet sprenges så det står i ildrødt. Og i knall oransje. Fargefiltrene legger seg over gamle videoer av saktevoksende soppskyer. Og nådeløse videoer av hus og bygninger som ser ut som de nærmest har eksplodert innenifra. 

Lyden av elektriske gnister, skarpe, mekaniske slag og dype drønn brer seg utover sirkusteltet. Og bryter med det noe milde lydbildet, anført av en lun klarinett. 

Veggen av strykere bryter ut i en febrilsk, adrenalinsk utskeielse. Men den er kortvarig. Så går det over i noe annet. Mens bildene på skjermene veksler mellom  dokumentariske filmklipp, til tegneserier og tekstplakater.  

I en video-sekvens ser vi folk og soldater som flytter gårdsdyr i små rom nedi bakken og i rare beholdere som gir smått skrekkfilm-vibes. Emilie Nicolas stemme trer frem. Og så ikke. 

Og slik fortoner hyrbidkonserten seg, som ulike vekslinger i lyd og bilder, på lerretene og på scenen. 

Vil at vi skal bli sinte

The Bomb er både film og konsert, smeltet sammen. En herlig miks av installasjon  og (stumfilm)konsert, med utgangspunkt i Eric Schlossers bok Command and Control (2013), som også er involvert i forestillingen. Filmkonserten har vært framført før, på festivaler og på Nobel-fredsprisseremonien i 2017. 

Målet er å minne oss om trusselen atomvåpen fortsatt utgjør, for dette er ikke en hvilken som helst dag, men også en markering av at det er 80 år siden de grusomme atom-angrepene på Hiroshima og Nagasaki. 

Emilie Nicolas har selv sagt at hun vil at publikum skal bli sinte.

I denne nye versjonen, og dermed også verdenspremieren, er det skrevet ny musikk av Marius de Vries og Matt Robinson, framført av 16 musikere på scenen sammen med Emilie Nicolas. 

Som står foran lerretene som byr på en tidvis en absurd miks av blanda bilder som skifter mellom nyhetsklipp, og propaganda, og bilder av militære i ulike land med atomvåpen.

Vi ser gammel reklame for det amerikanske forsvaret, hører gamle lydklipp av stemmer som snakker om at «there is no danger», som betrygger og forsikrer oss at de vet hva de gjør: «taking every precaution».

På et tidspunkt går bildet i svart, til lyden av et digert viberende drønn som rister nedi halsen.

Elefanten i sirkusteltet

Så følger illustrasjoner av blodige mennesker i avrevne filler. Bilder som beveger seg over rester av hus og hjem. Dokumentariske bilder av små barn som stirrer motløst og forvirret inn i kamera. 

Etter hvert glir det over i nyhetssendinger der det etter hvert går over i diskusjoner om cyberkrig. Stemmer som snakker om at et bra forsvar er et godt forsvar. Enda lengre ut i det audiovisuelle settet kommer det også noen tidligere videoer av Trump som diskuterer. Parallellene til nåtid er stadig mer opplagte.

Jeg klarer ikke å ikke tenke på et visst folkemord på Gaza i dag.

Det er et mektig lydbilde. Det er eksplosivt og vakkert, men kanskje savner jeg et større ubehag som konfronterer oss mer. 

Emilie Nicolas ville vi skulle bli sinte. I stedet kjenner jeg på ubehag og nummenhet, tidvis understøttet av musikerne på scenen.

Omsider beveger musikken seg over i et nesten litt popete lydbilde. Det er fengende og jeg kjenner på en sterk ambivalens av det hele. 

Fordi jeg tenker på de tusenvis av bomber som på et annet sted i verden holder på å utslette hele slektstavler, og som sørger for at det ligger avrevne hoder, bein, armer og knokler strødd rundt sammen med restene av noen sitt hjem. Som er med på å normalisere lukta av lik blanda med utmagra kropper og fortvilte barneskrik.

Et nytt Holocaust, synet av et «aldri igjen» som vi nå, ironisk nok, ser hver dag.

The Bomb handler kanskje eksplisitt om atomvåpen, men verkets budskap handler om å adressere brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk, og den stadige trusselen om at det kan og vil skje. Det som nå er en realitet.

Da kan man ikke unngå å kjenne på en viss bismak av at en av Øyafestivalens investorer, KKR (via Supertruct), er selektive om hvem menneskeverd og menneskerettigheter skal angå, og hvem som mer enn gjerne kan få begå krigsforbrytelser. 

Karakter:

8 / 10

The Bomb med Emilie Nicolas

Sirkus, Øyafestivalen, 6. august 2025

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: