The Act of Killing-regissøren: – Vi lever i et generasjonssvik

INTERVJU: Da Joshua Oppenheimer ble med en olje-oligark på omvisning i en bunker under bakken, bare måtte han lage film om det. Den Oscar-nominerte regissøren mener dommedag er nær, og at vi alle lever i fornektelse.
*Hør podcasten nederst i saken*
TRONDHEIM: – Vi lever midt i et generasjonssvik der min generasjon, og de eldre generasjonene, har forrådt den yngre generasjonen og de unge.
Du har kanskje hørt om den Oscar-nominerte The Act Of Killing (2012), eller oppfølgeren The Look of Silence fra 2014?
Dokumentarene som retter fokus mot drapsmennene bak massakren i Indonesia i 1965–1966, der over 500 000 mennesker ble drept, ved å la mennene selv få iscenesette sine drapshandlinger – noe som skjer på ganske absurde måter.
Men med sin siste film har den amerikanske regissøren Joshua Oppenheimer tatt en ganske annen retning.
Det er riktignok menneskets ondskap som står i sentrum også denne gangen, men den Oscar-nominerte filmskaperen har forlatt dokumentar-sjangeren. I hvert fall for en liten stund.
Ikke bare er filmen The End en fiksjonsfilm, med kjente navn som Michael Shannon og Tilda Swinton i hovedrollene, men en vaskeekte musikal, om verdens undergang – forårsaket av menneskene selv.
– Den handler om klimaendringer og hva det vil si å leve i denne typen apokalyptiske tider, forteller Oppenheimer når jeg møter ham på et hotellrom i Trondheim.
For å male et så bekmørkt bilde av verden og fremtida, er den te-drikkende mannen fra Texas, overraskende avslappet og rolig.
Det kan se ut til at han har truffet en nerve med sin nye film:
Han forteller at unge som har sett filmen her, kommer bort til ham og vil snakke om at selv om filmen er en tragedie, så opplever de at det at situasjonen er tatt på alvor, er noe som noe som faktisk gir en følelse av håp.
– Fordi det er en ærlig film uten falske forhåpninger. Samtidig, er det interessant at Skandinavia har en stor oljeindustri, der velstand kommer fra olja. Selv om vi er for demokrati og for menneskerettigheter, så driver vi fortsatt med fossilt brensel. Og det er veldig interessant å tenke på, fordi det er det filmen handler om, sier han:
– Det handler om kognitiv dissonans og hvordan vi lyver for oss selv – den tilstanden av fornektelse vi alle er i.
Basert på virkeligheten
I filmen følger vi en rik familie av en oljemagnat som har lyktes å overleve verdens undergang ved å evakuere i en diger container under bakken. Michael Shannon og Tilda Swinton er foreldreparet som ikke helt klarer å fortelle den fullstendige sannheten til sin sønn om hvorfor de endte opp under bakken.
Sønnen, spilt av George Mackay, har aldri opplevd livet over bakken, og aldri sett sollys. Han er født i containeren, og forholder seg til en idé om verden slik den har blitt fortalt av faren.
I containeren dyrker familien sitt tilsynelatende overdådige liv, med deres butler, lege og en venninne av moren. Plutselig kommer en overlevende fremmed og trygler om å få bo der. Hun begynner å stille spørsmål, og ting blir plutselig litt mer ubekvemt.
The End: Bittersøt musikk ved verdens ende
Ideen til spillefilmen kom til ham i prosessen med å lage en ny dokumentar.
Ambisjonen var å lage en tredje film i Indonesia, som skulle handle om oligarkene som beriket seg på å utnytte et land som var livredde for dem, fordi de hadde deltatt i folkemordet, og som aldri hadde holdt dem ansvarlige i ettertid.
– Men etter at The Act of Killing kom ut, kunne jeg ikke returnere til Indonesia trygt. Så jeg begynte å undersøke oligarker andre steder som hadde tjent penger gjennom vold, forteller regissøren.
I prosessen fant Oppenheimer en oljemagnat. Han hadde karret til seg et sentralasiatisk oljefelt ved hjelp av landets militære, og som skulle kjøpe en bunker til familien sin – en som ikke er så ulik den bunkeren i The End.
Han inviterte Oppenheimer til å se på den for å få en omvisning mens han vurderte kjøpet.
– Jeg ble bare hjemsøkt av spørsmål om skyldfølelse. Jeg ble frustrert, fordi jeg ikke kunne stille alle disse spørsmålene. Og jeg visste at hvis jeg spurte, ville jeg få et meningsløst svar, fordi bunkeren i seg selv var en slags fysisk manifestasjon av fornektelsen deres.
Regissøren klarte ikke å glemme den eksentriske omvisningen han hadde blitt med på.
– Så jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe med dette. Og så så jeg en av favorittfilmene mine, som var en musikal, og så slo det meg bare: Jeg skal lage en musikal satt i en bunker som denne, bare 25 år senere, om apokalypsen. Klimakatastrofen har gjort verden ubeboelig, og tittelen skal være The End, forteller han.
– Det er en typisk amerikansk sjanger, det er en typisk amerikansk form for falskt håp. Så familien måtte være amerikansk.
Muskalens selvbedrag
– Hvorfor besluttet du deg for å hoppe fra dokumentar til musikal? Det er så lett å tenke at musikaler er veldig… overfladiske?
– Det er akkurat derfor jeg gjorde det hoppet. Lik The Act of Killing og The Look of Silence, handler også The End om historiefortelling: Det handler om hvordan vi forteller historier, finner på ting og klamrer oss til unnskyldninger, for å rettferdiggjøre ting vi har gjort som vi vet er galt. Og hvordan vi på en eller annen måte klarer å få oss selv til å tro på disse unnskyldningene.
Han mener det handler om den unike menneskelige evnen til å lyve for oss selv, men også selvbedragets forferdelige konsekvenser:
– Filmen var alltid i sin idé en musikal, fordi for meg er det den essensielle sjangeren av et slags falskt håp. Der vi forteller oss selv at vi kan være fullstendig passive, selv om vi vet at vi er på vei rett mot utryddelse. Vi graver hodet i sanden, selv om vi vet nøyaktig hvor vi er på vei.
– På en eller annen måte tror vi at alt vil ordne seg, at fremtiden er lys, som de synger i filmen, eller at solen vil komme i morgen, som den foreldreløse Annie synger i musikalen Annie. Så musikaler har denne typen klisjé-ide over seg om at karakterer synger når sannheten deres er for stor til å kunne snakkes om, sier han – før han vrir på det:
– Men det er en løgn, fordi jeg tror det er en typisk eskapistisk og sentimental sjanger. Og sentimentaliteten er det som er eskapistisk. Så de synger ikke om sannheten, de synger ut en slags vrangforestilling, denne falske optimismen, dette som egentlig er fortvilelsens ulv i håpets fåreklær.
Det å lage en film om fornektelse der han tar i bruker musikalsjangeren, er ikke noe nytt for regissøren fra Texas.
Også i The Act of Killing, lager hovedpersonen Anwar Congo og vennene hans noen musikalske numre.
– For meg var det en sjanse til å lage en film om hvordan vi lyver for oss selv, på en veldig personlig måte, for å implisere oss alle, sier Oppenheimer.
– Ja, Michael Shannon lyver for karakteren sin når han som en oljemagnat er ansvarlig for katastrofen som familien hans søker tilflukt fra i bunkeren. Han lyver for seg selv når han sier at de andre selskapene var verre. Men han impliserer samtidig oss alle, i et øyeblikk, når han sier at «jeg skapte energi til milliarder av mennesker», og at alle brukte den til å kjøre bilene sine, dra på ferie, bygge demokratiske samfunn – som Norge.

Tror på kollektiv løsning
– Jeg blir veldig eksistensiell når jeg ser filmen om disse få menneskene som er igjen bare for å overleve: Hva er poenget med å leve, hvis man til slutt bare lever for deg selv, og er de eneste personene som er igjen i en bunker under bakken?
– Vel, først og fremst vet vi alle at vi skal dø. Spørsmålet er ikke hvordan vi forhindrer døden. Eller hvordan vi lurer døden ved å etterlate oss en arv. Eller ved å ha stor rikdom og makt, slik at vi bli husket etter at vi dør. Meningen må ligge i spørsmålet om «hvordan skal vi leve?».
– I dagens klima virker det ikke som at alle er like opptatt av spørsmål som dette, og det er mange som i hvert fall ikke virker å være så opptatt av å ha demokrati. Filmene dine konfornterer oss med de ubehagelgie spørsmålene, men hva er svaret? Jeg ser nesten på deg som om du vet det hel?
– I en tid der vi vi opplever at demokratiet er truet, må vi huske på at vi, som art, har aldri løst problemene våre alene. Vi kan bare løser de kollektivt.
Oppenheimer mener det kan gjøres på to måter: Ved at folk bruker ytringsfriheten sin, og at folk finner sammen, for å utøve kontroll over sine livsvilkår, som i økende grad er et globalt problem.
– For det kan også «fikses» av at ekstremt rike mennesker som kjøper, stilner og splitter folk, og slik skaper en slags kollektiv handling gjennom isolasjon og splittelse, som er i deres egen private interesse. Og jeg tror det er det vi står overfor nå, sier Oppenheimer.
– Jeg tror løsningen kommer til å være kollektiv, og at utover det å bruke stemmeretten ved valg, kommer vi til å måtte stå opp imot krefter som er imot selve ideen om demokrati. Og de har makt, selv i de mest demokratiske samfunn.
Han fortsetter:
– Jeg tror løsningen vil være en ikke-voldelig motstand, en reell motstand, i sivil ulydighet. Og jeg tror vi må gjøre det for å støtte demokrati, for å støtte fred, for å støtte en radikal transformasjon av hvordan vi forbruker ressurser på denne planeten. Og vi må gjøre det veldig raskt.
– Så når du spør, og du ser på meg og tenker liksom «vel, hva gjør vi?». Det jeg kan si, er at vi ikke kan trøste oss selv ved å tro at små individuelle handlinger forsikrer oss om at vi er på rett side.
The End har enda ikke fått ordinær kinopremiere i Norge, men vi lever i håpet. Filmen er tilgjengelig på noen strømmetjenester.
Hør hele podcastepisoden med Joshua Oppenheimer her:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: