Skaper nye rom for mote
Kunstner og designer Margaret Abeshu i samtale med Harald Lunde Helgesen på Nasjonalmuseet. Foto: Margrete Alva
– Vi er sultne på moterelaterte arrangementer som ikke begrenser seg til det mest populære innen kjendis- og influenserkultur, sier designer Margaret Abeshu. Det er snart høst, men går vi mot en ny vår for motebransjen?
Noe har skjedd i den norske motebransjen det siste året. Oslo har åpnet opp mer for moteinteresserte gjennom ulike typer arrangementer.
Fra motehistorisk vandring med Critical Fashion Walk, til å kunne oppgradere gamle klær med nye trykk hos 10/10 tekstiltrykkeri i Salgshallen, til filmvisning med samtale hos International Library of Fashion Research.
Tittelen på Nasjonalmuseets arrangement Utenfor. Mote som alternativt språk, oppsummerer noe jeg selv lenge har følt på: Et utenforskap – mens bransjen de siste årene har lukket seg rundt influenserkultur og det kommersielle.
Arrangementet er utsolgt på forhånd, og det er helt egen stemning i de store salene.
Jeg snakker om stil med en kul eldre dame og hennes barnebarn, og unngår så vidt strykkarakter i en fargeevaluering gjort av en hyggelig masterstudent fra Kunsthøgskolen i Oslo.
Til slutt går jeg inn og hører på kunstner og designer Margaret Abeshu snakke om mote, kropp og strukturer. Det er en samtale som er så inspirerende at jeg tar kontakt med henne for en videre prat:
– Det har skjedd et slags skifte, mener hun.
Moterelaterte utstillinger på Nasjonalmuseet. Foto: Margrete Alva
Fargevurdering på Nasjonalmuseet. Journalisten har litt å jobbe med: 1/5 poeng. Foto: Margrete Alva.
Abeshu mener det har oppstått nye muligheter i bransjen etter pandemien: At vi nå ser en økning i moterelaterte arrangementer som finner sted hos kulturinstitusjoner.
Både MUNCH og nevnte Nasjonalmuseet har åpnet opp mer for mote.
– I tillegg har vi Fashion Library, som fortsetter å utvikle sterke visjoner og arrangementer for mote og design, på et helt annet nivå. Folk har forskjellige måter å konsumere mote på, og disse aktørene har både gitt designerne rom til å snakke, og moteinteresserte en saktere måte å konsumere mote på og reflektere. De hjelper oss til å tenke litt stort, mener Abeshu.
Selv jobber hun med mote, for tiden i video-essay format. Hun er ikke imot konvensjonelle motevisninger og arrangementer, men:
– Vi er sultne på moterelaterte arrangementer som ikke begrenser seg til det mest populære innen kjendis- og influenserkultur.
Abeshu mener det trengs en høyere standard – med tydeligere intensjoner og sterkere visjoner – som kan representere motefeltet i Norge på en mer gjennomtenkt måte:
– Før pandemien var moteuken ganske sterk, blant annet på grunn av en gruppe klesdesignere som kom med utdanning og erfaring fra utlandet, og både utfordret og utvidet hva mote i norsk kontekst kunne bli. Kollektivt utgjorde de en kraft, og skapte en moteretning som også føltes tilgjengelig lokalt her i Oslo.
– Moteuker handler ofte mer om hvem som inkluderes og hva slags kultur som dyrkes, enn om selve lidenskapen for hvordan mote skapes – gjennom produksjon, håndverk, visuell utforskning og idéarbeid. Det i seg selv er en større samtale, sier Abeshu.
Kjente gjester og lokale krefter
– Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe lignende som de siste par årene når det gjelder antall motearrangementer som har dukket opp i byen.
Det sier Melissa Alejandra Johansen, som jobber som forsker og bibliotekar ved The International Library of Fashion Research i Oslo.
Johansen kommenterer at det også er veldig godt oppmøte på arrangementene deres, noe hun tror skyldes flere faktorer:
– Jeg tror det har noe å gjøre med en kulturell satsning på mote i Norge, at det er mer statlig interesse. Nasjonalmuseet har for eksempel satset mer på samtidsmote, og har nå en egen kurator for dette feltet, Hanne Eide. I forlengelsen av dette ønsket de også å støtte opp om motebiblioteket – noe som har vært utrolig viktig for oss.
The International Library of Fashion Research rommer en stor samling publikasjoner, og får stadig påfyll fra hele verden, fra kjente designeres arkiver til privatpersoner sine samlinger.
– Vi sitter jo på en del internasjonale kontakter, så det å dele de med folk og skape et samhold mellom moteinteresserte i Norge, er viktig for oss, forteller Johansen.
– Mange av våre gjester stikker innom når de er i Oslo, enten de er her for å besøke biblioteket spesielt, eller i forbindelse med noe annet, og da inviterer vi dem ofte til å holde en prat i vårt program, Guest Salons.
For ikke så lenge siden hadde motebiblioteket Patrick Scallon innom, tidligere kommunikasjonsdirektør hos Maison Martin Margiela og Dries Van Noten.
Fordi formatet til Guest Salons er lite og uformelt, er det også mulig for publikum å snakke med gjestene i etterkant:
– Det er ganske unikt at nøkkelpersoner fra den internasjonale moteverdenen tar turen til lille Oslo, og til motebiblioteket, forteller Johansen.
Utstilling hos International Library of Fashion Research. Foto: Margrete Alva
Biblioteket er også flinke til å løfte frem norske stemmer og fagpersoner. Johansen nevner nylige arrangementer de har hatt med den visuelle kunstneren Jonas Ersland som er bosatt i Berlin og har samarbeidet med motehus som Balenciaga og andre kunstneriske aktører, samt Astrid Skjerven, tidligere professor i designteori ved OsloMet.
Mitt eget inntrykk av motebransjen i Norge er at den er veldig todelt, og jeg spør Johansen om dette også kommer til uttrykk på deres arrangementer.
– Vi hadde et panel med den København-baserte organisasjonen ALPHA, som løfter nordisk mote, og under dette arrangementet oppsto det mange gode samtaler, fordi det samlet både den kommersielle og den mer forskningsorienterte og kreative delen av bransjen, forteller hun.
– Det ble mange spennende diskusjoner, fordi det ikke er så ofte begge sidene av bransjen møtes i samme rom på den måten.
Biblioteket er for tiden i gang med enda et prosjekt som knytter det kommersielle og det kunstneriske sammen: Fram til 31. august kan du se utstillingen Fashion Flashbacks i et av Steen & Strøm sine tomme butikklokaler.
Salgshall og samlingssted
Et annet sted som også har bidratt til oppblomstringen av motearrangementer, er Salgshallen: Et gammelt, rødt handelsbygg fra 1932, som har blitt et hjemsted for en rekke kunst- og kulturaktører, også innen mote.
Bygget rommer blant annet Salgshallen galleri, 10/10 tekstiltykkeri sin butikk, den feministiske bokhandelen Bingen Bok og det norsk-franske high-end strikkemerket Waste Yarn Project (WYP). Galleriet og stedet drives av Tove Sivertsen, som tidligere har jobbet som motefotograf og redaktør.
Jeg tok en prat med Sivertsen etter arrangementet Critical Fashion Walk – en vandring gjennom byen guidet av en gruppe kunstnere, moteforskere, designere, historikere og kuratorer, med presentasjoner om mote i nåtiden og fortiden. Endestasjonen var Salgshallen, som Sivertsen de siste årene har blåst liv i.
– Lokalet kom først, og så idéen, forteller Sivertsen.
Siden oppstarten har hun vist flere anerkjente tekstilkunstnere i bygningens utstillingslokaler, inkludert kjente navn fra motebransjen som Anne Karine Thorbjørnsen og Admir Batlak.
I tillegg til utstillingsåpninger, finner du også eventer som opplesninger, panelsamtaler, workshops og kurs i Salgshallens lokaler, gjerne i samarbeid med og på tvers av de forskjellige aktørene i bygget, og andre samarbeidspartnere.
– Det å lese mote og kunst ut fra de samme parameterne, er interessant, forteller hun.
– Det handler ikke nødvendigvis om at mote er kunst, for som min mote-kollega Ida Falch Øien sier: «I det kommersielle er historien der for å fremme et salg. I det ikke-kommersielle er salg et verktøy for å drive det man vil formidle.»
Sivertsen mener begge varianter finnes i både moten og i kunsten, men at de på Salgshallen driver med sistnevnte – salg som en del av en større visjon om formidling.
På besøk hos Salgshallen: nytt print på gammel t-skjorte hos 10/10 tekstiltrykkeri. Foto: Margrete Alva
Mot(e)kultur som kan skape retning
Populariteten på de mange arrangementene jeg har vært innom den siste tiden, vitner om at det er behov for flere samlingssteder om mote med litt annerledes formål enn det kommersielle.
Det tror også Margaret Abeshu:
– Jeg tror at jo mer vi samles, jo bedre er det. Også om vi fostrer uenigheter, så lenge vi faktisk snakker litt åpent. Vi trenger flere felles samlingssteder, teoretiske samtaler og alternative visningsformer, med større fokus på gjennomtenkte måter å vise og diskutere mote på – det tror jeg er utrolig viktig.
Hun viser til at det er mange flinke folk i miljøet, men at alle er litt gjemt bort for seg selv.
– Jeg er kritisk til hvordan vi vanligvis samles rundt mote i dag. Det finnes en gjennomgående undervurdering av hva publikum faktisk er i stand til å engasjere seg i. I stedet for å utfordre eller inspirere, gjenskaper vi ofte en kulturindustri som først og fremst fremmer passivitet – det føles mer som distraksjon enn som et reelt kulturelt bidrag, sier hun.
– Dette er selvfølgelig del av en større diskurs, som ikke bare gjelder motefeltet. Folk er mer våkne og søkende enn vi gir dem kred for.
Abeshu mener også mange oppsøker det kulturelle rommet for å finne balanse og retning i en tid preget av kontinuerlig informasjonsflyt og av at mye annet svikter.
– Nettopp derfor har vi et enda større ansvar for å skape innhold som er forankret i virkeligheten vi lever i – ikke som en flukt fra den, men som et sted for refleksjon, forhandling og forestillingsevne, sier hun.
– Hvis alt skal være i et underholdningsformat som er lett fordøyelig og overfladisk, så er jeg redd for at vi bare fortsetter å skape det samme innholdet, som ikke helt tilfredsstiller oss.
Hun forteller at det er mye motesnobberi som ingen snakker om:
– I de mest kommersielle settingene handler det ofte bare om hva du har på deg, om å vise hva slags livsstil du har gjennom hvilke merker du har tilgang til, og fordi det er nettopp denne delen av motekulturen som blir mest fremmet og feiret, fortsetter vi som samfunn å bekrefte og opprettholde denne myten.
Abeshu mener vi kan få et mer givende forhold til mote, både som produsenter, konsumenter og formidlere:
– Kanskje vi må strippe det hele litt mer ned til det essensielle: Hva kan individuelle initiativer bety? Spør hun seg, men hun har kanskje også noe av svaret selv:
– Kanskje det handler om å invitere folk hjem i stua, heller enn å vente på at institusjonene skal bygge strukturer for oss. Hvis vi ønsker å være aktive deltakere på dette feltet, må vi finne hverandre. Vi kommer mye lenger hvis vi gjør det sammen.
*For åpenhetens skyld: Artikkelforfatteren driver en bokklubb som møtes på motebiblioteket. Dette er et ubetalt, frivillig initiativ.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: